Da er vi stort sett alle enige, penger er ikke alt ... eller har jeg misforstått?
Kanskje jeg er litt gal/merkelig/nostalgisk/gammeldags, men jeg synes flyreisen i seg selv er nesten halve turen. Hver gang jeg setter meg i setet er det med forhåpning om en interessant flytur, høre på et hyggelig og pratsomt menneske som sitter på nabosetet, se dedikerte og humørfullte besetningsmedlemmer i kabinenen som liker sin jobb, se ut av vinduet på jorden som flyter forbi, gjenkjenne bygninger under innflygning til en flyplass, gjette hvilke SID og STAR som flys, ha sitt eget veddemål om eksakt tid for touch down rett etter push back på en flytur man har flydd mangfoldige ganger før, lete gjennom flyselskapets magasin for å finne feil i de mer flytekniske sidene, slå av en prat med purseren om de gode gamle dager i forbindelse med et toalettbesøk, ...
Med andre ord er jeg en nostalgiker som gremmes av hvordan mitt elskede SAS har blitt forandret etter årtusenskiftet til noe som jeg slett ikke liker. Prisene har absolutt gått ned på enkelte strekninger, men så er det andre strekninger der konkurransen er fraværende og hvor de stakkars passasjerer melkes. Så er dette med service, og dette er en bransje hvor ordet service skulle vært et honnørord. Men neida, servicen har svunnet hen og tørket helt inn - i dag snakkes det i antall og tall, ikke "vær så god" og "hyggelig å ha deg ombord".
Så kommer man bort i noen hyggelige opplevelser under flyturer de siste årene, og selskapene jeg har vært ombord hos da har slettes ikke vært SAS. Det som har irritert meg er at de fleste av disse opplevelsene har vært med såkalte low cost carriers og selskapenes navn har vært Air Berlin, Germanwings, easyJet og Norwegian. Er det friskheten, annerledesheten, vennligheten eller rett og slett at det vises utenpå skjorten at man elsker denne jobben som gjør disse selskapene så interessante? Ja delvis, men også et klassisk selskap har fått en stjerne av meg og det er gode gamle British Airways. Her behandles man en slik korrekthet som det kanskje er bare mulig i et ærverdig britisk flyselskap. Under cateringstreiken i 2006 fikk utlevert en pose med mat, drikke og frukt under ombordstigning og de i kabinen kunne ikke gjøre deg godt nok for oss, selv om det eneste de kunne bidra med var bare en kopp te og haugevis av smil og nydelige kommentarer.
Også i denne tråden har vi havnet på den økonomiske avveien og hvor viktig vår tid er. Jeg prøvde å bringe inn litt dette temaet med følelser i min beskrivelse av London, men dessverre var det bare en av dere, BU662, som delvis kom inn på dette med følelser ved å fly med denne kommentaren: "mens du skriver utifra perspektiven av en pris-fokussert fritidsreisende som vil ha for fa penger full service. Litt paradoxon, men". Ja, det er et logisk paradoks at vi mennesker med med våre følelser finner oss i å bli behandlet som kveg som skal flyttes fra A til B. At enkelte av oss benytter begrepet cattle class om turistklassen viser at vi har innsett at det er slik vi behandles som Ola-normal-passasjer. Men er det virkelig de fysiske tingene som det å sitte trangt de par timene på flyturen som avgjør at vi har fått denne følelsen. Ville være uærlig hvis jeg sa nei til dette, men det er et stort men - det er
ikke det viktigste. Det som er viktigst for meg at når man fra kommer til en flyplass og ønsker å sjekke inn til man er på vei ut terminaldøren på bestemmelsesstedet skal man behandles som et fullverdig menneske av kjøtt og blod. Det er prisverdig at SAS i sin reklame for et års tid siden hadde slagordet "gjeninnføre service", men har vi sett noe til det? Jeg ser og føler ikke noe endring i dette servicenivået - en kopp kaffe har jeg fått i ny og ne, men fremdeles er det de samme breke steinansiktene uten språk som serverer. Jeg regner nå med at noen her vil hate meg for å ha sagt dette, men det måtte bare sies. Det jeg vil frem til er at det er så lite som skal til for å få en slik forbedring, et smil, en søt kommentar, litt tomprat, litt lun humor, et ja, en åpen hånd og litt te eller kaffe som smaker som det skal.
Der, nå var det sagt på en søndag av alle ting. Da får dere bringe det videre med følelse.
