Re: Oslo-København-München-Lyon-Oslo
1. juni 2008, kl. 16.05:
SK461 Oslo (OSL)-København (CPH)
Airbus A321-200
Jeg var på hytta dagen før og hadde ikke anledning til å sjekke inn på internett kvelden i forveien. Prøvde å sjekke inn på wap, men fikk beskjed om at reisen krevde en papirbillett og at jeg ikke kunne sjekke inn på forhånd. Jeg fikk samme beskjed på automaten på Gardermoen, og jeg gikk derfor bort til SAS Ground Services. De sa at bestillingen min hadde «fucket seg opp» og at de ikke kunne sjekke meg inn lenger enn til København. Bagasjen klarte de imidlertid å sende direkte. Jeg ble bedt om å henvende meg på Transfer-senteret på Kastrup for utskrift av ombordstigningskort for ruten København-München og i München for ruten München-Lyon.
Det var mye folk på Gardermoen også på denne søndagen, men jeg fikk relativt raskt levert fra meg bagasjen på Business Class-innsjekken og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Kjøpte meg en kaffe og leste bok frem mot avgang.
Det var OY-KBB,
Hjörulf Viking, som var satt opp på avgangen. Denne Airbus A321-200-maskinen var nummer tre i rekken for SAS og ble levert i desember 2001. Det var mange japanske turister som skulle med flyet, og da ombordstigningen gikk i gang stilte de seg pent og disiplinert i to lange rekker. En av dem insisterte dessuten på at han måtte ha et bilde av meg, og jeg ble stående som fotomodell for tre-fire 140 cm. høye japanske koner.
Jeg kom om bord og fant meg vel til rette i sete 32F. Det var cirka 70 prosent belegg på denne avgangen, med ni halvfulle rader Economy Extra. Jeg fikk hele seteraden for meg selv da det var ganske glissent i de bakerste radene. Vi tok av fra 19L på rutetid i et ellers nydelig sommervær. Avstanden mellom Gardermoen og Kastrup er på 518 kilometer, og kapteinen regnet med å fly ned på en time.
Kabinbesetningen bestod av fire dansker og svensker, som bidrog til hyggelig og ordinær SAS-service. Jeg kjøpte meg en cola mens jeg vekselvis leste og skuet ned mot Skagerrak.
Jeg reiser ikke ofte mellom Oslo og København, men i valget mellom SAS Norge og SAS Danmark, velger jeg SAS Danmark på grunn av flyene. Jeg flyr nok Boeing 737 ellers. SAS’ Airbuser, 321 inkludert, er flotte – selv om også 321-maskinene var bedre med de gamle setene.
Vi landet smertefritt litt før rutetid.
1. juni 2008, kl. 18.05:
SK663 København (CPH)-München (MUC)
McDonnell Douglas MD-82
Jeg hadde en drøy time på Kastrup og gikk rett etter ankomst bort til Transfer-senteret. Jeg trakk en kølapp, men oppdaget at det var 41 stykker foran meg, og bestemte meg for å gå bort til gaten i stedet.
München-flighten hadde fått tildelt gate A25 som skulle vise seg å ligge på bakkeplan, ikke langt fra innenriksterminalen. Det ble dermed en god del gåing. Ved gaten hadde det begynt å tetne seg til med folk, men det stod ingen SAS-ansatt ved skranken. Vi ble stående i det etter hvert så glovarme lokalet i nesten en time. Folk gikk frem og tilbake for å sjekke hva som stod på skjermene, men det kom ingen informasjon. Maskinen stod utenfor gaten hele tiden, og bakkemannskapet så ut til å ta det hele med knusende ro.
Da vi var ti minutter etter opprinnelig avgangstid kom en kabinvert fra SAS inn i lokalet og begynte ombordstigningen, helt uten at noe informasjon ble gitt på høytaleren. Han fikk ikke i gang datasystemet og måtte samle inn ombordstigningskortene. Selv måtte jeg, sammen med en del andre, vente siden vi ikke hadde fått tildelt ombordstigningskort.
Etter cirka ti minutter med ombordstigning, kom det tre vakter og ba den kabinansatte om å stoppe ombordstigningen umiddelbart. De var mildt sagt sure for at han lot passasjerer gå rett ut på tarmac uten at det stod noen som kunne passe på og viste vei ut til flyet. Kabinverten fikk tak i en fra bakkemannskapet og ombordstigningen kunne fortsette.
Når omtrent alle var om bord, kom omsider en dame fra SAS Gound Services. Hun var tilsynelatende upåvirket av situasjonen, fikk i gang datasystemet og sjekket inn/boardet de resterende på ordinær måte. Hun maste om at jeg måtte ha en billett for å kunne reise og godtok ikke uten videre min forklaring. Likevel kom jeg med – men da jeg som sistemann kom om bord var setet hun hadde tildelt, 34C, opptatt og jeg satte meg på 29F i stedet. Det var ikke stort å velge mellom - maskinen var nesten full med fem rader Business Class og seks rader Economy Extra. Oppdaget raskt at 29F er plassert rett foran bråkete MD-80-motorene.
Vi ble sittende en god stund i flyet, men kapteinen kom etter hvert på med litt informasjon. Han kunne ikke si noe om hvorfor SAS Ground Services ikke hadde dukket opp, men kunne fortelle at flyet hadde vært på testflygning og at bagasjen ikke kunne lastes om bord før noen hadde fjernet alle sandsekkene som lå i lasterommene.
Vi kom oss omsider av gårde, og jeg satt igjen med en ganske uvirkelig følelse. Det er for så vidt greit at selskaper gir dårlig service, men de må i det minste være tilstede slik at jobben blir gjort. Den kabinansatte som gjennomførte ombordstigningen så ut til å mislike situasjonen sterkt, og jeg tror alle oss som var med på flyet opplevde det hele som svært uprofesjonelt .
Distansen mellom København og München er på 811 kilometer og kapteinen fortalte at han beregnet å fly strekningen på en time og 25 minutter. Det var LN-ROR,
Assur Viking, som var satt opp på avgangen. Denne maskinen kom til SAS i 1985 og er dermed en av de eldste i SAS-flåten. Jeg liker MD-80 veldig godt, men da under forutsetning at jeg sitter langt fremme i kabinen. Det var grusomt bråkete å sitte rett ved siden av motoren.
Etter at serveringen var i gang oppdaget kabinbesetningen at menyene om bord var fra SAS Sverige og at de dermed ikke var gyldige. Det var ingen menyer fra SAS Danmark å oppdrive i flyet, og hver og en måtte derfor se på den ene menyen som kabinbesetningen fant. Denne ble sendt bakover.
Da vognen endelig stoppet ved min seterad, endte jeg opp med en cola og en sandwich til 45 kr. Denne var mistenkelig lik de Norwegian serverer på sine fly.
Jeg er ikke sikker på hvor mye forsinket vi ble da vi landet på flyplassen i München, men man hadde tydeligvis all verdens tid hos SAS denne dagen: Vi parkerte ved en gate som krevde busstransport og måtte vente ti minutter på bussen. Da jeg ankom terminalen måtte jeg spurte til en forsinket Lyon-avgang.
1. juni 2008, kl. 21.10:
LH4188 München (MUC)-Lyon (LYS)
Canadair Regional Jet 700
Det var imidlertid en fryd å gå fra SAS til Lufthansa. Også agenten fra Lufthansa spurte etter papirbillett, men da jeg – for tredje gang denne dagen – hadde forklart at jeg ikke hadde fått en billett, beklaget hun og sa at dette ikke var min skyld og at hun skulle ta seg av det. Hun sjekket meg inn, ga meg nødutgangssete 14D, beklaget igjen og ønsket meg en god tur. Det ble nok en busstur, men vi kom oss raskt ut til Canadair Regional Jet 700-maskinen. Det var D-ACPE,
Belzig, som var satt opp på avgangen. Denne ble levert i 2001.
Kabinen var lys og fin, og var relativt romslig. I alle fall merkbart større enn lillesøsteren 200. Distansen mellom München og Lyon er på 586 kilometer og kapteinen sa at han ville fly oss over på 55 minutter.
Om bord fikk vi servert en bagett og en sjokolade, i tillegg var det fritt valg av drikke. Registrerte at alt, unntatt alkoholholdig drikke, ble servert fra større flasker og kartonger, noe som bør være nok et eksempel på at servering om bord ikke trenger å koste særlig mye. Etter å ha bestilt både øl og vann, ble jeg spurte om jeg ville ha noe mer – akkurat som om jeg ikke hadde bestilt nok. Servicen var meget bra – og ellers var det litt morsomt å oppdage at hovedoppslaget i Lufthansas inflight-magasin denne måneden var Oslo.
Vi landet 30 minutter forsinket i Lyon og måtte vente 15 minutter på bagasjen. Kofferten min hadde fint klart å komme seg gjennom Europa med både SAS og Lufthansa, og etter en liten taxitur kunne jeg sjekke inn på Radisson SAS Lyon, som for øvrig er Europas høyeste hotell.
