New York og Florida med SAS og JetBlue

[WF-380]

Etter Florida-turen i februar hadde jeg ikke tenkt å reise på noen langturer mer dette året, men så ville min datter på 21 år så gjerne tilbake til samme sted der vi har tilbragt flere ferieturer da hun var yngre. Sist gang i 2019 da vi kombinerte Pittsburgh og Florida. Det ville jeg også svært gjerne ettersom hun sannsynligvis flytter hjemmefra denne høsten for å begynne på studier og jeg kommer til å se mye mindre til henne.

Problemet nå var den hersens kronekursen som gjør alle utenlandsturer unntatt kanskje til Sverige og Tyrkia ekstremt kostbare. Så dermed var det klart at reisen over Atlanteren måtte skje i økonomiklasse. Og for å gjøre den lidelsen så kort som mulig, peilet jeg meg inn på gode gamle SK907 direkte fra Gardermoen til New York. Der hadde ikke min datter vært før, så hvorfor ikke legge inn et par overnattinger der, tenkte jeg. Så da ble det sånn, og jeg bestilte også tur retur New York - Orlando med JetBlue selv om Spirit var det billigste alternativet, men de er jeg ikke tøff nok til å reise med.

Sist gang jeg bestilte langtur med SAS hadde jeg trøbbel med websidene deres og endte opp med å bestille over telefonen. Det er kanskje godt at noen ting ikke endrer seg så mye, for websidene ville nå ikke fullføre bestillingen og låste seg på et steg uti prosessen. På SAS-appen fikk jeg oppgitt helt andre og dyrere priser enn på websidene. Til slutt prøvde jeg Safari på telefonen uten å logge inn, og der gikk endelig bestillingen gjennom. Nå har vel SAS godt belegg på flyene for tiden, men det kan ikke være gunstig at det skal være en kamp for å få bestilt billetter.

Reiseruta.


Lillestrøm

Siden det hadde vært en del togtrøbbel den siste tiden tok jeg ikke sjansen på å reise direkte hjemmefra samme dag, så det ble booket en natt på Scandic Lillestrøm med noen poeng som ellers ville gått ut på dato ganske snart.

Rommet hos Scandic Lillestrøm.

Utsikten fra rommet over Lillestrøm og her ser man den korte avstanden til jernbanestasjonen. Like greit å overnatte her og ta toget som å ta buss til terminalen fra et Gardermoen-hotell.

 

[WF-380]

SK907

På selve reisedagen var grensepolitiet i streik, og det gikk rykter om at det kunne bli lange køer i passkontrollen på Gardermoen. Så derfor tok vi flytoget fra Lillestrøm ganske mye tidligere enn vi ellers ville ha gjort. Men i passkontrollen spaserte vi rett gjennom uten noe ventetid, og var inne ved F-gatene mer enn to timer før avgang New York. Så var det bare å sette seg ned å vente.

Det oppgraderte innsjekkingsområdet i østenden av terminalen var under testing da vi dro.

SAS' A330 før avgang til New York.


Tirsdag 4. juni kl 11:10, SK907 OSL-EWR, Airbus 330-300 LN-RKO, sete 48 G og H

Ombordstigingen gikk kvikt og effektivt og dermed ble pushback utført et par minutter før rutetiden. Avgang mot sør og så dro vi etterhvert vestover rett over Hønefoss og ut i Atlanteren like nord for Bergen.

Kabinen sett fra sete 48G. Temmelig fullt forover, men noen ledige seter i midten bak oss.

Til værs med kurs vestover og klar for åtte timer i bakerste klasse.

Middagen/Lunsjen var en kyllingrett som smakte helt greit. Rødvinen måtte kjøpes til en pris av 86 kroner.

Før landing ble det servert et ostesmørbrød og en appelsinjuice.

Da jeg skulle rette opp stolen før landing gled den bare tilbake og ville ikke forbli i den stillingen. Jeg nevnte det for flyvertinnen som gjorde den siste sjekken. Etterhvert kom hun tilbake sammen det som jeg antar var kabinsjefen og jeg demonstrerte problemet for dem en gang til. Kabinsjefen kommanderte meg dermed til å flytte til et av de ledige midtgangssetene i nærheten, men akkurat da fløy vi inn i noen skyer så jeg måtte utsette flyttingen til turbulensen var over. Da det hadde roet seg og jeg skulle til å bytte sete, oppdaget jeg at nå sto setet plutselig oppreist uten å sige tilbake. Så var det bare turbulensen som skulle til for å fikse problemet.

Like før landing på EWR.

Det er alltid godt å røre på seg etter såpass mange timer i et økonomisete. Immigrasjonen hadde korte køer og vi var gjennom på ca 15 minutter, bak en stresset italiensk dame som ikke kunne engelsk og antagelig hadde en forbindelse hun kanskje ikke ville rekke. Men ingen skjønte hva hun sa, så dermed var det ingen hjelp å få for henne. Koffertene lå også klare på bagasjebåndet da vi kom dit, så det var bare å raske de med seg, gå ned en etasje, og finne den forhåndsbestilte bilen fra Carmel Car & Limo.

I en Lincoln fra Carmel på tur mot skyskraperne.

 

[WF-380]

If you can make it there, you'll make it anywhere

Det er selvfølgelig mye å velge mellom når det gjelder hoteller i New York. Prisklassene varierer fra dyrt til kjempedyrt avhengig av standard og beliggenhet. Siden det var arvingens første gang i byen ville jeg bo i Mid-Town Manhattan og valgte til slutt Fairfield Inn på 36. gate som var blant de minst dyre. Til tross for det var standarden grei, selv om rommet var forholdsvis lite til et amerikansk hotellrom å være.

Utsikten fra rommet i 26. etasje hos Fairfield Inn.

Neste dag begynte vi med å ta subwayen opp til Central Park. Den har kanskje ikke det beste ryktet, men den ene turen vi tok gikk helt fint uten noen skumle hendelser eller folk å se.

Det var en fin dag for en spasertur i Central Park, med ca 25 varmegrader i lufta.

Jeg likte godt kontrasten mellom alt det grønne i parken og skyskraperne i bakgrunnen. Det var også mye mindre støy her enn inne i de travle bygatene.

Etter dette gikk vi bort til hangarskipet Intrepid, som nå er et museum med flere utstilte fly der man også kan gå rundt inne i skipet.

Dette er en Piasecki HUP-2 Retriever fra 1949, og med det et av de tidligste helikoptrene som ble produsert.

Ingen kø for å komme opp i Empire State Building denne dagen.

Som turister måtte vi nesten innom Times Square også. Det var det flere andre som ville, så her var det trangt om plassen.

King Kong var her også. Resten av New York var en fantastisk opplevelse, men akkurat Times Square følte jeg var en overeksponert og over-hypet turistfelle.

 

[WF-380]

Newark Terminal A

Etter to hektiske dager i New York var det nå tid å stå tidlig opp for avreise til Florida. Hadde bestilt bil hos Carmel Car & Limo igjen, og da vi hadde sjekket ut på hotellet kom det en mail fra dem med posisjonen til bilen vår som sto klar på gata rett utenfor. Det var samme Lincoln MKX som kjørte oss til Manhattan, og turen til Terminal A på Newark gikk unna på bare 30 minutter, hadde forventet å bruke noe mer tid sånn i morgen-rushet, men det var rimeligvis mye mer trafikk andre veien. Innsjekk og sikkerhetskontroll på Terminal A gikk også smertefritt med null ventetid for å komme til en automat, og bare to personer foran oss i bagdrop. I sikkerhetskontrollen var vi gjennom etter bare ti minutter.

Inne på den nokså nye EWR Terminal A.

Ved utgangen var det flere komfortable sitteplasser med lademuligheter og koppholdere.

N663JB klar for avgang til Orlando.


Torsdag 6. juni kl 10:30, B61527 EWR-MCO, Airbus 320 N663JB, sete 22 E og F

Ombordstigingen skjedde etter grupper, og vi var i den siste. Det hele var svært effektivt og gikk sivilisert for seg uten den sammenstimlingen rundt utgangen som vi er vant med fra Norge. Avgang var også noen små minutter før rutetid og med ekstra kort flytid denne dagen landet vi ifølge Flightaware hele 26 minutter før oppsatt tid. Ombord ble det riktignok annonsert at vi hadde landet 40 minutter før tiden, men jeg tenker vi stoler mest på den nøytrale Flightaware. Turen hadde uansett vært effektiv og nokså komfortabel til tross for helt fullt fly.

Kabinen ombord hos JetBlue. Hvert sete hadde TV-skjerm med et bra utvalg av filmer og direkte-TV.

Avgang mot sør.

En drikkerunde var inkludert i prisen.

På vei inn mot MCO, og vi ser Orlando Executive Airport og downtown under vingen.

 

[WF-380]

Daytona Beach

Så da var vi tilbake i Florida igjen, og startet oppholdet med tre netter på Delta Daytona Beach.

Og slik så rommet ut. Hotellet er forholdsvis nyoppusset så vi var godt fornøyde med forholdene.

Til rommet hørte en liten balkong der det var mulig å få et glimt av Atlanteren. Rommene med direkte havutsikt kostet ekstra penger. Men ingen rom på dette hotellet vender rett ut mot veien, slik at alle rommene har ihvertfall noe utsikt til havet, vårt rom kanskje blant de som hadde minst.

Alltid greit med klare regler. Har ofte lurt på om det er greit å kaste møblementet i bassenget, men her hos Delta var det helt klart ikke tillatt.

Soloppgangen på Daytona Beach er alltid et høydepunkt for meg. Hvis man bare klarer å stå tidlig nok opp.

En middag fra Texas Roadhouse. Det var godt, men ikke noe spektakulært.

Arvingen nyter solnedgangen i Port Orange, som ligger ligger sør for Daytona.

Selv er jeg for rastløs til å ligge lenge på en strand, men min datter ville sole seg så da ble det tilbragt noen timer her. Og ved hotellbassenget. Ettersom dagtemperaturene klatret over 35 grader, oppholdt jeg meg stort sett i skyggen under en parasoll, noe annet ville jeg ikke ha klart.

Hanksters er en bilforretning i Daytona som har spesialisert seg på hot rods. Det er gratis adgang, og fritt fram å komme inn å kikke.

Denne Corvetten ble begge to reisendes favoritt fra utvalget.

 

[WF-380]

Orlando

Neste stopp var Orlando og Delta Lake Buena Vista der jeg også bodde på forrige Florida-tur i februar. Et sentralt plassert hotell med bra standard til en ikke altfor dyr penge.

Det er alltid mulig for litt tordenvær om sommeren i Florida, og det opplevde vi også et par ganger på denne turen. Her er fra Orlando Premium Outlets, der det ganske plutselig kom et ganske heftig regnvær, heldigvis kunne vi oppholde oss under tak. Men etter bare noen få minutter var det over og sola skinte igjen.

En av dagene var det meldt ganske grått og vått hele dagen, og da kjørte vi opp til det nærmeste stedet med god værmelding – Cedar Key ved Mexico-gulfen. Et idyllisk lite sted der det egentlig ikke var så mye å finne på, men jeg har alltid hatt lyst å dra dit. Samme dagen var det f.eks. meldt over 100 mm regn i Fort Myers Beach som jeg også vurderte!

En burger på Red Robin har liksom blitt fast takst på Florida-turene.

Jeg hadde bestilt en stor sedan a la 5-serie BMW hos Sixt, og ble litt skuffet da de plasserte oss i en BMW X3 istedet. Men det varte ikke så lenge før jeg likte meg svært godt i bilen som var komfortabel og rask, ihvertfall etter det jeg er vant med fra Norge.

Bakhjulsdrift og 248 hester er altså en del mer enn det jeg vanligvis kjører. Skjermen kunne både betjenes via Idrive-hjulet og som en touch-skjerm.

Jeg hadde tenkt at Disney World var en tilbakelagt ting for min egen del. Men nå var arvingen med, og dermed ble siste kvelden tilbragt på Epcot der vi bl.a. fikk med oss det avsluttende fyrverkeriet.

Hele fyrverkeriet med musikk varte i omtrent femten minutter, og jeg syns det var fascinerende de første to. Så ble jeg lei av den høye musikken som prøvde å overdøve fyrverkeriet uten å klare det helt, og de siste tretten minuttene syntes jeg det hele var slitsomt og så bare fram til det skulle bli ferdig. Men det var nok bare meg, for alle andre så ut til å storkose seg.

 

[WF-380]

Retur til New York

Etter å ha levert BMW-en hos Sixt på Terminal C gikk vi til JetBlues innsjekkingsområde der vi var gjennom på ca bare fem minutter. Sikkerhetskontrollen gikk like greit, og dermed var vi inne på den nye Terminal C med god tid til overs. Smekkfullt fly denne gangen også, og i utgangen annonserte de etter folk som ville ta et senere fly mot en ganske god kompensasjon.

Innsjekken hos JetBlue var også her en avslappet affære med nesten ingen kø.

Sentralområdet på den helt nye Terminal C ved Orlando International.

N586JB skulle ta oss til Newark og var i en spesiell New York livery og het «I Heart Blue York».


Torsdag 13. juni kl 14:44, B6128 MCO-EWR, Airbus 320 N586JB, sete 23 E og F

Pushback var 20 minutter forsinket denne gangen og vi tok av mot sør før vi tok en høyresving og satte kursen nordover mot Newark. Underholdningssystemet hadde noe hikke på denne turen og kartet virket ikke i det hele tatt. Etter avgang restartet hele greia en fire-fem ganger før det endelig roet seg ned og kunne brukes igjen. Men kartet virket forsatt ikke.

Kabinbilde fra mitt midtsete på 23E. Vi ser en flik av kartet som hevdet at vi var midt i Sahara, og det endret seg ikke noe underveis.

Vi passerer Newark by og Red Bull Arena på vei inn mot EWR. Red Bull Arena er faktisk et fotballstadion (soccer) og hjemmebanen til New York Red Bulls i Major League Soccer.

 

[LN-MOW]

N586JB skulle ta oss til Newark og var i en spesiell New York livery og het «I Heart Blue York».

I Love Blue York

Fin rapport!

 

[TriStar]

Super rapport! Skulle gjerne hatt den røde Plymouth ‘cuda i bruktbilsjappa[emoji846] Men prisene på fine muskelbiler har blitt helt hinsides…

 

[WF-380]

I Love Blue York

Jeg var litt i tvil om hvordan skrive hva flyet heter. Foran på flyet står det altså et hjertesymbol mellom "I" og "Blue York". Og så så jeg at JetBlue selv kaller flyet "I heart Blue York", så da gikk jeg for det.

 

[WF-380]

Jersey City og Downtown Manhattan

Siste natta ble tilbragt på Westin hotell i Jersey City rett over elva for downtown Manhattan, betalt med Marriott-poeng. Hotellet ble valgt pga gunstig beliggenhet i forhold til både Manhattan og EWR. Jeg ba pent om å få sen utsjekk neste dag, og fikk innvilget til klokka 14:00.

Etter å ha spist en overpriset middag på Ruth's Chris Steakhouse like ved hotellet, ruslet vi ned på kaia og tok inn utsikten over Manhattan.

Utpå neste morgen tok vi båten til Manhattan, selv om PATH-toget hadde vært både billigere og raskere. For utsikten sin del var det absolutt verd det. Toget tok vi tilbake til hotellet senere.

Frokosten ble inntatt på en bagel-sjappe i nærheten av World Trade Center. Bagels er en lovpriset New York-ting, som jeg ikke helt skjønner hvorfor. Det er ikke vondt på noen måte, men for meg virker det bare som et seigt rundstykke. Dette er vel bare nok en ting der jeg en en særing i mindretall, for køene er lange på disse stedene og også min datter syntes dette var supergod mat.

Etter frokost fikk vi kikket på Ground Zero en stund før arvingen gikk over i shopping-modus på det store kjøpesenteret i nærheten. Til slutt tok vi altså det svært effektive PATH-toget tilbake under Hudson River, der det er enkelt å betale – man bare drar bankkortet ved inngangen.

 

[WF-380]

Leaving New York Never Easy

Et par dager før avgang kom en SMS fra SAS som advarte mot ekstra lang tid i sikkerhetskontrollen pga «Security upgrades» hos TSA. Jeg hadde altså uansatt klart å få utsatt utsjekken på hotellet til klokka to, og dermed var det like godt å bare ta en taxi rett ut til terminal B på EWR.

I innsjekken var det en kort kø foran oss, men den gikk langsomt. Før sikkerhetskontrollen ble alle sammen vist til side til et venteområde før vi ble sluppet inn i selve køen til kontrollen. En kø for å få stå i køen, med andre ord. Der sto vi bom stille i ca et kvarter før vi bevegde oss framover og til slutt ble sluppet inn i den virkelige køen. Etter dette gikk det fortere og det hjalp mye at vi slapp å ta av sko og å ta ting ut av bagasjen. Både flasker og PC-er kunne forbli innpakket, og skoene kunne vi beholde på. Til sammen brukte vi omtrent en halv time på hele prosessen.

Etter sikkerhetskontrollen hadde jeg sett fram til å korte ned den lange ventetida med å sitte et sted å spise noe godt. Men etter de fine nye terminalene vi nettopp hadde nytt godt av, var denne delen av Newark en gedigen skuffelse. Et lite område med noen få utganger, og et svært begrenset tilbud av spisesteder og butikker. Og spisestedene var alle (begge to) smekkfulle. Dermed ble det bare å kjøpe en sandwich i en kiosk og sette seg ved utgangen for å spise. Mitt råd må være å ha lounge-aksess eller lave forventninger hvis du må reise fra denne delen av terminal B.

Enkle forhold ved utgangen på Terminal B.


Fredag 14. juni kl 18:50, SK908 EWR-OSL, Airbus 330-300 LN-RKT, sete 52 G og H

Da boardingen skulle ha begynt klokka kvart over seks ble det annonsert fra utgangen at denne ville bli utsatt pga forsinket crew. Litt senere kom det et tordenvær forbi som jeg antar uansett stoppet all virksomhet på flyplassen. Og fem minutter før avgangstiden kom mannskapet endelig og ble møtt med applaus fra en del av passasjerene ved utgangen. Jeg avsto fra å delta, redd for at dette kunne bli oppfattet som sarkastisk. Litt senere ble det annonsert at forsinkelsen for mannskapet skyldtes «lack of transportation»! Jeg lurte fælt på hvordan det kunne være mulig, men dette skulle bli forklart senere.

Flighten til Stockholm kom seg avgårde uten forsinkelser.

LN-RKT ved gate under det voldsomme torden og regnværet som kom forbi og gjorde at alle flybevegelser stoppet opp i omtrent en halv time.

Og en time forsinket begynte endelig ombordstigningen, pushback ble også tilsvarende forsinket med en time. Men endelig var vi på tur til rullebanen selv om tordenværet hadde laget en lang kø med fly som var klare for å ta av. Derfor måtte vi første takse mot nord for å komme bakerst i køen som sto klar for å ta av fra sør. Taksingen gikk veldig sakte med flere stopp. Kapteinen forklarte på høyttaleren grunnen til at mannskapet kom forsinket til EWR: Transporten fra hotellet hadde fått girkassehavari underveis, og de ble stående på gata i en time mens de ventet på ny buss.

Langsom taksi mot rullebanen i en fantastisk kveldsbelysning etter det kraftige tordenværet.

Etter en langsom taksi helt til nær nordenden av flyplassen kunne jeg høre at motoren ble slått av, og jeg skjønte resignert at dette kom til å bety en ytterligere forsinkelse. Vi satt sånn og ventet i ca 40 minutter før vi fikk lov til å røre på oss igjen, og nå bar det sørover mot enden av rullebanen. Avgangen ble til slutt nesten tre timer forsinket, men en strålende utsikt mot et opplyst Manhattan i kveldsmørket ble en fin avslutning på den delen av reisen.

Fortsatt fint kveldslys i det vi sto parkert på dette stedet i 40 minutter.

Kabinen sett fra 52H som var siste seterad på vindusrekka, foran det som jeg tror er crew-rest. Igjen var flyet fullt foran oss med noen ledige seter i midten bak oss. Fordelen med disse setene var at man kunne legge ned seteryggen uten å bekymre seg for å redusere plassen til de på raden bak.

Endelig satt vi på riktig side av flyet for å kunne se Manhattan. Nå hadde det blitt mørkt, og utsikten var spektakulær. Et fint punktum for en forsinket avgang og for oppholdet i USA.

Etter en stund begynte middagsserveringen og det luktet mat i kabinen. Men det luktet likevel ikke spesielt godt. Og det viste seg at kyllingen som ble servert faktisk var helt uspiselig. Ikke bedervet, for all del, men den smakte bare vondt, så både jeg og reisefølget lot den være. Resten av måltidet var bra.

Frokosten var et ostesmørbrød som i noen grad reparerte inntrykket fra middagen.

Vi landet på Gardermoen klokka halv elleve om formiddagen, dvs to timer og 15 minutter forsinket. Det var godt å slippe en flight til for å komme hjem sånn som på de forrige USA-turene. Passkontrollen gikk vi også rett gjennom uten noe ventetid. Men buss for tog fra Asker til Mjøndalen gjorde at vi likevel fikk et par transportbytter til før vi var hjemme på Kongsberg og kampen for å snu døgnet og holde seg våken til om kvelden kunne begynne.

 

[KnutW]

Knallbra rapport, takk for turen!
PS: Hvor mye skulle Hanksters ha for Corvette’n?

 

[WF-380]

Oppsummering

Nok en fin USA tur er dessverre slutt, for dette var en ganske innholdsrik reise med mange forskjellige opplevelser. Kontrasten fra det travle, støyete og tettbefolkede New York til en rolig strandferie på Daytona Beach var spesielt fin. Både SAS, Jetblue og Carmel Limo gjorde sine saker bra og bortsett fra den aller siste etappen fra Newark og hjem gikk det hele svært glatt med korte køer og nesten ingen venting på noe som helst. Men SAS kan ikke lastes for hverken tordenværet eller girkassehavariet som forårsaket forsinkelsen. Den simple terminalen på Newark blir vel også historie så snart SAS får flyttet over til JFK.

Når det gjelder å reise bakerst hos SAS til USA var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. Ja, det er trangt og hovedretten på hjemreisen var skrekkelig, men jeg fikk faktisk blunde litt i setet underveis og når man deler en to-seter med noen man kjenner, vil jeg faktisk foretrekke det framfor å sitte i Plus med en ukjent sidemann. Så det er en grei måte å komme seg til USA på for en ikke altfor dyr penge uten at selve overfarten blir en stor opplevelse i seg selv. Og bedre enn å sitte hjemme hele tiden. Men har man nok penger til overs er det selvfølgelig best å oppgradere.

Jetblue var også et hyggelig bekjentskap og et naturlig valg for separate billetter mellom New York og Florida, de har veldig mange avganger fra flyplassene i New York. Jeg har tidligere prøvd Southwest, som jeg også likte, men skulle jeg ha valgt dem måtte vi ha byttet fly et sted for å komme til Florida. Selv om disse selskapene er noe ulike når det gjelder særlig setevalg og ombordstiging, vil jeg ikke rangere det ene over det andre på noen måte. Pris og avgangstider må bli utslagsgivende her. Komforten er nokså lik, men på noen flytyper har selvfølgelig Jetblue muligheten for å oppgradere.

 

[Someone]

Takk for flott rapport.

Noen ting er som de alltid har vært ser jeg: Terminal B på EWR er fortsatt stusselig og maten fra USA på economy er aldri noen høydare.

 

[WF-380]

Hvor mye skulle Hanksters ha for Corvette’n?

Fant den på nettet: https://www.hanksters.com/vdp/21338...onvertible-for-sale-in-Daytona-Beach-FL-32119

En 1968-modell som koster 38900 dollar, altså. Håper du importerer den til Norge!

 

[lanorge]

Takk for fine bilder og en bra rapport!

 

[SudCaravelle]

Takk for deilig og jordnær rapport som ga sterk reiselyst. Faktisk aldri vært skuffet over fjerde klasse på longhaul SAS da man må ha forventningene riktig justert. Herlig å reise med arving også.

 

[B747-8]

Frokosten ble inntatt på en bagel-sjappe i nærheten av World Trade Center. Bagels er en lovpriset New York-ting, som jeg ikke helt skjønner hvorfor. Det er ikke vondt på noen måte, men for meg virker det bare som et seigt rundstykke.

Bagel er en stor ting i hele USA. WinCo Foods i Portland, OR har store bokser med fersk bakte Bagel.
Jeg skjærer dem i to og setter de i brødristeren og da blir de kjempe god.

Takk for en super rapport!

 

[Fnate]

Tusen takk for super rapport. Kyllingen på returen ser fryktelig lik ut som Kyllingen i plus den 6/6. Var ikke superb, nei.

Sent fra min SM-F711B via Tapatalk