FCT i Frankfurt var til tross for sin litt grå og spartanske stil et særdeles greit sted å vente. De har de meste av tilbud, sågar egne soverom om man vil bikke nedpå litt mellom slagene. Og rosinen i pølsa er jo å bli kjørt rett ut til flyet.
En noe særegen sak der er at man ved ankomst får «konfiskert» passet, som overleveres til politiet for utreisesjekk.
Passet får man ikke igjen før nede ved bilen, der er det en politimann som sjekker pass mot boardingkort.
Deretter Porsche Cayenne ut til flyet.
Dog i flyplassfart, ikke i Porschefart. Ordnung muss sein, Max 20 km/t. Min sjåfør var en ung dame som bare gliste da jeg ymtet om at akkurat den delen av jobben måtte kreve en god porsjon tålmodighet. Hun makset Porscha på 17 km/t og hybriden gikk kun på elektrisk.
Vi svingte opp foran D-ABYA, en 747-8i. Damen fulgte oss opp i heisen og ønsket god tur.
Edit PS: Kom på en jækla kul detalj på FCT. På tavlen over alle avgangene fra Frankfurt var det påfallende få, se bilde. Fem og ti minutter mellom hver avgang fra Frankfurt..?! Neida. Forklaringen er at de ikke ser hensikten med å forkludre avgangstavlen med informasjon om en haug med fly der det ikke er førsteklasse. Selbstverständlich!
Så var det bare å svinge til venstre iog ta plass helt fremme i snuten.
Lufthansa har fremdeles den gamle innredningen med ganske åpne seter i førsteklasse. Personlig foretrekker jeg egentlig det fremfor de nyere båsene som er mer innelukket. Smak og behag, men jeg synes f-klassen til Hansaen er helt topp i lay-out.
Service, mat og drikke er helt perfekt, og det er bare å bestille det du har lyst på. Hele tiden. Og da må man jo snobbe litt når anledningen først byr seg. Den bød på blant annet champagne og kaviar. Jeg har egentlig aldri likt kaviar og sett på det som sterkt oppskrytt, men den jeg fikk her var virkelig førsteklasses. Det ble to porsjoner..! Det kom sågar et shotglass med russisk kornvann også…
Etter en fire-fem retter som ble avsluttet med den obligatoriske kaffen og cognacen (XO selvsagt!) kom «min» flyvertinne Anna og redde opp sengen.
Overmadrass ble lagt oppå stolen og ottomanen, som nå var skjøvet sammen med stolen og lå helt flatt. Deretter dyne og to puter. Gute Nacht! Jotakk, kroppen var absolutt klar for å bikke nedpå nå. Men det var ett problem.
Søvnproblemet skyldtes turbulensen. Det blåste friskt utenfor, vindhastigheten var rundt 200 km/t. Det medførte ganske mye risting. Det kom et par ordentlige støt, der vinglasset truet med både å skvalpe over og forlate bordplaten. Men de kraftige støtene varte ikke mer enn snaue minuttet og var forsåvidt tolerérbare. Det som gjorde det omtrent umulig å få sove skikkelig var timevis med lett turbulens. Ikke direkte plagsomt som sådant, men ujevne smårykk som jeg mistenker ble forsterket av fleksingen i det lange skroget. Samme som på båter, det er verst sjøgang i baugen og hekken. Er det noen av dere som har aerodynamikk- og metallfleksibiletskunnskaper nok til å vite om det stemmer at 747-8 er så lang at den «fleksehumper» i tillegg til den vanlige ristingen i turbulens?
Det var i hvert fall jækla mye småhumping, akkurat nok til at det ikke gikk å sove. Djevelskapen varte omtrent halve Afrika. Og Afrika er stort. Veldig stort.
Vi fløy inn over Tunis og skulle jo nesten helt til bånns. Fra Frankfurt til Tunis er det 2000 km og hele turen var på 9000. Do the maths. Til sammenligning er det litt over 4000 fra California til New York.
Men litt småslumring ble det i natten over Afrika, og halvannen time før landing ble jeg vekket av Anna som spurte om jeg ville ha eggerøre til frokost. Ja takk. Og bacon, croissant, frukt, yoghurt, juice og kaffe. Etter frokost var det å tusle ut på badet (to baderom til åtte passasjerer, -aldri kø!) og skifte fra pysj til dag-bekledning. I mellomtiden hadde Anna reversert sengen tilbake til stol.
Og omtrent samtidig dro autopiloten gassen tilbake og «Brandenburg» begynte nedstigningen fra 37.000 fot inn mot Johannesburg.
Landing på RWY 03R på slaget 9 timer og 51 minutter etter take-off fra Frankfurt.
Vi kom omtrent samtidig med Air France, Cathay Pacific, Air China og Swiss. Dvs. at «hele verden» møttes foran disken til de tre, av 14 mulige, som drev med passstempling. Dog stemplet de såpass radig at det «bare» tok 35 minutter. Selve seansen i luka gikk forbausende raskt, og ble gjennomført på verdens mest brukte språk, dårlig engelsk.
«Good morning, Sir!»
«Grrmmng, juarrurist visstirr?»
«Ehh…yes»
«Howwrrlngryrstying?»
«Ehh…five days»
Stempel, stempel.
«Hrryorrare, nxttplss!»
«Thank you!»
Of dermed var man I Republic of South Africa. Så var det å få kjøpt seg noen Rand, greit å ha litt cash på sånne steder, og så begi seg til innenriksterminal B for Airlinks rute til Cape Town.
Fortsettelse følger!
