Et forsøk på tripreport: OSL-DTW t/r
Reiserute:
6. januar 2017:
OSL-LHR UA7037 (Operated by SAS)
LHR-EWR UA28
EWR-DTW UA3428
16. janaur 2017:
DTW-FRA UA9197 (Operated by Lufthansa)
FRA-OSL UA9146 (Operated by Lufthansa)
Hei,
Jeg har aldri prøvd meg på tripreport før, men synes det er underholdende å lese slike, og tenkte at jeg kan prøve å bidra selv. Tilbakemeldinger mottas med takk.
I henhold til de nye definisjonene norske politikere innførte i vinter tilhører jeg «folk flest» og ikke «eliten», så det blir ikke mye champagne og refleksjoner rundt kvalitet på kaviar, da jeg kun har oppholdstillatelse bakerst i fly.
Bakgrunnen for denne turen var at jeg hadde planlagt et besøk til Michigan. Jeg var heldig og fant plutselig rimelige rundreisebilletter med United for 3455 kr, så da var det bare å slå til. Jeg har aldri fløyet langdistanse med United før, og heller ikke med 757, så det gjorde det ekstra spennende. At Lufthansa skulle stå for returen var heller ikke noe minus.
Dato 6.1.17
Fra OSL kl 0750
Til LHR kl 0910
UA7037
SK – B737
Jeg subbet inn dørene på Oslo Lufthavn i sekstiden på morgenen. Reisen var booket gjennom Supersaver (som er et av ørten «reisebyråer» på nett med mistenkelig like priser og design). Jeg stilte derfor på OSL med et referansenummer fra Supersaver, et hos SAS og et annet igjen hos UA og LH. På forhånd hadde jeg testet ut muligheter for å reservere sete og innsjekk på hjemmesidene/appene til de tre selskapene, med noe blandet resultat. Så for sikkerhets skyld stakk jeg innom en innsjekksskranke og fikk orden på sakene der. Jeg er så gammeldags av meg at jeg også gjerne vil ha boardingkort på papir. Det er enklere med tanke på sikkerhetskontroller og dersom man skal krangle med noen som har satt seg i setet mitt.
Jeg har klart å fly meg til et sølvkort hos SAS, og siden turen gikk innenfor den perioden SAS lar “folk flest pluss” aller nådigst få slippe inn i loungen, tok jeg meg en tur innom. Der var det stille og få reisende. Betjeningen var veldig hyggelig, og jeg koste meg med en god frokost. I passe tid før avgang tuslet jeg mot utgangen. Jeg har fått med meg at det kan være krøll ved passkontrollen. Det var artig at OSL har satt opp en skjerm ved trappene ned fra utenlandsloungene med live-streaming fra passkontrollen. Dermed kan man forberede seg mentalt på hva som venter en i andre enden av utenlandspiren. I mitt tilfellet var det ikke noe traumatisk, da det var tilnærmet null kø.
Som økonomi-passasjer må man jo klare seg selv så godt man kan, og selv sørge for at turen blir så trivelig som mulig. Jeg har alltid en pose i tillegg til håndbagasjen som inneholder det jeg ønsker å ha tilgang til under reisen. Blant annet litt snacks og mat pakket i en eller annen form for brett, med våtservietter og annet dill. Det har skjedd et par ganger at medpassasjerer har spurt en forundret kabinbesetning om de kan kjøpe den samme velfylte snackspakken om bord. Det nytter jo ikke å ta med noe flytende hjemmefra, så jeg kjøpte med meg en flaske vann på veg til utgangen. Det er et kjempepluss at SAS har en flaske med vann liggende klar til oss stakkars folk i økonomi på sine langflyvninger. Men jeg var usikker på hvordan tilgangen til slikt var hos United, og ville ikke ta sjansen på å sitte og tørste. Og siden transfertiden i London var såpass kort, tenkte jeg det var greit å ordne det med en gang.
Boarding var i kjent SAS stil. Det vil si tre personer i gaten, utskrift av lister, hviskende samtaler på radioen, bekymrede blikk til hverandre, alle stirrende og pekende på samme skjerm, sortering av andre papirlister, springing ned og opp til flyet og litt mer bekymrede blikk. Og alt dette er før boarding faktisk har startet. Det virket som at disse tre alene hadde ansvar for å organisere evakueringen av Dunkerque, sammenlignet med en Norwegian-boarding som normalt består av en ungdom som kommer slentrende i gaten 15 min før avgang, trykker på to tre taster på pcen, og så nochalant ser på at passasjerene boarder seg selv.
Vel om bord var det på med Bose-telefonene og så slappe av så godt jeg kunne. Jeg visste jeg hadde en lang dag foran meg, så jeg forsøkte å duppe litt av. Jeg åpnet ikke en gang vannflasken min underveis. Etter en fin innflyvning til London landet vi omtrent 15 min etter rute.
Reiserute:
6. januar 2017:
OSL-LHR UA7037 (Operated by SAS)
LHR-EWR UA28
EWR-DTW UA3428
16. janaur 2017:
DTW-FRA UA9197 (Operated by Lufthansa)
FRA-OSL UA9146 (Operated by Lufthansa)
Hei,
Jeg har aldri prøvd meg på tripreport før, men synes det er underholdende å lese slike, og tenkte at jeg kan prøve å bidra selv. Tilbakemeldinger mottas med takk.
I henhold til de nye definisjonene norske politikere innførte i vinter tilhører jeg «folk flest» og ikke «eliten», så det blir ikke mye champagne og refleksjoner rundt kvalitet på kaviar, da jeg kun har oppholdstillatelse bakerst i fly.
Bakgrunnen for denne turen var at jeg hadde planlagt et besøk til Michigan. Jeg var heldig og fant plutselig rimelige rundreisebilletter med United for 3455 kr, så da var det bare å slå til. Jeg har aldri fløyet langdistanse med United før, og heller ikke med 757, så det gjorde det ekstra spennende. At Lufthansa skulle stå for returen var heller ikke noe minus.
Dato 6.1.17
Fra OSL kl 0750
Til LHR kl 0910
UA7037
SK – B737
Jeg subbet inn dørene på Oslo Lufthavn i sekstiden på morgenen. Reisen var booket gjennom Supersaver (som er et av ørten «reisebyråer» på nett med mistenkelig like priser og design). Jeg stilte derfor på OSL med et referansenummer fra Supersaver, et hos SAS og et annet igjen hos UA og LH. På forhånd hadde jeg testet ut muligheter for å reservere sete og innsjekk på hjemmesidene/appene til de tre selskapene, med noe blandet resultat. Så for sikkerhets skyld stakk jeg innom en innsjekksskranke og fikk orden på sakene der. Jeg er så gammeldags av meg at jeg også gjerne vil ha boardingkort på papir. Det er enklere med tanke på sikkerhetskontroller og dersom man skal krangle med noen som har satt seg i setet mitt.
Jeg har klart å fly meg til et sølvkort hos SAS, og siden turen gikk innenfor den perioden SAS lar “folk flest pluss” aller nådigst få slippe inn i loungen, tok jeg meg en tur innom. Der var det stille og få reisende. Betjeningen var veldig hyggelig, og jeg koste meg med en god frokost. I passe tid før avgang tuslet jeg mot utgangen. Jeg har fått med meg at det kan være krøll ved passkontrollen. Det var artig at OSL har satt opp en skjerm ved trappene ned fra utenlandsloungene med live-streaming fra passkontrollen. Dermed kan man forberede seg mentalt på hva som venter en i andre enden av utenlandspiren. I mitt tilfellet var det ikke noe traumatisk, da det var tilnærmet null kø.
Som økonomi-passasjer må man jo klare seg selv så godt man kan, og selv sørge for at turen blir så trivelig som mulig. Jeg har alltid en pose i tillegg til håndbagasjen som inneholder det jeg ønsker å ha tilgang til under reisen. Blant annet litt snacks og mat pakket i en eller annen form for brett, med våtservietter og annet dill. Det har skjedd et par ganger at medpassasjerer har spurt en forundret kabinbesetning om de kan kjøpe den samme velfylte snackspakken om bord. Det nytter jo ikke å ta med noe flytende hjemmefra, så jeg kjøpte med meg en flaske vann på veg til utgangen. Det er et kjempepluss at SAS har en flaske med vann liggende klar til oss stakkars folk i økonomi på sine langflyvninger. Men jeg var usikker på hvordan tilgangen til slikt var hos United, og ville ikke ta sjansen på å sitte og tørste. Og siden transfertiden i London var såpass kort, tenkte jeg det var greit å ordne det med en gang.
Boarding var i kjent SAS stil. Det vil si tre personer i gaten, utskrift av lister, hviskende samtaler på radioen, bekymrede blikk til hverandre, alle stirrende og pekende på samme skjerm, sortering av andre papirlister, springing ned og opp til flyet og litt mer bekymrede blikk. Og alt dette er før boarding faktisk har startet. Det virket som at disse tre alene hadde ansvar for å organisere evakueringen av Dunkerque, sammenlignet med en Norwegian-boarding som normalt består av en ungdom som kommer slentrende i gaten 15 min før avgang, trykker på to tre taster på pcen, og så nochalant ser på at passasjerene boarder seg selv.
Vel om bord var det på med Bose-telefonene og så slappe av så godt jeg kunne. Jeg visste jeg hadde en lang dag foran meg, så jeg forsøkte å duppe litt av. Jeg åpnet ikke en gang vannflasken min underveis. Etter en fin innflyvning til London landet vi omtrent 15 min etter rute.
Attachments
Last edited:
