FlyHi, du har mange gode tanker, men vi må skille noen ting. En ting er "det innlysende" som alle med litt interesse, eller litt innsikt i en del av bransjen kan anta, oppfatte og mene noe om. Men det er mennesker andre steder som har både full innsikt, prognoser, rådgivere og egenerfaring som sitter og tar beslutningene. I luftfart er det slik at mange beslutninger er langsiktige, og det er ikke alt det er hensiktsmessig å forandre ett år, bare for å måtte forandre det på nytt neste år, på grunn av mindre forandringer i forutsetningene. Kurs, skoling o.l. er kostnadskrevende. Selvfølgelig ser man også beslutninger som tas som mange synes er toskete, og som det i ettertidens lys også viser seg å være nettopp det, men på beslutningstidspunktet var det basert på den beste informasjonen eiere og direktører kunne få, både fra interne utredere og eksterene rådgivere, og man skal nyte stor tillitt fra eierene hvis magefølelsen får overstyre tallene. Historien viser at enkelte ledere har stor suksess ved å ta en kvalifisert konsultasjon med magefølelsen, men de fleste bedrifter har - kanskje dessverre - nok en ren analytisk approach.
Fagforeningene virker som den store stygge ulven for en del. Det bunner nok i manglende kunnskap om hva en fagforening gjør. Ta i betraktning at medlemmene i de fleste fagforeninger har tenkt å ha denne arbeidsplassen resten av yrkeslivet, mens mange ledere kun er innom selskapet noen få år, og derved har et mer kortsiktig resultatperspektiv i tankene, enn det meget langsiktige perspektivet foreningsmedlemmene gjerne har. Derfor ser man de sjelden juble over tiltak som kan sette selskapets langsiktige eksistens i fare, og man ser gjerne foreningen sette kritiske spørsmål ved "smarte løsninger". Foreningene har gjerne også sett det være en del forskjell mellom teori og praksis oppgjennom årene, og tar det i betraktning under drøftelsene, uten at det trenger å underminere utviklingen. En god leder bruker foreningenes erfaring og kompetanse aktivt, og det er ikke tilfeldig at mange foreningsledere etter noen års "hvile" i vanlig arbeid, blir headhuntet til selskapenes ledelse og kanskje toppledelse.
Hvor crew "gjerne" vil ha base er faktisk relevant. I Norge er det en geografisk "bunntung" befolkningskonsentrasjon, der de fleste bor i Østlandsområdet, samt rundt de store byene, som Bergen, Trondheim og Stavanger.
Mye av flyvningen går til andre byer, og Widerøe, som er en av landets største operatører, har baser i Oslo, Bergen, Torp, Bodø og Tromsø; for det er der mye av produksjonen er konsentrert. Det ville vært uhensiktsmessig å ha baser færre steder, og det ville ha medført et stort antall hotellovernattinger. Men siden det bor flere flygere og kabinansatte i de store befolkningssentraene, enn det lar seg gjøre å rekruttere lokalt, må selskapet til en viss grad legge til rette for at de flygende skal kunne komme seg til og fra arbeid på de mindre sentrale basene. Alternativet er faktisk at selskapet ikke får nok kvalifiserte søkere til stillingene, eller at de ansatte så snart som mulig skifter over til flyselskaper som har base nærmere hjemstedene deres. Det er ikke unormalt med en viss tilrettelegging i andre bransjer med mobil arbeidskraft og "eksotiske" arbeidssteder; for eksempel skipsfart og "oljå".
Fleksibilitet går flere veier. Bor det 20 flygere i Bergen som har Oslo som base, er det lettere å ringe en bergenser dersom et besetningsmedlem på overnatting eller i løpet av arbeidsdagen må gå av produksjonen i Bergen pga uforutsette omstendigheter, enn å kalle ut en person på standby i Oslo, som først må ta seg til Gardermoen, og så reise med fly til Bergen der produksjonen venter. Så pending og utebaser har sine fordeler også, og de fleste flyselskaper har mange ansatte som "bur der ingen kunne tru", hvilket er helt ok så lenge man møter uthvilt på jobb når man skal. Og slik bør det da også være i et fritt land, ikke sant?
Fagforeningene virker som den store stygge ulven for en del. Det bunner nok i manglende kunnskap om hva en fagforening gjør. Ta i betraktning at medlemmene i de fleste fagforeninger har tenkt å ha denne arbeidsplassen resten av yrkeslivet, mens mange ledere kun er innom selskapet noen få år, og derved har et mer kortsiktig resultatperspektiv i tankene, enn det meget langsiktige perspektivet foreningsmedlemmene gjerne har. Derfor ser man de sjelden juble over tiltak som kan sette selskapets langsiktige eksistens i fare, og man ser gjerne foreningen sette kritiske spørsmål ved "smarte løsninger". Foreningene har gjerne også sett det være en del forskjell mellom teori og praksis oppgjennom årene, og tar det i betraktning under drøftelsene, uten at det trenger å underminere utviklingen. En god leder bruker foreningenes erfaring og kompetanse aktivt, og det er ikke tilfeldig at mange foreningsledere etter noen års "hvile" i vanlig arbeid, blir headhuntet til selskapenes ledelse og kanskje toppledelse.
Hvor crew "gjerne" vil ha base er faktisk relevant. I Norge er det en geografisk "bunntung" befolkningskonsentrasjon, der de fleste bor i Østlandsområdet, samt rundt de store byene, som Bergen, Trondheim og Stavanger.
Mye av flyvningen går til andre byer, og Widerøe, som er en av landets største operatører, har baser i Oslo, Bergen, Torp, Bodø og Tromsø; for det er der mye av produksjonen er konsentrert. Det ville vært uhensiktsmessig å ha baser færre steder, og det ville ha medført et stort antall hotellovernattinger. Men siden det bor flere flygere og kabinansatte i de store befolkningssentraene, enn det lar seg gjøre å rekruttere lokalt, må selskapet til en viss grad legge til rette for at de flygende skal kunne komme seg til og fra arbeid på de mindre sentrale basene. Alternativet er faktisk at selskapet ikke får nok kvalifiserte søkere til stillingene, eller at de ansatte så snart som mulig skifter over til flyselskaper som har base nærmere hjemstedene deres. Det er ikke unormalt med en viss tilrettelegging i andre bransjer med mobil arbeidskraft og "eksotiske" arbeidssteder; for eksempel skipsfart og "oljå".
Fleksibilitet går flere veier. Bor det 20 flygere i Bergen som har Oslo som base, er det lettere å ringe en bergenser dersom et besetningsmedlem på overnatting eller i løpet av arbeidsdagen må gå av produksjonen i Bergen pga uforutsette omstendigheter, enn å kalle ut en person på standby i Oslo, som først må ta seg til Gardermoen, og så reise med fly til Bergen der produksjonen venter. Så pending og utebaser har sine fordeler også, og de fleste flyselskaper har mange ansatte som "bur der ingen kunne tru", hvilket er helt ok så lenge man møter uthvilt på jobb når man skal. Og slik bør det da også være i et fritt land, ikke sant?
