En trip rapport om en tur fra Bergen til London og tilbake med BA, ja, det er jo nesten som å rykke tilbake til start i forhold til alle eksotiske reisemål som ligger ute på denne delen av forumet nå. Men – rett før vi reiste var det en lang tråd om Easy Jets nysatsing mellom de to byene, og enkelte kommentatorer mente at den kunne bety slutten for BA på denne ruten. Så da kan jo en liten dokumentasjon kanskje være av interesse.
Reisen ble bestemt i begynnelsen av januar, og da jeg sjekket priser og tider, var DY litt billigere en BA, men BA ble valgt på grunn av Heathrow. Vi skulle nemlig på besøk til noen som ikke bodde så langt unna. Dessuten – så foretrekker jeg egentlig gode, gamle fullserviceselskaper og er ikke prisforskjellen himmelropende, så velger jeg som regel dem.
Det er noen år siden jeg sist var i England. Jeg har vært der en del ganger, men faktisk aldri flydd dit, kun reist med båt.
Utreisen var med BA 759 (BGO 20.45 – LHR 21:50) tirsdag 26. mars. Det var fruen, jentungen på 2 1/3 og jeg. Da vi kom til Flesland litt over syv, var det nesten ikke kø i innsjekk, men de som stod foran oss var av den tidkrevende typen hvor det både ringes og skrives en masse på pc, så minuttene gikk.
Vi var litt spente på paraplytrillen til jentungen, om vi fikk den til flydøren eller om den måtte ekspederes. – Flyet er et containerfly, så den må nok sendes, sa den hyggelige unge mannen i skranken, og han gav oss en svær gjennomsiktig plastsekk vi skulle putte den i og kom selv med tape og lukket den.
Det var ikke mange reisende på Flesland denne kvelden, men sannelig var det ikke en langsomtgående kø i sikkerhetskontrollen også, og da vi endelig var gjennom, hadde det gått nesten tre kvarter siden vi kom til terminalen.
På utland var det god plass, for BA 759 var eneste gjenværende utenlandsavgang i dag. Kjapt gjennom passkontrollen og flyet ble åpnet for ombordstigning i god tid. Maskinen i dag var G-EUUA, en 11 år gammel Airbus 320.
Førsteinntrykket var en blid og opplagt kabinbesetning, gode seter og god beinplass. Vi satt på seterad 4. Biz forble tom, men ellers var det et rimelig godt belegg – uten at jeg var bak og talte folk.
Vi kom oss av gårde på rutetid, og fra styrehuset ble det antydet at vi kunne være på LHR allerede 21:30 GMT. Jeg merket meg at det ble gitt mye informasjon på norsk om bord, kanskje fordi en av kabinbesetningen var norsk, eller i hvert fall snakket aksentfri norsk. For øvrig flott flytur sørover mot Stavanger. Fullmånen speilte seg i sjøen, og det var noen spektakulære lysspill.
Serveringen kom raskt i gang. Vi fikk noen wraps med andekjøtt (?) og en noe småpikant saus. Litt uvant smak de første bitene, men så gled det ned med god appetitt. Det var såpass mye at det mettet. Ellers kaffe og juice for oss. Jeg merket meg at folk rundt oss som hadde bedt om alkoholdige drikkevarer ble tilbudt en runde til straks kabinbesetningen så de hadde drukket opp.
For oss dreide det seg å få tiden til å gå med jentungen. Det var over leggetid, og hun var litt labil. Men vi lærte henne til å feste og åpne sikkerhetsbeltet og ellers er jo nettbrettet en god tidsfordriver. Det satt flere småbarnsfamilier rundt oss, og en liten baby skrek tidvis veldig mye. Selv bryr jeg meg ikke, men jeg så en del voksne menn rund oss var i ferd med å pådra seg illebefinnende.
Flott innflyving over Sør-England. Kald klar vinterluft gav fin sikt ned. Vi måtte visst ta en ekstra runde før vi fikk lande, og tok bakken 21.40 lokal tid og var følgelig i rute til terminal. Styrehuset unnskyldte seg for at vi kom inn til C-terminalen. Akkurat da forstod jeg ikke hvorfor det var noe å si unnskyld for, men en tid senere, etter uendelig gåstrekninger, rulletrapper opp, ned og i mente og en tur med metroen skjønte jeg at C-terminalen helst er for helsesterke mennesker som er glad i en forfriskende spasertur (og som ikke må bære på småunger fordi BA 759 var ”et containerfly”).
Ingen kø i passkontrollen, og den unge damen spurte oss opplagt om vi var fra Bergen (jeg hadde inntrykk at det kun var oss fra Bergen som var her nå). Kofferten lå på båndet, men ikke paraplytrillen. Jeg ventet ikke så veldig lenge før jeg gikk bort i skranken for å etterlyse den. Hoderystende nærmest spratt kundehandleren opp av stolen og småløp inn på bagasjeekspedisjonen. Kort etter kom han enda mer hoderystende ut derfra. Paraplytrillen var så definitivt kommet til London, de hadde bare ikke lagt den på båndet. Like etter hadde vi den.
Da vi endelig kom ut i publikumsarealet og ble møtt av våre venner, hadde det gått nøyaktig en time siden flyet la til gate.
Etter noen gode, men værmessig ganske kalde dager i England var det tid for hjemreise påskeaften med BA 758 (LHR 07:50 – BGO 10:50). Vår vert, som definitivt er en bereist mann, sa at på Heathrow var han to timer før avgang på europeiske ruter og tre timer før på interkontinentale – da risikerer man ingenting og kommer usvett og ustresset inn på flyet.
Følgelig kjørte vi hjemmefra 05:30 og ble avlevert på terminal 5 klokken 05:50. Når er sikkert ikke påskeaften noen stor reisedag noen steder i de kristne aftenlandene. På Heathrow var det i hvert fall ikke kø noen steder, selv om det i prinsippet var morgenrush.
Mentalt var vi forberedt på å måtte ekspedere paraplytrillen, og så til fots og etter eget forgodtbefinnende ta oss den lange veien til C-terminalen. Men, neida, paraplytrillen skulle leveres ved flydør og gaten for avgang var A15 (senere endret til A16).
Ved gaten startet pre boardingen ganske tidlig, og de tok da reisende med handicap og små barn inn forbi skranken. Etter hvert lekte en del små barn ganske nær rulletrappen, og den ble da stanset, slik at ingen foreldre trengte å bekymre seg.
Det ble sen ombordstigning og lang ventetid mellom push back og take off. I flyet kom de med en forklaring, men dårlig høytalerkvalitet og mye kabinstøy gjorde at jeg ikke fikk det med meg. Maskinen nå var for øvrig G-EUJP, en 13 år gammel A319. God benplass og gode seter, i hvert fall på rad 12.
Igjen et opplagt personale i kabinen. Det ble snakket mindre norsk på denne avgangen, men sikkerhetsdemoen var på norsk fra båndspiller.
Til mat fikk vi en stor croissant med egg og noe fyll. Den var kanskje litt saltfattig. (Er jo ellers mitt inntrykk at man i England ikke bekymrer seg for verken salt eller fett, i hvert fall ikke når man ser magemålet til en del folk i gatene).
Godt belegg om bord, og på biz satt det en tre-fire reisende. Et stykke bak oss satt det noen som hadde reist helt fra Australia, og over midtgangen et par ”babes” som åpenbart kom rett fra festen i London og som etter fattige evner forsøkte å sove i setene sine, etter hvert i de mest forunderlige kroppsstillinger. På gulvet under dem slang det handleposer fra flyplassen med nykjøpte vesker og sko, noe som gjerne er et substitutt for et ellers innholdsløst liv.
Til slutt var vi bare ti minutter sene til Bergen, kom raskt i land og paraplytrillen ventet ved flydøren. Like raskt gjennom passkontrollen og sannelig var ikke bagasjen på båndet da vi kom ned dit like etter. Tollerne var tydelig til syne, men vi ble ikke stoppet.
Som førstereis med BA har jeg bare gode erfaringer, håper ruten fra Bergen fortsatt går godt også etter at Easy Jet kommer på banen.
Reisen ble bestemt i begynnelsen av januar, og da jeg sjekket priser og tider, var DY litt billigere en BA, men BA ble valgt på grunn av Heathrow. Vi skulle nemlig på besøk til noen som ikke bodde så langt unna. Dessuten – så foretrekker jeg egentlig gode, gamle fullserviceselskaper og er ikke prisforskjellen himmelropende, så velger jeg som regel dem.
Det er noen år siden jeg sist var i England. Jeg har vært der en del ganger, men faktisk aldri flydd dit, kun reist med båt.
Utreisen var med BA 759 (BGO 20.45 – LHR 21:50) tirsdag 26. mars. Det var fruen, jentungen på 2 1/3 og jeg. Da vi kom til Flesland litt over syv, var det nesten ikke kø i innsjekk, men de som stod foran oss var av den tidkrevende typen hvor det både ringes og skrives en masse på pc, så minuttene gikk.
Vi var litt spente på paraplytrillen til jentungen, om vi fikk den til flydøren eller om den måtte ekspederes. – Flyet er et containerfly, så den må nok sendes, sa den hyggelige unge mannen i skranken, og han gav oss en svær gjennomsiktig plastsekk vi skulle putte den i og kom selv med tape og lukket den.
Det var ikke mange reisende på Flesland denne kvelden, men sannelig var det ikke en langsomtgående kø i sikkerhetskontrollen også, og da vi endelig var gjennom, hadde det gått nesten tre kvarter siden vi kom til terminalen.
På utland var det god plass, for BA 759 var eneste gjenværende utenlandsavgang i dag. Kjapt gjennom passkontrollen og flyet ble åpnet for ombordstigning i god tid. Maskinen i dag var G-EUUA, en 11 år gammel Airbus 320.
Førsteinntrykket var en blid og opplagt kabinbesetning, gode seter og god beinplass. Vi satt på seterad 4. Biz forble tom, men ellers var det et rimelig godt belegg – uten at jeg var bak og talte folk.
Vi kom oss av gårde på rutetid, og fra styrehuset ble det antydet at vi kunne være på LHR allerede 21:30 GMT. Jeg merket meg at det ble gitt mye informasjon på norsk om bord, kanskje fordi en av kabinbesetningen var norsk, eller i hvert fall snakket aksentfri norsk. For øvrig flott flytur sørover mot Stavanger. Fullmånen speilte seg i sjøen, og det var noen spektakulære lysspill.
Serveringen kom raskt i gang. Vi fikk noen wraps med andekjøtt (?) og en noe småpikant saus. Litt uvant smak de første bitene, men så gled det ned med god appetitt. Det var såpass mye at det mettet. Ellers kaffe og juice for oss. Jeg merket meg at folk rundt oss som hadde bedt om alkoholdige drikkevarer ble tilbudt en runde til straks kabinbesetningen så de hadde drukket opp.
For oss dreide det seg å få tiden til å gå med jentungen. Det var over leggetid, og hun var litt labil. Men vi lærte henne til å feste og åpne sikkerhetsbeltet og ellers er jo nettbrettet en god tidsfordriver. Det satt flere småbarnsfamilier rundt oss, og en liten baby skrek tidvis veldig mye. Selv bryr jeg meg ikke, men jeg så en del voksne menn rund oss var i ferd med å pådra seg illebefinnende.
Flott innflyving over Sør-England. Kald klar vinterluft gav fin sikt ned. Vi måtte visst ta en ekstra runde før vi fikk lande, og tok bakken 21.40 lokal tid og var følgelig i rute til terminal. Styrehuset unnskyldte seg for at vi kom inn til C-terminalen. Akkurat da forstod jeg ikke hvorfor det var noe å si unnskyld for, men en tid senere, etter uendelig gåstrekninger, rulletrapper opp, ned og i mente og en tur med metroen skjønte jeg at C-terminalen helst er for helsesterke mennesker som er glad i en forfriskende spasertur (og som ikke må bære på småunger fordi BA 759 var ”et containerfly”).
Ingen kø i passkontrollen, og den unge damen spurte oss opplagt om vi var fra Bergen (jeg hadde inntrykk at det kun var oss fra Bergen som var her nå). Kofferten lå på båndet, men ikke paraplytrillen. Jeg ventet ikke så veldig lenge før jeg gikk bort i skranken for å etterlyse den. Hoderystende nærmest spratt kundehandleren opp av stolen og småløp inn på bagasjeekspedisjonen. Kort etter kom han enda mer hoderystende ut derfra. Paraplytrillen var så definitivt kommet til London, de hadde bare ikke lagt den på båndet. Like etter hadde vi den.
Da vi endelig kom ut i publikumsarealet og ble møtt av våre venner, hadde det gått nøyaktig en time siden flyet la til gate.
Etter noen gode, men værmessig ganske kalde dager i England var det tid for hjemreise påskeaften med BA 758 (LHR 07:50 – BGO 10:50). Vår vert, som definitivt er en bereist mann, sa at på Heathrow var han to timer før avgang på europeiske ruter og tre timer før på interkontinentale – da risikerer man ingenting og kommer usvett og ustresset inn på flyet.
Følgelig kjørte vi hjemmefra 05:30 og ble avlevert på terminal 5 klokken 05:50. Når er sikkert ikke påskeaften noen stor reisedag noen steder i de kristne aftenlandene. På Heathrow var det i hvert fall ikke kø noen steder, selv om det i prinsippet var morgenrush.
Mentalt var vi forberedt på å måtte ekspedere paraplytrillen, og så til fots og etter eget forgodtbefinnende ta oss den lange veien til C-terminalen. Men, neida, paraplytrillen skulle leveres ved flydør og gaten for avgang var A15 (senere endret til A16).
Ved gaten startet pre boardingen ganske tidlig, og de tok da reisende med handicap og små barn inn forbi skranken. Etter hvert lekte en del små barn ganske nær rulletrappen, og den ble da stanset, slik at ingen foreldre trengte å bekymre seg.
Det ble sen ombordstigning og lang ventetid mellom push back og take off. I flyet kom de med en forklaring, men dårlig høytalerkvalitet og mye kabinstøy gjorde at jeg ikke fikk det med meg. Maskinen nå var for øvrig G-EUJP, en 13 år gammel A319. God benplass og gode seter, i hvert fall på rad 12.
Igjen et opplagt personale i kabinen. Det ble snakket mindre norsk på denne avgangen, men sikkerhetsdemoen var på norsk fra båndspiller.
Til mat fikk vi en stor croissant med egg og noe fyll. Den var kanskje litt saltfattig. (Er jo ellers mitt inntrykk at man i England ikke bekymrer seg for verken salt eller fett, i hvert fall ikke når man ser magemålet til en del folk i gatene).
Godt belegg om bord, og på biz satt det en tre-fire reisende. Et stykke bak oss satt det noen som hadde reist helt fra Australia, og over midtgangen et par ”babes” som åpenbart kom rett fra festen i London og som etter fattige evner forsøkte å sove i setene sine, etter hvert i de mest forunderlige kroppsstillinger. På gulvet under dem slang det handleposer fra flyplassen med nykjøpte vesker og sko, noe som gjerne er et substitutt for et ellers innholdsløst liv.
Til slutt var vi bare ti minutter sene til Bergen, kom raskt i land og paraplytrillen ventet ved flydøren. Like raskt gjennom passkontrollen og sannelig var ikke bagasjen på båndet da vi kom ned dit like etter. Tollerne var tydelig til syne, men vi ble ikke stoppet.
Som førstereis med BA har jeg bare gode erfaringer, håper ruten fra Bergen fortsatt går godt også etter at Easy Jet kommer på banen.
Alltid en fornøyelse å lese dine velskrevne rapporter med utgangspunkt fra Bergen! Det blir definitivt spennende når EasyJet gjør sitt inntreden på BGO-LGW.
