Salige er de som drar på tur... Jeg burde egentlig oppdatert reisebrevet med heseblesende flott rapport fra turen ned fra London.
Men saken er nemlig den at jeg ikke var i noe perlehumør på turen ned. Ikke av noen spesiell årsak. Noen ganger er man bare i et ræva mood. I går var en av de dagene. Men jeg innså det selv, og forsøkte faktisk ulike triks for å bli i godt humør. I blant går det bare ikke. Med dårlig humør følger nemlig svært ofte:
- svært gjennomstekte biffer -
- Halvtom Club Kitchen - OG
En frokost som smaker tarmslyng.
Legg til at et crewmedlem satte igang et himla leven allerede 4 timer før landing. Jeg tipper vedkommende kom fra sovekøya til vaktskifte og ville vise hvor flink vedkommende var. Ihvertfall måtte alle skapdører åpnes og sparkes igjen 4 ganger, alle glassbrett måtte ristes og bytte plass og bestikk måtte helles fra boks til boks. Really, BA????
Men pointet var at det egentlig var jeg som var i ræva humør, så om dette hadde vært en perledag ville jeg nok ledd det bort. Dette var ikke en slik dag, men jeg holdt klokelig kjeft. Jeg visste hvordan det var fatt
Flight: BA245
Rute: London - Buenos Aires
Selskap: British Airways
Klasse: Club World
Sete: 5A
Flytype: Boeing 777-200
Andre derimot hadde det helt supert på turen. De skulle sette verdensrekord innen grenen - "elefant i skuff", og ga gass.
De rigget seg raskt opp
Og like etter avgang fikk de menyer, som de studerte nøye før de forkastet dem fullstendig.
De skulle nemlig raide Club Kitchen for potetgull og sjokkis - noe som gikk helt utmerket.
Høre på musikk
Og ellers bare ligge og skule skeptisk på hva det egentlig var jeg holdt på med.
Men altså
Det var jo en del fine ting også. Som for eksempel en helt fenomenal forrett. Reker og majones. Smakte helt himmelsk
Og det er jo litt kult å fly i en flykabin med taklamper. Det er liksom litt "formann i borettslaget" over det.
... og utsikten over en by du lenge har drømt om å reise til plutselig er utenfor vinduet ditt. Også med et pussig slør over deler av seg. Noe jeg ikke helt fant ut av hva var. Men det er sikkert lavthengende tåke.
Det var bare det at jeg jeg var trøtt fremdeles. Jeg hadde to tøffe uker bak meg, hadde fløyet 13,5 timer i strekk og skulle rett i en hel dag med møter. Følelsen var litt ymse
Jeg skal innrømme at når Augustin hentet meg på flyplassen og labbet mot bilen sin var jeg nokså nedfor
... og nå... trøtt som en halvrøkt lakrispipe... har det bare endret seg.
Jeg har blitt forelska - og dama heter Buenos Aires.
Fy flate for en stad