Retrorapport (2009): KLM, Northwest og Delta til Denver

[Cecilie]

I mai 2009 flytta jeg hjem til Norge etter å ha tilbragt et skoleår i den lille byen Mitchell, lengst vest i Nebraska. Det var vemodig å ta farvel med vertsfamilien min og vennene mine der, men heldigvis så skulle jeg snart tilbake igjen, fordi familien min skulle reise på kombinert jobb og ferietur til Denver i slutten av juli samme år. Og det er denne turen tilbake til det som etter hvert har blitt ett av flere steder jeg kan kalle «hjemme», denne retro-rapporten skal handle om.

Etter å ha gravd etter en gammel harddisk med alle bildene mine fra før 2010, som jeg trodde hadde gått tapt til evig tid etter et mislykket forsøk på å formattere PC’en min for et par år siden, så har jeg nå endelig funnet igjen en haug med gamle minner. Og i og med at det ser dårlig ut på flyreisefronten fremover, så får vi heller se litt bakover!

24. juli 2009, kjørte familien avgårde fra Arendal til Kristiansand. Vi skulle med formiddagsavgangen med KLM til Amsterdam.

Ved terminalen på KRS stod en Fokker 50 fra SAS. DÆVEN så lenge siden dette plutselig føles.

I følge Flightdiary så var det PH-EXC som tok runda AMS-KRS-AMS denne juliformiddagen. Vindusplass på 24A gav meg fin utsikt etter avgang fra rullebane 04

Må ha vært en ganske hendelsesløs flight, tror vel kanskje vi fikk noe å drikke underveis, ellers har jeg ikke bilder før vi begynner innflyvingen mot Polderbaan

 

[Cecilie]

Vel nede på bakken blir det en lang taxivei til terminalen, og forbi masse snadder, som både MD11, 777 og 747

Transit på Amsterdam er jo veldig enkelt og greit, og vi hadde vel rundt 1 time transit før boarding skulle starte.

Ved gate E-ett-eller-annet (?) så stod en Airbus A330-300, ship 3313, N813NW i fine Northwest-farger og ventet på å ta oss over Atlanterhavet til Minneapolis som NW55.

Fortsettelse følger

 

[Hickok]

Veldig bra start!

Du fløy neppe fra KRS med PH-EXC, da denne ble levert i 2014. EZC, derimot, ble levert i feb 09.

 

[Cecilie]

Veldig bra start!

Du fløy neppe fra KRS med PH-EXC, da denne ble levert i 2014. EZC, derimot, ble levert i feb 09.

Aaah, se der ja. Da skal jeg få rettet det opp i flydagboka mi også

 

[Cecilie]

Hvor var vi, jo, vi hadde kommet oss vel ombord i 330’en til Northwest, og jeg hadde vindussete på styrbord side. 11J ifølge boardingkortet jeg har et bilde av, noe som var/er 2. raden i økonomiklasse. Setenaboen var lillebroren min, og jeg har ikke så mange andre bilder fra turen enn noen bilder fra over Grønland. Men i disse tider så tar vi vel det vi kan få av utsiktsbilder av fly, vinge og motorer.

Nå er det en stund siden jeg har fløyet Delta over dammen, men jeg må si at jeg husker det som en relativt grei opplevelse ombord; god mat, stadig påfyll av drikke og vann, hyggelig cabin crew, og grei plass selv i økonomi.

I 2009 hadde forresten Delta, bandet Of A Revolution (OAR) som boardingmusikk, det var vel enten «This town» eller «Shattered» som ble spilt under boarding i Amsterdam, og siden denne turen har jeg hørt en del på musikken deres. Små tilfeldigheter, etc. etc.

Etterhvert nærmet vi oss jo Minneapolis og begynte innflyvingen mot MSP.

Dette bildet over her er noe av det jeg assosierer sterkest med det å ankomme USA med fly.
Store motorveier gjennom landskapet, små snirkle-snirkle veier rundt forstedene, grønn vegetasjon som slynger seg rundt store industri- og næringsarealer, en elv eller innsjø. Lyset. Skyene.

Snufs.

Savner USA bittelittegranne altså.

MSP

Og ei litt mindre flystripe, lurer på om dette kan være South St. Paul-Fleming Field (KSGS) basert på et kjapt Google-søk?

Mississippi-elva

 

[Cecilie]

Downtown St. Paul

Et spesial-bilde til Fnate

Og så var vi landet i Minneapolis-MSP. ERJ fra NW, MadDog fra Delta, og en 737 (og en MadDog?) i gamle American-farger kan skimtes ved terminalen bak vingen

Litt flere Delta/NW-fly ved terminalen.


Jeg husker at immigrasjonen i MSP var veldig smooth i forhold til det jeg opplevde året i forveien i Chicago, hvor vi jo var en haug med utvekslingsstudenter på J-1 visum som skulle gjennom immigrasjonsmølja på O’Hare og det tok 2-3 timer i kø. Tror vi var gjennom på godt under halvtimen i MSP!

I MSP hadde vi litt ventetid før vi skulle fly videre med en Delta A320 til Denver, på NWA-flightnummer

Boardingkort til Denver

Ble faktisk oppgradert til Comfort+ eller hva det het den gangen, av gateagenten i MSP, siden jeg var «FREQUENT TRAVELER» med KLM, og hadde status denne «elitestatusen» «IVORY».

Et annet bilde som avslører at det ikke akkurat er i sanntid jeg er på tur...

Maskinen vår til Denver


Jeg har vel egentlig ikke så mange bilder fra resten av flyreisa, det var blitt seint på dagen/natta, og vi ankom hotellet vårt i Denver like før midnatt lokaltid (rett før kl 08 på morgenen, norsk tid). Vi bodde på Residence Inn Denver Downtown, og deltok på en messe i forbindelse med pappas jobb i et par dager før vi dro vestover og nordover, inn i Rocky Mountains National Park og opp til gamle trakter i Nebraska og videre mot South Dakota. Resten av trip reporten blir derfor mer natur og mindre fly, men håper det er av interesse også

 

[krølle]

Herlig med slike mimre poster.
Bilde av den F-50'en fikk meg tilbake til engang på '80 tallet hvor vi fløy en Busy Bee F-50 LHR-JNB.
Ja, ikke en slik metaldings, men de hadde akkurat fått disse og hadde samtidig fått laget noen slik oppblåsbare give aways. En slik ble under en bedugget C-klasse tur med SAA blåst opp og fløyet rundt i kabinen LHR-JNB. Mener å huske den fikk seg en liten tur i F også:drink

 

[Cecilie]

Vi deltok på en messe i Denver i et par dager først. Dette var andre turen min til Denver, men første gang jeg var nede i downtown-området. Veldig fin by, antagelig en av mine favorittbyer i USA.

Et par bilder fra dagene i Denver:

Ridende politi i sentrum av Denver

Den blå bjørnen ved Denver Convention Center

Invesco Field, hjemmebanen til Denver Broncos, som vel nå har fått en ny sponsor og heter Empower Field.

Colorado State Capitol

Siden jeg jo “samler” på delstadshovedsteder, så er det alltid gøy de gangene jeg har tid og mulighet til å ta en omvisning inne i Capitol-bygningen. Colorado var den første jeg var inne i, og jeg har også vært inne i den i Annapolis, Maryland. Ellers har det stort sett vært besøk på utsiden av byggene.

Etter et par dager med bykjøring i Denver med en Nissan Armada, så var fattern lei og ville gjøre unna resten av roadtrippen med en ordentlig bil. Så vi troppet opp på bykontoret til leiebilselskapet i Denver, og fikk bytta til en Chevy Suburban. Finnes ikke bedre bil for å dra på tur med i Amærika

 

[Cecilie]

Etter messa dro vi vestover på I-70 og første post på programmet er noe av det mest amerikanske jeg noensinne har gjort.

Vi skulle på topptur.

Med bil.

Til Mount Evans, som i god stil er oppkalt etter guvernør John Evans som var delaktig i en massakre av anslagsvis mellom 100 og 500 Cheyenne og Arapaho indianere i 1864.

USA slutter aldri og imponere/skuffe meg.


Navnestridigheter til side, veien opp til toppen av Mt Evans er den høyest beliggende asfalterte veien i Nord Amerika. Som jo er ganske så kult. En helt spektakulær kjøretur opp fra en avstikker fra I-70 ved Idaho springs. Veien starter på rundt 2100 moh, og stiger omtrent like mange høydemeter, på rundt 45 km, opp til toppen på 4350 moh.

På vei opp til Mt Evans

Det var til tider ganske dårlig sikt langs veien på grunn av tåke. Verst var det egentlig på vei ned igjen, da kjørte vi og de andre bilene med nødblinkene på og det var så og si null sikt. Jeg hang med huet ut av vinduet i baksetet på høyre side og passet på at vi holdt oss på riktig side av den hvite heltrukne stripa.

Vi stoppet ved Summit Lake på vei opp, og her var det flere geiter som beita rundt innsjøen og på parkeringsplassen.

Veien videre mot toppen fra Summit Lake

Doningen vår på parkeringsplassen ved Summit Lake, i det som etter hvert ble et ganske tett lag med tåke.

Colorado, asså.

 

[Cecilie]

Bildebevis, etc. etc.
Forøvrig ganske tynn luft, og kort tid på å akklimatisere seg til høyden i og med at man kjører opp. Man perser ikke akkurat på 60-metern under slike forhold.

Bilen vår tok seg ganske godt ut, der oppe på toppen av Mt Evans.

Utsikt fra toppen


Så kjørte vi ned samme vei som vi kom opp, med meg hengende ut av vinduet for å passe på at far kjørte på riktig side av brøytestikkene Nede på I-70 kjørte vi mot Silverthorne hvor vi overnattet (og spiste middag på den rareste irske puben jeg har vært på)

Langs I-70 ser man mange av disse:

Har kjørt samme strekninga ved en senere anledning sjøl, og man tar instinktivt en ekstra tapp med høyrelabben for å sjekke at bremsene på doningen din fortsatt fungerer.

Utsikt fra motellet i Silverthorne, CO.

Fortsettelse følger i neste episode, og da stifter vi nærmere bekjentskap med en svæææææær elgokse i Rocky Mountains National Park.

 

[RSL]

Fantastisk lesning! Merker at jeg savner USA ekstra nå.

 

[EB]

Herlig, rett og slett herlig!!!

 

[Someone]

Når kommer resten?

 

[Cecilie]

Når kommer resten?

Sånn helt plutselig ^_^:colgate:

 

[Cecilie]

Fra hotellet vårt i Silverthorne så kjørte vi til Rocky Mountains National Park, ved den sørlige inngangsporten fra Grand Lake. Det var ikke mange minuttene etter vi hadde kjøpt billett i luka, at vi så det stod mange biler parkert langs veien. Dette er jo vanligvis et godt tegn på at det er noe severdig i nærheten. Og om det var. En svær elgokse gikk og beita like ved veien i et skogsområde.

Så kjørte vi videre på Trail Ridge Road mot Estes Park. Vi stoppa et par ganger underveis for utsiktsbilder og lokalt dyreliv, både smått og stort.

Et lite ekorn satt strategisk plassert like ved en rasteplass langs veien

En flokk med nordamerikansk elk langs veien

En elk-kalv


Så har jeg faktisk ikke flere bilder fra Rocky Mountains National Park. Det er uansett en fantastisk spektakulær kjøretur over til Estes Park, og kan virkelig anbefales. Kjørte gjennom samme ruta da jeg bodde i Omaha for to år siden, på Labor Day. Og det var akkurat like vilt og rått som jeg husket det.

Jeg husker ikke helt hvor vi stoppet og overnattet. I hvertfall endte vi opp i Chadron, NE, helt på grensa mot South Dakota en av dagene. Derifra kjørte vi mot Black Hills, og gjennom Custer State Park. Dette er nok et eksempel på dårlig navnepolitikk, da George Armstrong Custer jo var en US Army general som deltok i massakren i Washita River, OK i 1868, hvor US Army massakrerte 250 Cheyenne soldater og sivile. Da er det jo litt spesielt å oppkalle en state park etter denne fyren, i et område som er svært hellig for både Cheyenne, Lakota og Omaha stammene.

Prærielyset. Noe av det flotteste jeg vet.

 

[Cecilie]

Jordrotter gjør stor skade for bøndene ved å lage mange underjordiske tuneller og hull i bakken

Dagens første bisonflokk

Pronghorn: gaffelbukk eller prærieantelope på norsk

Mye bison langs veiene her, som det naturligvis frarådes på det sterkeste å sykle på, og til og med kjøre motorsykkel på. Bison kan løpe i opp mot 60 km/t så det er kanskje ikke kult å få motorstans med motorsykkel langs disse veiene.

Vi hadde jo en Suburban, med soltak. Så jeg stakk hodet opp gjennom soltaket for å få best utsikt til omgivelsene når vi stoppet opp.

 

[Cecilie]

Bison er et utrolig fascinerende dyr, som en gang i tiden pleide å løpe fritt rundt på prærien. Da jernbanen ble utbygd vestover, og Hvit Mann (TM) kom og tok marka fra uramerikanerne, forstyrret dette også bisonflokkenes vandringsmønster. For ikke å snakke om at US Government også erklærte storstilt jakt på bison for å sulte ut indianerstammene. Dette har jo bidratt til at bestanden er kraftig svekket sammenlignet med «back in the days.»

Bisonkalv! (og en luring på en forhåpentligvis svært så driftssikker motorsykkel)

Prærieantelope

Begging Burros er kjente i Custer State Park

Eslene kommer opp til bilene og stikker gjerne hodet sitt inn i bilen dersom du har vinduet nede, og maser om mat.

 

[Cecilie]

Så var det tid for det som kanskje er verdens mest oppskrytte turistattraksjon.

Mount Rushmore.

Heldigvis «kun» oppkalt etter en rik businessfyr fra New York som likte å komme på jakt i Black Hills-området, og som delvis kjøpte seg navnerettighetene ved å donere 5000 USD til Gutzon Borglum, skulptøren av monumentet.

Mest oppskrytt, eller minst imponerende, alt etter som. Men monumentet er mye mindre enn man faktisk forestiller seg, eller hva bildene skulle tilsi.

Etter Mount Rushmore kjørte vi innom Sturgis for å se hvor mange gærne og fulle motorsyklister man klarer å pakke sammen på et sted.


Og et lite frampek til 2020

Fra Sturgis kjørte vi videre gjennom Deadwood, og inn i Wyoming. Der fulgte vi route 85 ned til Lingle, og så til Scottsbluff, Nebraska hvor vi bodde et par netter på Holiday Inn Express truuur eg. Dagene i Scottsbluff ble brukt sammen med vertsfamilien og venner, på Lake Minatare i båt og rundt om i mitt gamle nabolag. Men jeg avslutter denne trip rapporten her. Jeg har heller ingen bilder fra hjemreisen fra Denver til Kristiansand (DEN-DTW-AMS-KRS med Delta, NW og KLM) grunnet en svært emosjonell Cecilie som virkelig hadde lagt igjen en little bittle piece av hjertet sitt der ute på prærien i Nebraska.

Så. Snipp snapp snute, så var dette USA-eventyret ute.

 

[Hickok]

Her var det mye kjente trakter! Jeg kan opplyse at det er ikke noe problem å kjøre motorsykkel på de veiene, har gjort det mange ganger, også når det var bison ved veien. Jeg kjenner ellers at det kunne vært artig å komme seg på Sturgis rallyet igjen, er lenge siden sist nå.

 

[Fnate]

Dette var fantastiske greier, Cecilie. Tusen takk for at du deler altså!