Etter noen dagers mer og mindre avslappende aktiviteter på bakkenivå i og rundt Miami South Beachs art deco-distrikt, fant reisefølget ut at tiden var inne for å ta en time out i luften og få et annet perspektiv på sakene.
Mens vi gjennom dagene i forveien hadde observert det ene helikopteret etter det andre som fløy sin vante gang opp og ned South Beach og de omkringliggende områdene, gjorde vi selv omsider avtale med en meget tilstedeværende representant i Miamis down town, fra selskapet som markedsfører seg under Tourhelicopter.com.
Klokken var blitt litt over 13:30 på dagen da en muntlig avtale om en rundtur i luften ble gjort. I minuttene før dette var representantens tykke perm med ulike alternativer med sirkulære turer gjennomgått og valget falt på en tur som i følge vedkommende skulle vare i ca. 48 minutter, med utgangspunkt i North Perry Airport. Selskapets egen sjåfør ble oppringt og pickup ble avtalt til 14:05 på det seneste. Den lille halvtimen sjåføren ville bruke ned fra flyplassen frigjorde samtidig akkurat nok tid til å komme seg ned til kaifronten og nyte en liten og duggfrisk Heineken under en lettskyet himmel og milde 68F.
Litt traffic jam skulle imidlertid gjøre at det ble annonsert en aldri så liten delay på pickup, men innen klokken var blitt 14:15 var vi vel fastspent med setebelter og godt i gang med å besvare spørsmål om hvor mye snø det var i hjemlandet i disse dager. Et lagret mobilbilde som viste 40cm hvit og ny puddersnø fra før avreise vakte umiddelbare frysninger både hos sjåfør og oss i baksetet. Enda godt det fortsatt var noen dager til man skulle se dette igjen!
Underveis til North Perry fikk vi Dolphin Stadium på venstre hånd med en pågående kamp og et enormt hav av parkerte biler på utsiden. Den pågående kampen skulle senere sørge for at våre egentlige routing ble endret grunnet en flyforbudssone rundt stadionet. Slike tilstelninger vurderes tydeligvis som et like hett terrormål som en fremtredende representant for staten selv.
Etter gode tyve minutters kjøring var vi vel fremme på North Perry og på vei inn gjennom den pinkode-sikrede skyveporten som var en del av gjerdet som omkranset flyplassen. I motsetning til den friske brisen vi kom fra langs kysten var det her kun få sekundmeter å måle, noe som gjorde det riktig så behagelig i hangarveggen. Et lavtrykkssystem som hadde slått rot i traktene lenger nord ved New York pumpet disse dagene alt annet enn karibisk luft ned fra Canada, og det ble de facto utsted freeze warning for Tampa samme kveld.
Det var forholdsvis fredelig og rolig på denne flyplassen, med unntak av en og annen Cessna som droppet ymse bannere over stripen. De samme bannerne kunne sees til det kjedsommelige over SoBe time ut og time inn. ”Enjoy Leblon Caipirinhas” var en av de mest frekvente.
Vi ble loset inn i Tourhelicopter.com sin egen uformelle lounge, nærmere bestemt et avdelt rom helt i nordenden av hangarrekken. Loungen besto av en velbrukt men meget comfy toseter med store puteknapper, lik den man kunne finne hos bestemor på 80-tallet, et par-tre frittstående stoler av samme type og en minibar med fri servering av iskald Evian. I hjørnet var pilotens desk med tilhørende kontorstol. En annen vesentlig del av interiøret var denne krabaten, en R-44 som hadde frivakt denne dagen. Hvor mange lounges kan by på et fullskala eksemplar av typen man skal ut å fly med?
Ventetiden ble noe forkortet ved hjelp av diverse dokumentsignering og samtykke til ansvarsfraskrivelse i fall vi skulle være riktig så uheldige og ikke returnere i den samme fysiske stand vi forlot flyplassen i.
Så, omsider kunne den klassiske lyden av en Robinson høres i det fjerne og kort tid etter tok maskinen bakken like ved nordenden av hangaren. Tenkte i mitt stille sinn at mannen bak spakene åpenbart hadde landet på dette punktet tidligere, tatt i betraktning hvor få meter det var fra rotorbladene til metallet som utgjorde hangarens vegg.
Karen på bildet tilhørte reisefølget på innkommende flight og ignorerte fullstendig faren rotorbladene representerte.
Deboarding av innkommende flight gikk forholdvis raskt og passasjerene var på vei ut av flyplassen i egen bil innen fem minutter var passert. Selv ikke Rygge kan matche dette. ;-)
Som seg hør og bør ble det håndhilsing med dagens pilot og noen minutters munter prat og bekreftelse av routing før vi spaserte i retning dagens maskin, N128KR. Maskinen hadde tilsynelatende fått et nytt lag med lakk den siste tiden og fremsto blankpolert og direkte innbydende.
Etter en kort diskusjon om hvem som skulle sitte hvor i maskinen, noe refueling og diverse foreteelser var det tid for boarding. Ca. 30 sekunder etter var boarding completed med slides armed and cross checked. Vel å merke ikke bokstavelig talt.
Vår routing ville først ta oss direkte i retning Bal Harbour, et område med mye nybygging av diverse resort’s og et generelt meget high-end klientell. Derfra videre sydover langs stranden i 300 fot før vi rundet sørspissen av South Beach og tok en mer vestlig kurs over Fischer Island i retning down town. Etter en flyby langs høyhusbebyggelsen ville kursen igjen bli mer østlig over Port of Miami og Star Islands, før det bar nordover på vestsiden av South Beach og etter hvert tilbake til North Perry.
Omtrentlig klokken 14:40 var vi airborne og tok umiddelbart en østlig retning mot havet.
Vel etablert på 300 fot ble det dog klart at piloten hadde oppdaget et problem. Tårnet ble oppkalt og klarering for retur til North Perry og det de kalte midlertidig landing ble gitt.
Vel nede ble problemet utbedret på få sekunder; det var ett eller annet som sørget for at dørens låsemekanisme på pilotens side ikke ville gå ordentlig igjen uten litt maktbruk. Klokken 14:45 var vi i luften igjen med flott utsikt over det flate Florida-landet.
Én ting som fort ble klart for meg var at vi langt fra var alene om å være i luften i dette området. Større og mindre flokker med forholdsvis voksne fugler av ett eller annet slag var å skue omtrent uansett hvor man så. Vi var da på god vei inn i en av disse flokkene før vi rakk å komme så langt som til beach’en, men med hjelp av litt ”ho” og ”hey” gjorde vår eminente pilot noen elegante unnamanøvere slik at vi slapp å redusere den lokale fugle- og helikopterbestanden i dag. Karen i høyresetet gjorde samtidig et festlig poeng ut av at vi hadde ”trouble” dersom en av disse traff rotorbladene, og at vi ville være ”dead” dersom en av dem skulle finne på å ta turen gjennom pleksiglasset og inn til piloten. Med slike piloter er det da greit at man ikke har nevneverdig angst for å fly…
Mens vi gjennom dagene i forveien hadde observert det ene helikopteret etter det andre som fløy sin vante gang opp og ned South Beach og de omkringliggende områdene, gjorde vi selv omsider avtale med en meget tilstedeværende representant i Miamis down town, fra selskapet som markedsfører seg under Tourhelicopter.com.
Klokken var blitt litt over 13:30 på dagen da en muntlig avtale om en rundtur i luften ble gjort. I minuttene før dette var representantens tykke perm med ulike alternativer med sirkulære turer gjennomgått og valget falt på en tur som i følge vedkommende skulle vare i ca. 48 minutter, med utgangspunkt i North Perry Airport. Selskapets egen sjåfør ble oppringt og pickup ble avtalt til 14:05 på det seneste. Den lille halvtimen sjåføren ville bruke ned fra flyplassen frigjorde samtidig akkurat nok tid til å komme seg ned til kaifronten og nyte en liten og duggfrisk Heineken under en lettskyet himmel og milde 68F.
Litt traffic jam skulle imidlertid gjøre at det ble annonsert en aldri så liten delay på pickup, men innen klokken var blitt 14:15 var vi vel fastspent med setebelter og godt i gang med å besvare spørsmål om hvor mye snø det var i hjemlandet i disse dager. Et lagret mobilbilde som viste 40cm hvit og ny puddersnø fra før avreise vakte umiddelbare frysninger både hos sjåfør og oss i baksetet. Enda godt det fortsatt var noen dager til man skulle se dette igjen!
Underveis til North Perry fikk vi Dolphin Stadium på venstre hånd med en pågående kamp og et enormt hav av parkerte biler på utsiden. Den pågående kampen skulle senere sørge for at våre egentlige routing ble endret grunnet en flyforbudssone rundt stadionet. Slike tilstelninger vurderes tydeligvis som et like hett terrormål som en fremtredende representant for staten selv.
Etter gode tyve minutters kjøring var vi vel fremme på North Perry og på vei inn gjennom den pinkode-sikrede skyveporten som var en del av gjerdet som omkranset flyplassen. I motsetning til den friske brisen vi kom fra langs kysten var det her kun få sekundmeter å måle, noe som gjorde det riktig så behagelig i hangarveggen. Et lavtrykkssystem som hadde slått rot i traktene lenger nord ved New York pumpet disse dagene alt annet enn karibisk luft ned fra Canada, og det ble de facto utsted freeze warning for Tampa samme kveld.
Det var forholdsvis fredelig og rolig på denne flyplassen, med unntak av en og annen Cessna som droppet ymse bannere over stripen. De samme bannerne kunne sees til det kjedsommelige over SoBe time ut og time inn. ”Enjoy Leblon Caipirinhas” var en av de mest frekvente.
Vi ble loset inn i Tourhelicopter.com sin egen uformelle lounge, nærmere bestemt et avdelt rom helt i nordenden av hangarrekken. Loungen besto av en velbrukt men meget comfy toseter med store puteknapper, lik den man kunne finne hos bestemor på 80-tallet, et par-tre frittstående stoler av samme type og en minibar med fri servering av iskald Evian. I hjørnet var pilotens desk med tilhørende kontorstol. En annen vesentlig del av interiøret var denne krabaten, en R-44 som hadde frivakt denne dagen. Hvor mange lounges kan by på et fullskala eksemplar av typen man skal ut å fly med?
Ventetiden ble noe forkortet ved hjelp av diverse dokumentsignering og samtykke til ansvarsfraskrivelse i fall vi skulle være riktig så uheldige og ikke returnere i den samme fysiske stand vi forlot flyplassen i.
Så, omsider kunne den klassiske lyden av en Robinson høres i det fjerne og kort tid etter tok maskinen bakken like ved nordenden av hangaren. Tenkte i mitt stille sinn at mannen bak spakene åpenbart hadde landet på dette punktet tidligere, tatt i betraktning hvor få meter det var fra rotorbladene til metallet som utgjorde hangarens vegg.
Karen på bildet tilhørte reisefølget på innkommende flight og ignorerte fullstendig faren rotorbladene representerte.
Deboarding av innkommende flight gikk forholdvis raskt og passasjerene var på vei ut av flyplassen i egen bil innen fem minutter var passert. Selv ikke Rygge kan matche dette. ;-)
Som seg hør og bør ble det håndhilsing med dagens pilot og noen minutters munter prat og bekreftelse av routing før vi spaserte i retning dagens maskin, N128KR. Maskinen hadde tilsynelatende fått et nytt lag med lakk den siste tiden og fremsto blankpolert og direkte innbydende.
Etter en kort diskusjon om hvem som skulle sitte hvor i maskinen, noe refueling og diverse foreteelser var det tid for boarding. Ca. 30 sekunder etter var boarding completed med slides armed and cross checked. Vel å merke ikke bokstavelig talt.
Vår routing ville først ta oss direkte i retning Bal Harbour, et område med mye nybygging av diverse resort’s og et generelt meget high-end klientell. Derfra videre sydover langs stranden i 300 fot før vi rundet sørspissen av South Beach og tok en mer vestlig kurs over Fischer Island i retning down town. Etter en flyby langs høyhusbebyggelsen ville kursen igjen bli mer østlig over Port of Miami og Star Islands, før det bar nordover på vestsiden av South Beach og etter hvert tilbake til North Perry.
Omtrentlig klokken 14:40 var vi airborne og tok umiddelbart en østlig retning mot havet.
Vel etablert på 300 fot ble det dog klart at piloten hadde oppdaget et problem. Tårnet ble oppkalt og klarering for retur til North Perry og det de kalte midlertidig landing ble gitt.
Vel nede ble problemet utbedret på få sekunder; det var ett eller annet som sørget for at dørens låsemekanisme på pilotens side ikke ville gå ordentlig igjen uten litt maktbruk. Klokken 14:45 var vi i luften igjen med flott utsikt over det flate Florida-landet.
Én ting som fort ble klart for meg var at vi langt fra var alene om å være i luften i dette området. Større og mindre flokker med forholdsvis voksne fugler av ett eller annet slag var å skue omtrent uansett hvor man så. Vi var da på god vei inn i en av disse flokkene før vi rakk å komme så langt som til beach’en, men med hjelp av litt ”ho” og ”hey” gjorde vår eminente pilot noen elegante unnamanøvere slik at vi slapp å redusere den lokale fugle- og helikopterbestanden i dag. Karen i høyresetet gjorde samtidig et festlig poeng ut av at vi hadde ”trouble” dersom en av disse traff rotorbladene, og at vi ville være ”dead” dersom en av dem skulle finne på å ta turen gjennom pleksiglasset og inn til piloten. Med slike piloter er det da greit at man ikke har nevneverdig angst for å fly…
