Hvem skulle tro det finnes byer som Liverpool, Manchester og Leeds i sydamerika. Joda, det finnes. I Guyana. Det eneste engelskspråklige landet i sydamerika. Beliggende ved kysten, mellom Venezuela og Brasil. Et land de færreste har hørt om, og som svært få vet hvor ligger. Og det er synd.
Det finnes 3 "Guyana land": Britisk Guyana, Fransk Guyana og Nederlandsk Guyana (Surinam). Jeg skulle til Britisk Guyana, og mange lurer nok på hvorfor i all verden man skal dit på sommerferie. Forklaringen er enkel: For 22 år siden møtte jeg min kone for første gang. Det var på Barbados, der hun bodde og jobbet. 4 år senere giftet vi oss, og bryllupet var også på Barbados. Men hun var ikke født på den lille øya i Karibien. Hun var født på fastlandet i sydamerike. I Georgetown - British Guyana. Landet ble forøvrig selvstendig i 1966. Kona har aldri vært i Guyana siden familien reiste derfra da hun var 9 år gammel. Hun har aldri hatt lyst å reise tilbake å se sitt fødeland. Det har derimot jeg. Jeg har mast og mast i mange år, men slik det ofte er med damer, så hjelper det ikke en døyt å mase. Derimot hjalp det når noen gjenværende familiemedlemmer i Guyana tok inititativ til en Family Reunion.
Jeg er en fattig mann som jobber som bakkemannskap på Torp, og må reise på billigst mulige måte. Raskeste og enkleste er via London og videre til Barbados og derfra til Georgetown. Men det koster alt for mye for meg. Jeg benytter meg av stand by billetter, og må da dra på en litt mer tungvindt måte. Men billigere blir det - eller burde det bli. For det er nå sånn at det ikke alltid går så bra å reise på sjansebilletter. Og det skulle jeg få erfare på denne turen. Det hører med til historien at kona og datteren vår dro i forveien til New York for å være sammen med familie der mens jeg jobbet hjemme. Så nedover reiste jeg på egenhånd.
Torp-København med Widerøe ble en naturlig start på reisen. Jeg kunne reist til Gardermoen, men sjansen er større å komme med på et fly fra København til New York enn fra Oslo til NY. Jeg tok det som en del av turen, og satte kursen sydover to timer etter jeg var ferdig med jobben. København er en flott by, mye mer koselig enn Oslo. Nyhavn er i en annen klasse enn Aker Brygge. Strøget danker ut Karl Johan på alle måter. Man kan gå på Jensens Biffhus og ta seg en deilig biff for under hundrelappen, og man kan ta taxi i mange kilometer for 70 kroner. Og Kastrup ligger bare noen få minutter (og 36 kroner) unna sentrum, slik en flyplass bør gjøre.
Jeg bodde en natt på Radisson Skandinavia. Flott hotell, men litt å gå til byen. Lang til Nyhavn, men som sagt: Taxi er billig.
Men for å gjøre det kort: Jeg koser meg i København! Neste morgen var det på tide å komme seg til Kastrup. Jeg skulle videre til New York, og hadde ordnet billett med Delta. Har aldri flydd Delta, og det er år og dag siden jeg har flydd 767 også. Faktisk ikke siden jeg en gang fløy med Braathens sin 767 til Gran Canari! Innsjekk på automat, ingen kø for avlevering av bagasje, alt var bare velstand. Helt til alle hadde gått ombord, og jeg skulle få beskjed om jeg kom med eller ikke. Vi var vel en 8-10 personer som sto med sjansebillett, og bare et par kom med. Vi andre måtte stå igjen. Jeg snakket med noen av de andre, og de kalte meg for Rookie. For de hadde stått igjen i flere dager. Og de kunne fortelle at igår var det ei dame som endelig kom med etter å ha forsøkt å komme seg hjem til New York i 16 dager med sin stand by billett. Jaja, jeg kunne kansje ikke klage allikevel da.
Plan B var klar: SAS flyr ca to timer etter Delta. Jeg gikk online og ordnet med nye sjansebilletter. Nå var det bare å få ut bagasje og få sjekket inn på nytt. Trodde jeg. Jeg ventet og ventet, men bagasjen kom ikke før halvannen time senere. Full fart til innsjekk. Jeg løp! Innsjekk stengte om 5 minutter. Her var ingen tid å miste. Og jeg skulle fra terminal 2 til terminal 3. Innsjekk på automat virket ikke. Jeg måtte i skranke. Ble anvist til en skranke, men de kunne ikke hjelpe, og sendte meg videre til en annen skranke. Svetten haglet. Jeg var anpusten og litt stresset nå. Damen i skranken fikk ikke til å sjekke meg inn. ESTA var ikke registrert sier hun. Joda sier jeg, den er registrert. Jeg viste henne print. Det hjalp ikke. Helsike. Hun tastet og tastet og tastet på sin data. Men verken boardingkort eller bagasjetag kom ut. Deadine for innsjekk var nå over for lenge siden. Hun ringte til en dokumentansvarlig, og han fant feilen med en gang. Boardingkort kom ut, men ikke bag tag. Jeg ble henvist til ennå en skranke. Full fart bort. 20 minutter til avgang. Jeg hadde liten tro på at dette skulle gå bra. Og da jeg kom til skranken: "Sorry, du er nok for sent". Jeg anså at spillet var over, og at jeg måtte bli en natt til i Køben. Så sa jeg "søren ta, jeg skulle egentlig ha tatt Delta, men kom ikke med. Så ventet jeg halvannen time på bagasje, og så fikk de ikke til innsjekk. Snakk om uflaks, men men, da blir det en ny tur på byen i kveld da" sa jeg. Mannen løftet så telefonen, ringte gaten, og fikk grønnt lys på å få meg med. Jippi! Full fart til gaten, og da visste jeg hva som ventet meg: Jeg visste nemlig at økonomiklasse var fullbooket. Det betyr bare en ting: Hvis jeg skulle få bli med så ville jeg få sete på business class. Og det stemte! For første gang i livet ble jeg oppgradert på et fly. Og satt som en konge på vei over til USA. Med masse god mat, god drikke, og ikke minst: et sete som kunne legges ned til liggende stilling. Jeg følte meg som en konge der jeg satt. Virkelig deilig!
(fortsettelse følger).
Det finnes 3 "Guyana land": Britisk Guyana, Fransk Guyana og Nederlandsk Guyana (Surinam). Jeg skulle til Britisk Guyana, og mange lurer nok på hvorfor i all verden man skal dit på sommerferie. Forklaringen er enkel: For 22 år siden møtte jeg min kone for første gang. Det var på Barbados, der hun bodde og jobbet. 4 år senere giftet vi oss, og bryllupet var også på Barbados. Men hun var ikke født på den lille øya i Karibien. Hun var født på fastlandet i sydamerike. I Georgetown - British Guyana. Landet ble forøvrig selvstendig i 1966. Kona har aldri vært i Guyana siden familien reiste derfra da hun var 9 år gammel. Hun har aldri hatt lyst å reise tilbake å se sitt fødeland. Det har derimot jeg. Jeg har mast og mast i mange år, men slik det ofte er med damer, så hjelper det ikke en døyt å mase. Derimot hjalp det når noen gjenværende familiemedlemmer i Guyana tok inititativ til en Family Reunion.
Jeg er en fattig mann som jobber som bakkemannskap på Torp, og må reise på billigst mulige måte. Raskeste og enkleste er via London og videre til Barbados og derfra til Georgetown. Men det koster alt for mye for meg. Jeg benytter meg av stand by billetter, og må da dra på en litt mer tungvindt måte. Men billigere blir det - eller burde det bli. For det er nå sånn at det ikke alltid går så bra å reise på sjansebilletter. Og det skulle jeg få erfare på denne turen. Det hører med til historien at kona og datteren vår dro i forveien til New York for å være sammen med familie der mens jeg jobbet hjemme. Så nedover reiste jeg på egenhånd.
Torp-København med Widerøe ble en naturlig start på reisen. Jeg kunne reist til Gardermoen, men sjansen er større å komme med på et fly fra København til New York enn fra Oslo til NY. Jeg tok det som en del av turen, og satte kursen sydover to timer etter jeg var ferdig med jobben. København er en flott by, mye mer koselig enn Oslo. Nyhavn er i en annen klasse enn Aker Brygge. Strøget danker ut Karl Johan på alle måter. Man kan gå på Jensens Biffhus og ta seg en deilig biff for under hundrelappen, og man kan ta taxi i mange kilometer for 70 kroner. Og Kastrup ligger bare noen få minutter (og 36 kroner) unna sentrum, slik en flyplass bør gjøre.
Jeg bodde en natt på Radisson Skandinavia. Flott hotell, men litt å gå til byen. Lang til Nyhavn, men som sagt: Taxi er billig.
Men for å gjøre det kort: Jeg koser meg i København! Neste morgen var det på tide å komme seg til Kastrup. Jeg skulle videre til New York, og hadde ordnet billett med Delta. Har aldri flydd Delta, og det er år og dag siden jeg har flydd 767 også. Faktisk ikke siden jeg en gang fløy med Braathens sin 767 til Gran Canari! Innsjekk på automat, ingen kø for avlevering av bagasje, alt var bare velstand. Helt til alle hadde gått ombord, og jeg skulle få beskjed om jeg kom med eller ikke. Vi var vel en 8-10 personer som sto med sjansebillett, og bare et par kom med. Vi andre måtte stå igjen. Jeg snakket med noen av de andre, og de kalte meg for Rookie. For de hadde stått igjen i flere dager. Og de kunne fortelle at igår var det ei dame som endelig kom med etter å ha forsøkt å komme seg hjem til New York i 16 dager med sin stand by billett. Jaja, jeg kunne kansje ikke klage allikevel da.
Plan B var klar: SAS flyr ca to timer etter Delta. Jeg gikk online og ordnet med nye sjansebilletter. Nå var det bare å få ut bagasje og få sjekket inn på nytt. Trodde jeg. Jeg ventet og ventet, men bagasjen kom ikke før halvannen time senere. Full fart til innsjekk. Jeg løp! Innsjekk stengte om 5 minutter. Her var ingen tid å miste. Og jeg skulle fra terminal 2 til terminal 3. Innsjekk på automat virket ikke. Jeg måtte i skranke. Ble anvist til en skranke, men de kunne ikke hjelpe, og sendte meg videre til en annen skranke. Svetten haglet. Jeg var anpusten og litt stresset nå. Damen i skranken fikk ikke til å sjekke meg inn. ESTA var ikke registrert sier hun. Joda sier jeg, den er registrert. Jeg viste henne print. Det hjalp ikke. Helsike. Hun tastet og tastet og tastet på sin data. Men verken boardingkort eller bagasjetag kom ut. Deadine for innsjekk var nå over for lenge siden. Hun ringte til en dokumentansvarlig, og han fant feilen med en gang. Boardingkort kom ut, men ikke bag tag. Jeg ble henvist til ennå en skranke. Full fart bort. 20 minutter til avgang. Jeg hadde liten tro på at dette skulle gå bra. Og da jeg kom til skranken: "Sorry, du er nok for sent". Jeg anså at spillet var over, og at jeg måtte bli en natt til i Køben. Så sa jeg "søren ta, jeg skulle egentlig ha tatt Delta, men kom ikke med. Så ventet jeg halvannen time på bagasje, og så fikk de ikke til innsjekk. Snakk om uflaks, men men, da blir det en ny tur på byen i kveld da" sa jeg. Mannen løftet så telefonen, ringte gaten, og fikk grønnt lys på å få meg med. Jippi! Full fart til gaten, og da visste jeg hva som ventet meg: Jeg visste nemlig at økonomiklasse var fullbooket. Det betyr bare en ting: Hvis jeg skulle få bli med så ville jeg få sete på business class. Og det stemte! For første gang i livet ble jeg oppgradert på et fly. Og satt som en konge på vei over til USA. Med masse god mat, god drikke, og ikke minst: et sete som kunne legges ned til liggende stilling. Jeg følte meg som en konge der jeg satt. Virkelig deilig!
(fortsettelse følger).
Last edited:
