Etter gjentatte oppfordringer fra FlightDeck og SeatBelt som i løpet av det siste året har tiltatt i takt med antallet flights, og fremtidige ekspansjoner av egent rutenett planlagt, har jeg kommet til at helgas tur legitimerte en Trip Report. Ikke bare var overfarten min 50 flytur og et aldri så lite jubileum for min del, men, etter noen kjappe søk her inne, hadde jeg også oppdaga at det ikke finnes noen TR for strektningen mellom Skien og Bergen, og så vidt meg bekjent, heller ingen for Vildanden. Derfor er det faktisk noe å skrive hjem om, selv for de med EuroBonuskort med noen flere karat enn undertegnede.
DE HARDE FAKTA:
Vildanden, flight W2209
Skien Lufthavn, Geiteryggen – Bergen Lufthavn, Flesland.
Flytype: ATR-42 (hva ellers på Bergensruta?)
Individ: LN-HTE. Bygget 1989 for RFT Regionalflug, ellers innom Eurowings og Avanti Air før den slo seg ned på åsryggen vest for Skien.
Sete: 7C
Belegg: Fullstappa.
TUREN:
Etter en hyttetur i Nevlunghavn var verken FlightDeck eller SeatBelt spesielt vanskelig å be om skyss opp til Geiteryggen. Selv om det var jeg som fikk gleden av å krydre statestikken hos Flight Memory med de drøye 270km mellom SKE og BGO, og de to andre med dertilhørende charmante hustruer måtte nøye seg med mer eller mindre frivillig spotting. I alle fall, vi kom oss opp til Geiteryggen og etter en kjapp titt inn døra hadde vi helhetlige kunnskaper om terminalen: døra rett frem til innsjekkinga, døra til venstre kafeteria og uteplassen, og trappa var til tårnet. Noe mer enn det var det ikke. Så for en sindig hadlending var detta oversiktelig og betryggende, sjøl om det å plassere sikkerhetskontrollen før innsjekkinga i mine øyne var vel radikalt. Dog, det styrka derimot oppfattinga mi av Geiteryggen og Vildanden som noe for seg sjøl. Hvilket det også var. Bagasjetaggen blei printa ut og bagasjenummeret påført for hånd, og bordingkortet var ett stykk laminert papir med logo, destinasjon og passasjernummer og ble levert ved utgangsdøra hvor de stod med penn og kryssa av passasjerlista.
Nå bærer kanskje min facinasjon for det enkle litt preg av at jeg skjeldent er på norske flyplasser utenom BGO og OSL.
Avreisa blei 20 minutter forsinka da LN-HTE var seint ute fra Stavanger, men fikk i det minste brukt tida til å beskue begge gatene, loungen (kaffe- og brusautomat) og dens utvalg av magasiner. Det at jeg leste ut Vildandens Inflight Magazine på fem minutter spiller da mindre rolle, jeg fikk jo tross alt full oversikt over destinasjonene fra Stavanger, magasinet om Grenlandsområdet var jeg derimot av en eller anna merkelig grunn aldri igjennom.
Tiltross at jeg hadde planlagt denna turen noen uker hadde jeg prestert kunststykke og legge igjen fotoapparatet på Osterøy etter en på mange måter minneverdig hyttetur der sist jeg var hjemme i Bergen. Følgelig ble en iPhone med høyst variable bildekvaliteter redninga for dokumentasjon av overfarten. Selv om de utlagte bilda har måtte gjennomgå EN TIDVIS brutal restaurering i F Spot Photo Manager før de kunne legges ut. Heldigvis var jeg den personen i Skien den dagen med størst fanskare tilstede på SKE, så i det minste blei ombordstigningsseansen dokumentert av erfarne fagfolk på sidelinja.
Dessverre for meg var jeg forseint ute da gaten uannonsert åpna og da det byr meg i mot å brøyte seg gjennom småbarnsfamilier, pensjonister og liknende på veg opp ei bratt trapp og en påfølgende trang midtgang, og dermed gikk dessverre mulighetene til en vindusplass tapt (se kø over). Dessverre var også naboen veldig opptatt av ungen som satt i 6A så noen muligheter for å lene seg over og ta bilder kom ikke på tale, og litt harmelig å miste et luftfoto av SKE var det jo.
Turen var litt som forventa. Allerede før take-off hadde båndet med sikkerhetsinstruksjonene brutt sammen, to ganger, og ble rammsa opp muntlig av en overentusiastisk flyvertinne (som også var hele besetninga i kabinen). «Sikkerhetsheftet» i stolryggen (som foresten hadde plass til minst to knyttnever, siden FlightDeck var over middels interessert i å vite dette) var et litt slitt laminert A4-ark.
Lyden ved take-off var audiovisuelt minneverdig for oss som liker propellfly og sitter like ved motorene når det sparkes i gang. Vel oppe i lufta, over Vinje for å væra nøyaktig, ble det bydd på gratis kaffe og te og, imotsetning til hos SAS, kunne en velge mellom Earl Grey og Twinings hos Vildanden. Kudos til Vildanden. Hva som kan sies om intreøret er at det er enkelt, men stilrent, med svarte, gode skinnstoler og mer enn nok beinplass. Så, sjøl om vi blei kasta litt rundt ved værskiftet over Hardangervidda, var detta faktisk en av de bedre turene over fjellet jeg har vært med på. Avslappa stemning, gode seter og uformell besetning. Krona på verket kom på Flesland hvor vi brukte såpass lang tid på å gå fra gaten ytterst på nordre flanke av terminalen til bagasjebåndet at jeg kunne se sekken min komme først ut og kunne plukke den opp å være på flybussen under ti minutter etter at landingshjula traff asfalten. Det er rekord.
Så veldig mye mer er det ikke å si om overfarten, sjøl om vi blei ytterligere 10 minutter forsinka på grunn av motvind og kom neppe opp i normal marsjfart. En tilleggsopplysning er også at med Hardangervidda kom vestlandsværet oss i møte, så manglende fotoappparat var ikke så viktig når fotografimulighetene forsvant. Noen opphold i skylaget var det ikke før vi passerte Askøybrua på nedstigninga, og etter det er det lite spennende å kaste bort plass på minnebrikken med.
Epilog:
Betalte 550,- for overfarten, og har vansker med å si at det ikke er verdt prisen. Det er rett og slett for underholdene, eller lettere sagt, det er gjennomført sjarmerende. Var kanskje ikke på BGO på tida, men fremdeles, en hadde følelsen av at det ikke gjorde noe; det er jo Vildanden, det er jo Geiteryggen, og det er i den minste øst-vest forbindelsen vi har, ved sida av Notodden. Utsikten vil jeg tru er på de beste dagene langt fullt på høyde med BGO-OSL-ruta, og om en ikke bryr seg så mye om lydnivået i kabinen, er ikke det å sitte der tilbakelent med en kopp valgfri te så reint ille. Et litt eksotisk alternativ når en først skal til Vestlandet, et alternativ jeg håper noen andre her velger da jeg synes det er bortimot pinelig å legge ut så ufokuserte bilder på det første innlegget.
DE HARDE FAKTA:
Vildanden, flight W2209
Skien Lufthavn, Geiteryggen – Bergen Lufthavn, Flesland.
Flytype: ATR-42 (hva ellers på Bergensruta?)
Individ: LN-HTE. Bygget 1989 for RFT Regionalflug, ellers innom Eurowings og Avanti Air før den slo seg ned på åsryggen vest for Skien.
Sete: 7C
Belegg: Fullstappa.
TUREN:
Etter en hyttetur i Nevlunghavn var verken FlightDeck eller SeatBelt spesielt vanskelig å be om skyss opp til Geiteryggen. Selv om det var jeg som fikk gleden av å krydre statestikken hos Flight Memory med de drøye 270km mellom SKE og BGO, og de to andre med dertilhørende charmante hustruer måtte nøye seg med mer eller mindre frivillig spotting. I alle fall, vi kom oss opp til Geiteryggen og etter en kjapp titt inn døra hadde vi helhetlige kunnskaper om terminalen: døra rett frem til innsjekkinga, døra til venstre kafeteria og uteplassen, og trappa var til tårnet. Noe mer enn det var det ikke. Så for en sindig hadlending var detta oversiktelig og betryggende, sjøl om det å plassere sikkerhetskontrollen før innsjekkinga i mine øyne var vel radikalt. Dog, det styrka derimot oppfattinga mi av Geiteryggen og Vildanden som noe for seg sjøl. Hvilket det også var. Bagasjetaggen blei printa ut og bagasjenummeret påført for hånd, og bordingkortet var ett stykk laminert papir med logo, destinasjon og passasjernummer og ble levert ved utgangsdøra hvor de stod med penn og kryssa av passasjerlista.
Nå bærer kanskje min facinasjon for det enkle litt preg av at jeg skjeldent er på norske flyplasser utenom BGO og OSL.
Avreisa blei 20 minutter forsinka da LN-HTE var seint ute fra Stavanger, men fikk i det minste brukt tida til å beskue begge gatene, loungen (kaffe- og brusautomat) og dens utvalg av magasiner. Det at jeg leste ut Vildandens Inflight Magazine på fem minutter spiller da mindre rolle, jeg fikk jo tross alt full oversikt over destinasjonene fra Stavanger, magasinet om Grenlandsområdet var jeg derimot av en eller anna merkelig grunn aldri igjennom.
Tiltross at jeg hadde planlagt denna turen noen uker hadde jeg prestert kunststykke og legge igjen fotoapparatet på Osterøy etter en på mange måter minneverdig hyttetur der sist jeg var hjemme i Bergen. Følgelig ble en iPhone med høyst variable bildekvaliteter redninga for dokumentasjon av overfarten. Selv om de utlagte bilda har måtte gjennomgå EN TIDVIS brutal restaurering i F Spot Photo Manager før de kunne legges ut. Heldigvis var jeg den personen i Skien den dagen med størst fanskare tilstede på SKE, så i det minste blei ombordstigningsseansen dokumentert av erfarne fagfolk på sidelinja.
Dessverre for meg var jeg forseint ute da gaten uannonsert åpna og da det byr meg i mot å brøyte seg gjennom småbarnsfamilier, pensjonister og liknende på veg opp ei bratt trapp og en påfølgende trang midtgang, og dermed gikk dessverre mulighetene til en vindusplass tapt (se kø over). Dessverre var også naboen veldig opptatt av ungen som satt i 6A så noen muligheter for å lene seg over og ta bilder kom ikke på tale, og litt harmelig å miste et luftfoto av SKE var det jo.
Turen var litt som forventa. Allerede før take-off hadde båndet med sikkerhetsinstruksjonene brutt sammen, to ganger, og ble rammsa opp muntlig av en overentusiastisk flyvertinne (som også var hele besetninga i kabinen). «Sikkerhetsheftet» i stolryggen (som foresten hadde plass til minst to knyttnever, siden FlightDeck var over middels interessert i å vite dette) var et litt slitt laminert A4-ark.
Lyden ved take-off var audiovisuelt minneverdig for oss som liker propellfly og sitter like ved motorene når det sparkes i gang. Vel oppe i lufta, over Vinje for å væra nøyaktig, ble det bydd på gratis kaffe og te og, imotsetning til hos SAS, kunne en velge mellom Earl Grey og Twinings hos Vildanden. Kudos til Vildanden. Hva som kan sies om intreøret er at det er enkelt, men stilrent, med svarte, gode skinnstoler og mer enn nok beinplass. Så, sjøl om vi blei kasta litt rundt ved værskiftet over Hardangervidda, var detta faktisk en av de bedre turene over fjellet jeg har vært med på. Avslappa stemning, gode seter og uformell besetning. Krona på verket kom på Flesland hvor vi brukte såpass lang tid på å gå fra gaten ytterst på nordre flanke av terminalen til bagasjebåndet at jeg kunne se sekken min komme først ut og kunne plukke den opp å være på flybussen under ti minutter etter at landingshjula traff asfalten. Det er rekord.
Så veldig mye mer er det ikke å si om overfarten, sjøl om vi blei ytterligere 10 minutter forsinka på grunn av motvind og kom neppe opp i normal marsjfart. En tilleggsopplysning er også at med Hardangervidda kom vestlandsværet oss i møte, så manglende fotoappparat var ikke så viktig når fotografimulighetene forsvant. Noen opphold i skylaget var det ikke før vi passerte Askøybrua på nedstigninga, og etter det er det lite spennende å kaste bort plass på minnebrikken med.
Epilog:
Betalte 550,- for overfarten, og har vansker med å si at det ikke er verdt prisen. Det er rett og slett for underholdene, eller lettere sagt, det er gjennomført sjarmerende. Var kanskje ikke på BGO på tida, men fremdeles, en hadde følelsen av at det ikke gjorde noe; det er jo Vildanden, det er jo Geiteryggen, og det er i den minste øst-vest forbindelsen vi har, ved sida av Notodden. Utsikten vil jeg tru er på de beste dagene langt fullt på høyde med BGO-OSL-ruta, og om en ikke bryr seg så mye om lydnivået i kabinen, er ikke det å sitte der tilbakelent med en kopp valgfri te så reint ille. Et litt eksotisk alternativ når en først skal til Vestlandet, et alternativ jeg håper noen andre her velger da jeg synes det er bortimot pinelig å legge ut så ufokuserte bilder på det første innlegget.
