Replying to Topic 'Årets Østen Ferie - Reisebeskrivelser - Endelig!'
South East Asian Airways (Seair) Clark Airbase (Diospado Macapal Int Airport) - Caticlan (Boracay) CRK - MPH DG141
Mange kjenner vel til historien om den den største amerikanske flybasen utenfor USA, Clark Airforce Base som ble forlatt av amerikanerne bare dager før Mount Pinatubo vulkanen støvet ned hele regionen. Det ble fortalt meg at Clark AB er det eneste stedet utenfor USA som har lang nok rullebane til å ta ned en Romferge.
Siden basen ble nedlagt har den eksistert som en taxfree sone på Filippinene. Under filippinsk kontroll selvfølgelig. I tillegg har Philippines Airforce en base der. Den sivile flytrafikken har tatt seg opp de senere år. Asia har jo fått seg noen lcc selskaper som benytter flyplassen da den sikkert har lavere landingsavgifter enn MNL. Clark AB ligger 95 km nord for Manila. Tiger Airways og Air Asia har ruter til Singapore, Kuala Lumpur, Kota Kinabo, Macau og Hong Kong. I tillegg flyr Asiana der fra Soul 3 ganger i uken. Seair har innenriksavganger daglig til MNL, i tillegg til 3 ganger i uken direkte til Caticlan Airport som er inngangsporten til drømmeøya Boracay. Asian Spirit flyr også mellom Clark og MNL noen ganger i uken. I tillegg har UPS Clark AB som asiatisk hub så dette medfører endel trafikk.
Det er byggeboom nå inne på basen. Fra før har det eksistert en del taxfree butikker. Men de forsvinner nå gradvis. Holliday Inn har omgjort det gamle offisershotellet til de luxe hotell. Det bygges nå 2 nye hoteller inne på basen. Blandt annet et Raffles hotell. At det kan være så stort behov for hotell der oppe i nowhere forstår ikke jeg. Av andre fasiliteter der er en Golfbane hvor man må ut med over 200 usd i greenfee. Fontana leisure park er et område med bølgebasseng og andre badefasiliteter for familier. Der er også casino og små villaer til leie og der er barer og restauranter. Nå bygges det også et stort SM kjøpesenter inne på basen. Så det er mulig at regionen ruster seg opp til å ta imot enda flere fly med turister.
Men det var flyturen vi skulle fortelle om.
Seair er drevet av barnebarnet til tyske Dornier. Altså flyfabrikkens far. Han driver nå selskapet med en flåte av LET410 som er 19 setere. Det seneste året har de utvidet flåten med 2 Dornier 328 (han var vel forpliktet
)
Ankomsten til terminalen er litt typisk filippinsk. Det virker som om de har en haug med folk på tiltak. Først inn på terminalen. Må vise at man har billett for å slippe inn. Deretter må bagasjen gjennomlyses, og personene må gå gjennom metalldetektor. Jeg glemte å ta ut mobilen av lomma. Det pep da jeg gikk gjennom detektoren. Men det var det ingen som brød seg om. Vi ble bare vinket videre. Det var 2 skranker i operasjon for å ekspedere de 32 paxene som skulle fly på dagens flygning. Det var ikke så mye annen aktivitet der da neste avgang først var 4 timer senere. Men de har allikevel 3 personer bak hver skranke. En som jobber og 2 som ser på hva den som jobber gjør. Det er litt sånn på Filippinene. Personalkostnader er jo en av de laveste kostnadene et flyselskap har der nede.
Videre til skranke med 2 personer som krevde inn terminalavgift på 50 piso. (6 kr.) Deretter inn i en hall med plaststoler på geledd. Ingenting å kjøpe. Det var bare å vente. Heldigvis var det aircon der inne. Boarding gikk på tiden og vi måtte gå vel 150 meter ut til flyet.
Direkte ruten CRK - MPH flys av nevnte Dornier. Det er en flytid på 45 minutter. Flyet har 32 seter. Jeg satt behagelig på sete 2a. Setene er i en 1-2 konfigurasjon. En søt liten flyvertinne brukte turen til å servere oss en liten pose med snacks og et beger med vann. Dagens avgang var helt fullbooket.
Det er en ganske lang taxe-tur for å komme fra terminalen og til rullebanen. Fikk tatt noen bilder, men har problemer med å få lagt dem ut her av en eller annen grunn. Jeg var imponert over trykket på akselrasjonen da flyet satt fart for take off. Det var et kraftig rykk og en kraftfull akselrasjon. Litt moro faktisk.
Flyturen ble brukt til å titte ut av vinduet da det var klarvær, og ellers lese litt. Innflygningen kommer slik at man kan sitte å se ned på Boracay og den berømte White Beach. Rullebanen i Caticlan er veldig kort, slik at man er nødt til å sette ned flyet helt i enden av rullebanen og bremse kraftig opp. Det ble en pen landing, og kort tid etter stod vi og ventet på bagasjen. Deretter i en trike til båthavnen, og båt over til paradiset.
Halvannen uke senere dro vi tilbake. Egentlig mye av samme historie. Men en liten bemerkning må jeg gjøre til innsjekken i Caticlan. Det er max 10 kg baggasje på disse flyene. Jeg hadde 12 kg i min bag. Jeg ble da fortalt at jeg hadde overvekt. Til min store overraskele ble jeg bedt om å flytte 2 kg over i min håndbagasje. Ja forstå det den som kan. Jeg gjorde da dette, og da var alt i skjønneste orden. Only in the Philippines!!!
BF:cool2
