Off to see a man about a rubber duck

[Sykkelthor]

For snart et år siden var jeg på date med en festlig dame hvor litt av formålet var at vi skulle finne en vin som smakte hadde preg av petroleum. Eller «lukter badedyr» som jeg pleier å si. Vin, både med og uten hint av badedyr, fant vi på Territoriet og jeg tror daten var bra for dama gidder å våkne opp med trynet mitt hver morgen den dag i dag. Når vi først satt der og pludret om vin og badedyr var det jo nærliggende å komme inn på temaet at det faktisk finnes flyselskaper som deler ut badeender hvis man bare sitter langt nok fremme i flyet og at jeg alltid har hatt lyst på en slik en and.

Når sant skal sies ble nok praten om badeender trigget av en samtale om bucket-list-ting og det å reise Lufthansa First har stått på min liste helt siden jeg fikk øynene opp for poengsamling og mer behagelige reisemøter enn økonomi for greit over 15 år siden. En og annen tur på førsteklasse har det blitt, både på Thai og Asiana. Og jeg skal definitivt ikke klage over turene jeg har hatt på business heller opp gjennom årene, men Lufthansa First stod liksom igjen som noe nærmest mytisk og halvt uoppnåelig. Med relativt hyppige reiser til Frankfurt ble jeg til stadighet minnet på ønsket om å fly LH First også. Hver gang taxien kjørte inn foran terminalen mumlet for meg selv: «En eller annen gang skal jeg si at vi skal svinge til høyre inn til First Clas Terminalen». Men jeg gjorde det aldri, og de siste årene har det av ymse grunner aldri helt klaffet, enten på grunn av manglende tid, manglende penger, manglende poeng, manglende tilgjengelighet eller manglende CT. Men en dag..! Men så fikk man jo også greit kaffen i vrangstrupen den dagen SAS annonserte at de skulle forlate Star Alliance og med det stenge enhver mulighet for å brenne eurobonuspoeng på en badeand. Å si at det brant på dass var en understatement (First Class problems er også, problemer, ikke sant?). Kaffen i vrangstrupen fikk nok også dama da jeg spurte om hun kunne ta fri en fredag for å reise på tur. Joda, det kunne hun, sa hun, hvor skal vi? New York, sa jeg. Helgetur. Tror jeg. Må se hvor det finnes billetter i First. Mulig det blir Mexico. Eller Sao Paulo. Jeg er med! sa dama, uten å stille flere spørsmål – ordentlig kvalitetsdame altså!

Regnemaskinene til awardfares ble kommandert til å se på tilgjengelige billetter til NYC en gitt helg i februar og jammen meg var det ikke ledig i business allerede. Det er jo definitivt ikke langt nok fremme i flyet hvis det er badeand man vil ha, men hvis alt skal gå rett vest er det tross alt bedre å sitte der enn å sitte hjemme, så det ble booket. Så var det bare å sette på varsling på ledige billetter i First og vente. Problemet var at det ikke ble nødvendig å vente særlig lenge, for veldig kjapt kunne nettsiden til Lufthansa selv fortelle meg at flyvningene til NYC den helgen var utsolgt i First. Alle sammen. Begge veier. Man kan trygt si at stemningen var litt laber – vi snakker jo tross alt om 15 år med bucketlist-venting her.
Men så var det jeg kom på at Lutfhansa flyr til Boston. Og hvem i all verden er det som vil fly dit en tilfeldig fredag i februar? Dit måtte det jo være masse ledig? Jeg fulgte nettsidene til Lufthansa som.en.hauk. 4 ledige seter i First skulle tilsi at det ville bli sluppet minst 2 seter til poeng. 6 ledige på returen. Vi har en vinner! «Kjære? Vi skal ikke til NYC, vi skal til Boston. Ok?» «OK!» - jeg har sagt at dama er fantastisk, ikke sant?

Første endring av reisen ble gjort på sekundet 09:00 da CT-telefonen åpnet. Jeg stod på en snødekket parkeringsplass i Trondheim og danset mens agenten fortalte meg hva slags knapper og glansbilder jeg måtte betale for herligheten. Jeg skulle fly First. First med Lufthansa. Andre endring kom dagen etter med litt mindre dansing, men med ca. tilsvarende mengde glede da det også ble ledig i First på returen. «Det blir dessverre 5 timer å vente i München på vei hjem», sa agenten. «Tror det går fint jeg, sa jeg med et gigantisk glis før jeg fortsatte: «Jeg har badeand»

Siden dette var en bucket-liste-tur ble det optimalisert. Optimalisert i den forstand at vi fløy til Frankfurt torsdag kveld, tok en natt på hotell på flyplassen og deretter videre. Hvorfor? Fordi jeg skulle kunne si til taxisjåføren at han skulle svinge til høyre inn foran FCT. Avgang fra Frankfurt 10-et-ellerannet og deretter 4 drøye timer i München før vi tok med alle badeendene til Boston. Hvis ikke det er optimalisert reiserute i First vet ikke jeg. Da vi svingte inn foran FTC begynte jeg nesten å gråte.

Jeg minnes en tid hvor SAS-appen min pleide å varsle «go to gate» mens flytoget passerte Lillestrøm. Det pleide å gå greit, men det hadde blitt litt snaut med slike marginer nå. Så som ansvarlige reisende hadde vi valgt å møte opp 3 timer før avgang – akkurat nok tid til en dusj, badeand, champagne og litt eggs benedict. Utvalget bobler i FCT var denne fredagen forresten Pol Roger NV, Vranken BdB og Nicolas Feuillatte rosé. Jeg foretrakk Roger, mens dama ga tommel opp for Vranken. Badeender ble etterspurt og prompte utlevert. Bortsett fra at de må ha snakket litt feil seg imellom blant de ansatte for like før vi skulle gå kom PAen vår og ga oss to til. Men hey, hvem er vi til å si nei takk til flere ender, så med en skulderveske full av gakk-gakker bar det en etasje ned og inn i en minibuss. Dessverre ikke Porsche til flyet i dag, men man kan ikke få alt heller – og jeg fikk fire ender så...

Det var kø på jetbroen ut til flyet, men det var ingen sak for sjåføren vår som ropte ENTSCHULDIGUNG! Og brøytet seg frem med oss på slep. For et par konfliktsky og beskjedne nordmenn ble det nesten litt mye. Reisefølget mitt hadde på forhånd sagt at hun var litt bekymret for at de andre skulle se bilen vi kom kjørende med. Idet vi dumpet ned i setene våre kunne jeg berolige henne med at det nok ikke var noen som hadde sett bilen og hvis de hadde sett den hadde de glemt alt om den ved å bli dyttet til side av en streng tysk dame i refleksvest.

[Sykkelthor]

Vel fremme i München bar det i vei til FCL. Vanligvis ville jeg brydd meg litt med å finne ut av hvilken terminal jeg var i og hvilken terminal og gate jeg skulle til, men for en gangs skyld tenkte jeg at dette kommer noen andre enn meg til å ha kontroll på, så alt jeg skal gjøre er å finne en lounge hvor det står First Class på døren. Det var ikke vanskelig i det hele tatt og etter 5 minutter satt vi i hver vår skinnstol. Vi ble riktignok ikke sittende så lenge for toget mellom hovedterminalen og satellitt-terminalen er vist stengt for vedlikehold ut februar. Ingen problem for oss i badeandklasse, for det er en egen minibuss direkte mellom loungene, så etter et halvt glass champagne kom en av de som jobbet i loungen og sa at utsikten er mye bedre i den andre loungen, så vi gjorde nok klokt i å dra dit. Som sagt så gjort.

Er det forresten lov å komme med klager når man reiser førsteklasse? Haribo-utvalget i Senator-loungen er faktisk vanvittig mye bedre enn i FCL. Jeg føler det er et poeng som alt for få har kommunisert i tidligere trip reports! Men bortsett fra det er det riktig så trivelig der og 4 timer går på et blunk. Ca. en gang hvert 15. minutt kom det et menneske for å spørre om vi hadde nok å spise og drikke og til slutt hadde vi egentlig ikke plass til hverken mer mat eller champagne. Men da amerikaneren vi delte lenestoler med lente seg frem og sa: «you know, they have ice cream here», så måtte man jo liksom teste ut den. Pistasj var best, men sjokolade og vanilje var heller ikke feil, i tilfelle noen lurte.

I FCL må man passe tiden selv, så da det blinket go to gate gjorde vi som skiltet sa og ruslet. På vei ut fikk vi selvsagt med oss to badeender merket First Class Lounge München.


Amerikaneren med iskrem-tips skulle også til Boston, så på vei til gaten fikk vi pludret litt om hjembyen hans. Vi fikk noen tips til hvor vi burde gå og ting vi kunne se – og det er jo greit når man velger destinasjon med 2 dagers varsel. Men han kunne skrive under på at det var en trivelig by, så det var bare å glede seg uansett hva planene var.

[Sykkelthor]

Det var dør L1 som var i bruk for oss med vesken full av ender, så det ble hardt høyre, etterfulgt av en skarp venstre og rett ned i 1D som var setet jeg hadde tildelt meg selv. Borte på Flyertalk var det en del som hadde brumlet om at LH First begynte å dra på årene og være slitt og utdatert, men 1D var både komfortabelt, trivelig og absolutt levelig for 8-9 timer til Boston. Faktisk tror jeg det er det beste setet jeg har hatt ombord på et fly noe sinne. Reisefølget mitt har aldri flydd noe annet enn økonomi tidligere og kommenterte at dette var riktig så behagelig og at vi burde reise slik flere ganger. «Nå har jeg skapt et monster» tenkte jeg, og tok en slurk champagne mens jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skal klare å dra i land flere turer med LH First nå som SAS forlater alliansen.

Champagne ble konsumert mens pysjamas og amentity kit ble utdelt. Akkurat det kittet har også blitt omtalt på Flyertalk i mindre hyggelige ordlag, og der må jeg si meg enig. Det er en el cheapo plastic fantastic toalettveske som lukter badedyr – og ikke på den gode måten slik som riesling gjør. Men det er jo ikke amentity kitet som er argumentet for å fly First, det er det badeand og champagnedrikking i pysjamas som er.

Fyren fra Boston ville ikke ha kaviar og siden jeg prøver å begrense matsvinn tok jeg mer enn gjerne en ekstra porsjon. Jeg hadde drukket champagne relativt jevnt og trutt siden kl. 8 og siden klokken nå begynte å nærme seg 17:30 valgte jeg å stå over vodka til kaviaren. Men et glass champagne hører liksom til. De to andre forrettene jeg valgte husker jeg ærlig talt ikke, men de var helt sikkert gode. Som hovedrett hadde jeg sett meg ut en biff og det var hands down det beste hovedretten jeg har fått ombord på et fly, til og med bedre enn de gangene jeg har hatt gleden av å booke kokken på vei ut av Singapore. Siden jeg var litt usikker på om jeg ville ha rødvin fra Bordaux eller en cabernet sauvignon USA fikk jeg smake begge deler. Amerikaneren var best, men glasset med bordeaux ble borte det også gitt.

Litt før desserten kom purseren bort og sa «Hr. Sykkelthor.. I have checked the manifest and it seems you are traveling with us back tomorrow evening, is that really so?” Absolutt, sa jeg. Vi er bare på en liten weekend get-away og hva er vel bedre enn LH First til Boston da? Damen så litt forvirret ut, men var enig i det. Jeg fulgte opp med om hun hadde noen tips til ting vi burde se eller gjøre, for vi hadde booket billettene for to dager siden, så vi hadde ikke planlagt ting så godt. Da så hun enda mer forvirret ut, men hun skulle gå og sjekke iPaden sin for der har de en egen funksjon hvor alle LH-ansatte deler reisetipsene sine i en egen app.

Så var det sengetid. Det er noe eget med å sove flatt ombord på et fly. Man våkner kanskje litt innimellom, men få ting slår følelsen av å kunne rulle over på siden og sove videre mens det kiler i magen fra gleden over at man ligger og sover under en myk dyne 30-etellerannet tusen fot oppe i luften.

Etter landing ble vi stående og pludre litt med mannen fra Boston og crewet som syntes det var mer og mer festlig at vi hadde like lang layover som dem og så samme fly tilbake. Vi fikk tips om sted til å spise en lobster roll, titte på Newberry street og Quincy Markets. Gleden ved å føle seg som om man stod og snakket med nye bekjente i en førsteklassekabin veide langt på vei opp for at vi helt sikkert kom langer bak i køen hos immigration enn om vi bare hadde løpt ut som førstemann. Apropos immigration...

Da det ble min tur var det ledig i skranken for crew, så jeg ble vinket bort dit.
Purpos of your visit?
-Holiday
How long are you staying?
-One day
Come again?
-One day. Going back home tomorrow evening. I’ll be here *se på klokken* about 26 more hours. 25,5 if you want to be accurate about it
Did you travel here with the crew?
-No, just my girlfriend over there
What is wrong with you?
Ok, et siste spurte hun ikke om, men hun må ha tenkt det. Jeg var forberedt på å bli sendt rett til avhør, men etter litt om og men fikk jeg vridd spørsmålene inn på at jeg trener til å forhåpentligvis kvalifisere til Boston maraton og at jeg løp NYC maraton i 2022. Det er sånt amerikanere liker å høre, så da fikk jeg under tvil komme inn i landet.

[LN-MOW]

Morsom ekspedisjon. Takk for at vi får være med.

[Fnate]

Knallbra. Elsker den typen turer.

Takk for at vi får bli med

[jb1]

Supert, håper du forteller om returen også.

Jeg fikk også noen hevede øyenbryn og en ekstra runde på bakrommet i immigration i Montréal da jeg hadde en tur som deg AMS-YUL-AMS med én overnatting der borte. Det var riktignok i en langt mindre eksklusiv klasse enn LH first, men det var jo rett før MD-11 pensjonerte seg og jeg hadde nok Flying Blue poeng. De likte riktignok at jeg snakket fransk, men de trodde jeg var 100% sprø da jeg sa at grunnen var å fly en bestemt flytype, men jeg fikk passere. Crewet kjente meg igjen på retur og de lo også godt. Lenge leve galskapen.


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Sykkelthor]

Originally Posted by Fnate

Knallbra. Elsker den typen turer.

Takk for at vi får bli med

Det gleder at man kan glede, skjønt jeg trodde helst du foretrakk fadesene mine mer. Når det er sagt skal det nevnes at du og elefanten har vært god inspirasjon opp gjennom årene, så hils ham og gi ham en brus (og si at han må bli mer aktiv på Instagram igjen).

Originally Posted by jb1

Supert, håper du forteller om returen også.

Det ville jo nesten vært uhøflig og det er man jo ikke. Jeg trenger uansett noen å fortelle om galskapen til, og dere er billigere enn psykolog.

[Sykkelthor]

Boston er en trivelig by og faktisk en by jeg skulle ønske jeg hadde mer enn 26 timer på å oppleve, men det får bli en annen gang. Jeg rakk en løpetur opp Newbury Street og retur langs elven – mengen folk i Boston Marathon merch var urovekkende stor, så jeg antar at de er spreke her borte. Dernest en lobster roll på James Hook & Co og etter det ble det mest generell rusling rundt i byen før det var tid for retur til flyplassen.

Damen i skranken lurte på om vi ville eskorteres gjennom security. Det var jo nesten et for godt tilbud til å si nei til, så vi labbet i vei etter henne. Det var tydelig at dette var høydepunktet i jobben hennes, for hun ble ca. en halvmeter høyere av å stolt kunne brøyte vei – hadde det vært noe folk å brøyte, riktig nok, for det var skuffende få i køen og vi var gjennom på 4 minutter. Inne i loungen er det et eget lite avlukke for First så vi ble geleidet inn dit og fikk spørsmål om vi ville ha champagne eller kanskje litt tequila? Det var jo tross alt lørdag. Det holdt med champagne og en flaske Piper Heidsieck ble prompte funnet frem og bokstavelig talt poppet åpen.

På vei inn i flyet ble vi møtt med «Well hello again! Welcome back!» og de få fra business som gikk ombord sammen med oss lurte på hva i alle dager vi holdt på med siden vi var bestiger med tyskerne som bemannet flyet. Å fly tilbake med et crew jeg nylig har hilst på tror jeg faktisk er noe av det triveligste jeg har opplevd ombord på et fly. Det føltes som å komme hjem til gamle venner. Tøfler og champagne ble funnet frem og alt samen var sehr gemütlich som de sier nede i Tyskland. For en gangs skyld var det heller ikke noen spørsmål og undring om hvorvidt hvilken pysjamas-størrelse man skulle ha, for purseren hadde stålkontroll på at jeg hadde fått en i XL som satt fint for et lite døgn siden så da fikk jeg en ny slik en.

Jeg hadde sjekket setekartet mange nok ganger til at Lufthansa sikkert har puttet meg på en eller annen svarteliste. Helt frem til utreise viste returen 6 ledige seter, men idet vi landet i Boston var det tallet redusert til 4 kunne purser fortelle meg – jeg hadde jo blitt gode venner med henne, så jeg ba om å bli holdt løpende oppdatert sammen med champagnepåfyllingen. Fasit ble at vi kun tre av åtte seter var tatt da boarding ble erklært ferdig, og tredjemann virket mest opptatt av å jobbe så han så jeg aldri noe særlig til. Ironisk nok er mangel på privatliv noe av det Lufthansa First jevnlig får kritikk for, men her var det altså en passasjer til i kabinen, som for øvrig ikke er sååå stor, som jeg totalt og aldeles glemte var der før vi landet i Munchen igjen. Så litt privatliv er det jo åpenbart.

Dørene ble lukket og vi rullet ut på rullebanen, men så var det slutt på velkjent tysk presisjon, for der ble vi stående en stund. En veldig god stund faktisk. Og så kom kapteinen på øret og sa at noe var feil med det ene hjulet og selv om vi ikke trenger hjul for å fly trenger vi dem for å lande igjen, så hun ville gjerne at vi byttet det ødelagte hjulet før vi tok av. Så tilbake til gaten bar det. Purser beklaget veldig, men lovet å komme med mer champagne som plaster på såret.

Vel tilbake på gaten fikk vi en liten amuse-bouche, men da kapteinen fikk nyss om at teknikeren trengte minst 1,5 time på å skifte hjul satte purseren like godt hele middagen i sving mens vi ventet på bakken. Det er faktisk et konsept jeg kan bifalle med en gang for man får gleden av å spise middag ombord (det er jo alltid gøyere enn i spise i loungen), samtidig som man får maksimal mulighet for å sove underveis uten å bli plaget med mat. Tyskerne som var opptatt av punktlichkeit var dypt forferdet, ikke minst fordi det stod et Swiss-fly ved siden av «and those guys always fly on time» vist nok, mens jeg forsøkte å berolige dem så godt jeg kunne over at dette er den beste forsinkelsen jeg noen sinne har opplevd. Etter mye om og men og full middag kom vi oss også opp i luften til slutt, så da var det bare å trekke bak til 2A hvor det var redd opp en seng til meg.

[Fnate]

Originally Posted by Sykkelthor

Det gleder at man kan glede, skjønt jeg trodde helst du foretrakk fadesene mine mer. Når det er sagt skal det nevnes at du og elefanten har vært god inspirasjon opp gjennom årene, så hils ham og gi ham en brus (og si at han må bli mer aktiv på Instagram igjen).


Det ville jo nesten vært uhøflig og det er man jo ikke. Jeg trenger uansett noen å fortelle om galskapen til, og dere er billigere enn psykolog.

Ha ha ha. Jo, fadesene dine er jo supre. Men jeg aksepterer jo at det går bra i blant også. Særlig når du har med kvinnemenneske.

Elefanten er med her så klart, men får kun leke i "Lukket Avdeling" på Facebook. Ellers må vi sove i vasken.

BTW, har vi misset deg med en dag her på BOS kantina?

[Sykkelthor]

Originally Posted by Fnate

BTW, har vi misset deg med en dag her på BOS kantina?

To dager, faktisk. Synd, jeg kunne tenkt meg å slå av en prat med elefanten, han virker som en reflektert samtalepartner. Men hvorfor satt du der ute? Du vet at de har et lite avlukke hvor de popper champagneflasker og pusher tequila (i hvert fall på lørdagskvelder)?

[Fnate]

Originally Posted by Sykkelthor

To dager, faktisk. Synd, jeg kunne tenkt meg å slå av en prat med elefanten, han virker som en reflektert samtalepartner. Men hvorfor satt du der ute? Du vet at de har et lite avlukke hvor de popper champagneflasker og pusher tequila (i hvert fall på lørdagskvelder)?

Ja, elefanten er ekstremt reflektert faktisk. På høyde med de mest reflekterte i utlandet.

Tror ikke vi slipper inn i Champagne og Tequila avdelingen. Vi var stusselige business pasienter uten HON Circle kort.

[Hypern]

Originally Posted by Sykkelthor

What is wrong with you?
Ok, et siste spurte hun ikke om, men hun må ha tenkt det. Jeg var forberedt på å bli sendt rett til avhør, men etter litt om og men fikk jeg vridd spørsmålene inn på at jeg trener til å forhåpentligvis kvalifisere til Boston maraton og at jeg løp NYC maraton i 2022. Det er sånt amerikanere liker å høre, så da fikk jeg under tvil komme inn i landet.

Det hadde vært stor humor om hun hadde spurt det der. Men noen CBP agenter er litt rare. Jeg var jo i USA i fjor januar og ble jo sendt til avhør - mye pga rare visum i passet. Men da jeg fortalte om mine reiseplaner i primary inspection så trodde hun ikke på dem, det er absolutt ingen som drar dit hevda hun hardnakket (aktuell by har en av de største flyplassene i USA i passasjertall).
Skal nå innrømme at Denver, Colorado er kanskje litt særere enn San Francisco, men ikke mye. Uansett påstanden til denne CBP agenten er nå i allefall helt uriktig.

Hun skjønte heller ikke at billetten min fra DEN til SFO igjen var så billig (UA billett booka med SAS poeng), det hadde hun aldri sett før. Ja så ble jeg jo sendt i den strafferunden...

[livinspeed]

Jeg visste jeg kjente igjen skrivemåten fra tidligere tråder et sted, noe som ble bekreftet av fnate. Du har knallgod penn (eller tasteføring?)! Flott reisebrev igjen, selv om det er lenge mellom. Av en eller annen grunn (mon tro om det har en sammenheng med navnet) leser jeg det hele med Thor Gotaas-stemme som tilfører det en herlig og ivrig snert.

Jeg gleder meg veldig til resten!