Med småfly på tvers av USA

[OMW]

En mandag i slutten av januar fikk undertegnede og en medstudent/kollega en forespørsel om vi ville reise over til Georgia og fly hjem to nye fly av typen Alarus. Etter en lignende tur til Oklahoma året før, så jeg fram til nye erfaringer og takket. Morgenen etter møtte vi opp på SFO for avgang med en UA A319 til ATL.

Sen bestilling ga oss midt- og aisle nest bakerst. 10 minutter sen fra gate, takset hele veien ”rundt” til 1R. Avgang med tidlig høyresving utover bukta i nydelig morgensol. (San Francisco Eight Departure) Kort etter, en venstresving tilbake rett over OAK VOR før turen fortsatte østover.

United er vel ute av chapter 11, og man får nå til og med beholde brusboksen også her. Alkohol for salg om bord, samt de ulike typene med karbohydratskvip innpakket i plast for $5. Reisefølget slo til og kunne opplyse at det var rett så godt, men så er han også typen til å drikke en venti mocha frappucino med ekstra krem til frokost... Lite innholdsrik flytur, men channel 9 er alltid morsomt! Airbusen virket kanskje litt småslitt, det var også vanskelig å se ut vinduet ifra midtsetet, men relativt gode og myke seter hos United. Omsider ble descent igangsatt, og Hartsfield var tydelig like busy som vanlig! Visuelle innflyginger var i bruk og vi ble gitt left downvind for 27L. Mange fly i kø, og flap 1+F (er det vel) og 180 IAS ble brukt fra allerede 7000 fot. Ble ledet inn til base leg én etter én og deretter på finalen holdt vi jevnt følge med en ERJ 145 som skulle inn på 26R hele veien.

Så ned til en meget myk landing, av på taxebane N2 og inn til rampen på den østligste terminalen. Faktisk nøyaktig på minuttet i følge rutetid. Ikke verst. Flighten var helt full, noe som er bra for United, og en pris på 230$ helt til ATL bestilt mindre enn 24 timer i forveien var rett så rimelig! Mine erfaringer fra dette land er at kollektivtilbudet stort sett er dårlig eller ikke tilstede utenfor Bay Area og NYC. Så var også tilfellet dit vi skulle. Utenfor terminalen sto det i stedet shuttle vans på rad og rekke, og det viste seg å være eneste måten å komme seg videre på. Det ble shuttle i 2 timer via Macon (Cherry Blossom Capital of the World) og ned til byen Warner Robins. Første del av reisen var unnagjort.

Tenkte å legge ut noen bilder, tatt med vanlig digitalkamera. Hvis noen var i tvil om at SFO er United-land…

[OMW]

De neste dagene bød på noen milde overraskelser fra de store banker sin side, så det ble tilslutt et ufrivillig opphold på 9 dager i midtre Georgia. Om enn ikke stedet jeg hadde frivillig dratt på ferie, var ikke alt så ille: Robins Air Force Base har et flymuseum jeg ikke har sett maken til. Der var det mye fly gitt! Som nevnt tidligere i en annen tråd, blant andre SR-71, B2, Herc, Starlifter, Sabre, Mig-17, alt mulig.

Denne karen står utenfor ene inngangen til basen, det er blant annet F-15 og KC-135 som opereres ut fra basen.

[OMW]

De militærflyene fikk jeg også kjenne til under oppholdet, en iskald morgen på joggetur drev en KC-135 med landingsrunder, og senere i det vi fløy over basen på vei vestover fikk jeg beskjed fra approach om: ”just to advice, there will be an F-15 taking off from the base. Don’t be alarmed if you get traffic at a near vertical angle a couple of miles ahead” Jeg kvitterte med en ”roger” og begynte å speide. Omsider fikk jeg øye på en loddrett stripe med kondens men fikk ikke festet på film.

Omsider ble bankene enige og vi fikk gjort ferdig utsjekk på flyene vi skulle ta over kontinentet. De er av typen Alarus, heter CH2000, og er opprinnelig fra den canadiske produsenten Zenair. I USA produseres de av AMD i Eastman, GA. Flyet er typegodkjent i de fleste land, blant annet i Norge. Ca. samme greia som en Zodiac for de som måtte kjenne til den. Ser ikke ut som rare greiene, og det er det vel strengt tatt heller ikke. Men veldig manøvrerbart og god sikt fra cockpiten gjør det til en morsom og bra trainer. Om de bare kunne lagt litt mer energi i "refinement.." :smokin

[OMW]

Vi kom ikke lenger enn til hotellet på Macon, GA på første dag. Været satte en effektiv stopper. issed Men dagen etter var vi endelig godt på vei. Vi stoppet blant annet i Talladega, Alabama. Kjent for lite annet enn sin NASCAR-bane. (Om enn kjent for det, jeg hadde aldri hørt om stedet. Men så er jeg ikke fra midtvesten og ser på NASCAR)

[OMW]

Vi fortsatte videre via Birmingham, her et bilde tatt på finalen.

[OMW]

Refuel, gratis donuts og popcorn () samt en værsjekk, og vips var vi oppi lufta igjen. Det dårlige været var på vei inn så overnattingen ble tatt ved Northwest Alabama Regional Airport. (KMSL) Northwest Airlink flyr hit to ganger daglig i fra Memphis, og det var sågar KLM skilt inne i den knøttlille terminalen. Her havnet vi i samme hotell-shuttle som et par eldre karer som var på vei til samme sted (San Francisco) men med en 172SP, og de kom helt fra New York. Ene karen snakket for øvrig flytende svensk, gift med en svensk dame fra Värmland, og de kjørte rett som det var E18 til Oslo når de var på ferie i Sverige. It’s a small world!

Som sagt, været var på vei inn..

[OMW]

Dagen etter fortsatte turen vestover, vi passerte rett sør av Memphis, og snart krysset vi den mektige Mississippi.

[OMW]

Flyene har en endurance på ca. 4.5 timer. Men med ny motor tar man alle forholdsregler, så vi gjorde fuel stops etter to timer. Det medførte naturlig nok en god del stopp på vei over kontinentet når man flyr motvinds i en maskin som ikke gir deg mer enn 100 KTAS på en god dag.. Vinden var usedvanlig sterk disse dagene også, og det var varsel om turbulens fra bakken og opp til de høyere flight levels. (Airmet Tango) Ristete var det og tregt gikk det. Denne dagen satt vi bokstavelig talt i konstant moderate chop i time etter time etter time.. så det var deilig å begynne siste nedstigning for dagen inn til Oklahoma City i solnedgangen. Vel nede fikk vi booket oss inn og var klare for mat. Vi ble anbefalt en italiensk restaurant, og det var deilig å slippe biff eller fritert kylling. Maten var grei nok, men man kan da ikke forvente all verdens i den nordlige ytterkanten av Oklahoma City?? Kanskje man blir bortskjemt av å bo i Little Italy.. Så var det tilbake til hotellet for en liten tur i boblebadet og bassenget for å avveksle.

Solnedgang over Oklahomas sletter

[OMW]

Morgenen etter var kald i Oklahoma, og disse flyene liker ikke kulde. Det endte med at jeg måtte få starthjelp av en lokal tug mens reisefølget klarte seg på egen hånd i sitt fly. Vinden var ikke noe roligere denne dagen, og vi tok av inn i noe som skulle vise seg å være enda verre motvind enn dagen før, denne gangen med en sidekomponent som gjorde at vi crabbet så å si 45 grader for å holde trekket over bakken.

Det skulle vise seg å bli en laang dag.
Rundt 16-tiden kom vi oss omsider ned til Albuquerque, New Mexico for en liten stopp. Her et bilde tatt etter avgang igjen.

[OMW]

Etter Albuquerque bar det inn i solnedgangen over ørkenen inn mot Arizona. Et kort fuelstop til, før kvelden ble tatt i Prescott, AZ. Vi valgte Prescott da reisefølget har universitetsgraden sin fra Embry-Riddle sin campus der. Dessverre ingen bilder fra veien inn, da det var bekmørkt. Men interessant var det, Prescott ligger på ca 5000 fot og har fjell til rundt 8000 fot på alle kanter som man ikke kunne se i mørket. Men med lommelykt og kart samt lokalkjent los 1 nautisk foran i løypa gikk alt vel
Her er et bilde av Arizona-fjellene tatt morgenen etter. Lå her på ca 8000 fot.

[OMW]

Endelig løyet vinden og vi begynte så smått og plukke opp litt groundspeed i det vi med stormskritt nærmet oss California. Stemningen ble gradvis bedre både hos meg og kofferten, () og over 123.45-frekvensen vi brukte som intercom mellom de to flyene. Den prikkete hvite streken på skjermen viser Colorado-elven som danner grensen mellom Arizona og California i sør.

[OMW]

Og her ser vi den nevnte elv, California er i sikte! (på vestsiden/altså øverst på bildet)

[OMW]

Turen fortsatte vestover mellom militært luftrom og diverse restricted-områder. Vi passerte så rett sør av Edwards AFB, blant annet kjent som alternativ landingsplass for romferja. Discovery landet der senest i fjor.

[OMW]

Nest siste stopp ble foretatt i Bakersfield, før vi fortsatte oppover resten av Central Valley. Her er vi over San Luis Reservoir, altså så godt som hjemme i Bay Area. Vi landet på ettermiddagen fjerde dagen, etter 2053 nautiske mil og 29 timer i loggboken. Det var en tur jeg sent vil glemme. Kan anbefales alle som eventuelt måtte vurdere en skikkelig tur..

[Thomas]

Fantastisk!

[Desk pilot]

Veldig bra rapport, absolutt en højdare Bildene utfylte teksten på en super måte!

[Dag Viking]

Veldig mye stilig her. Så det er GNS430 det går i? Har brukt mest KLN94, men de funker vel akkurat på samme måte bortsett fra at dere har nav og com-frekvenser på gps'n

[OMW]

Takk for tilbakemeldinger

Dag,
ja det kjøres litt mixed fleet hva angår GPS Alarusene kommer med GNS430, mens Cessnaene kommer med KLN94 bortsett fra de med G1000 naturligvis.

[TigerBlack]

Utrolig fin reisebeskrivelse dette her.