Oklahoma City med KLM og Delta under Covid-19

Jeg hadde resignert og ikke regnet med at det skulle bli noe reiseaktivitet før om lenge, lenge. Men så måtte bare noen over til Oklahoma City for å jobbe i to uker. I disse pandemi-tider vil de fleste fornuftige mennesker holde seg hjemme, så jeg var egentlig eneste reelle kandidaten. Dermed ble de nødvendige tillatelser innhentet og det bestilt business-billetter med KLM og Delta via Amsterdam og Minneapolis, på tilbaketuren via Atlanta og Amsterdam. Pluss leiebil hos Avis og hotellrom på Springhill Suites.

Mandag 9. november 2020 06:30, OSL-AMS KL1140 Embraer 175 PH-EXO sete 3A.

Transporten hjemmefra var satt opp til klokka 0315, dermed satte jeg alarmen til klokka 0240. Våknet i sjokktilstand etter en to-tre timers søvn men trøstet meg med at jeg sikkert kunne sove i maxi-taksien. Men der var det for kaldt til det, så jeg satt våken i kulda og mørket med ansiktsmaska på og ventet lengselsfullt på å komme fram. Vel framme foregikk som kjent all innsjekk i den nye delen av bygget. Så lite folk som det var gikk dette og sikkerhetskontrollen uansett kjapt, og jeg befant meg inne i utenlandsavdelingen med ganske god tid til avgang. Så jeg ruslet rundt og kikket på hvor lite folk det var overalt. Kun rundt gaten vår befant det seg en del mennesker. Embraeren var derimot helt full med unntak av de blokkerte (?) business-setene. Etter en lett servering, sovnet jeg endelig da vi fløy vest for Danmark, og våknet under innflygingen til Amsterdam i fint morgenlys.


Ganske folketomt på taxfree denne morgenen.


Pir D så jeg faktisk ikke et eneste menneske i.


Noen flere i pir E der de få utenlandsavgangene gikk fra.


KLM's Embraer parkert i mørket og tåka på Gardermoen.


Frokostserveringen ombord på KL1140.


Inn for landing på Schiphol.

Mandag 9. november 2020 11:15, AMS-MSP DL161 Boeing 767-300ER N1201P sete 3D.

På Schiphol var det en del mer folk enn på Gardermoen, men det var uansett god plass. Også i KLM's lounge som jeg brukte mesteparten av ventetiden i. Da jeg kom til gaten slapp jeg ganske rett inn i flyet etter en litt ekstra grundig passkontroll. Vel installert på 3D kunne jeg telle 9 passasjerer i business-avdelingen som hadde plass til 26. Lengre bak så det mye mer glissent ut. N1201P var levert til Delta i 1998, så flyet og innredningen var ikke av de mest moderne. Skjermen er nok der det merkes mest av utviklingen har gått videre, den var ganske liten til å være i business-klassen. Men jeg satt uansett utmerket og koset meg med vin i glasset til kyllingen de serverte. Klarte også å få en liten blund på øyet etter Grønland og fram til vi sneiet sørsiden av Hudson Bay. Landing i regntunge Minneapolis var en halv time før rutetid, noe som ikke var så viktig for meg som hadde lang ventetid på forbindelsen til OKC.


Noe mer liv og røre på Schiphol enn på Gardermoen.


Deltas Boeing 767 som skulle ta oss til Minneapolis.


Business-kabinen sett fra sete 3D.


Over Nederland med kurs vestover.


Valgte kylling til middag som smakte greit, og hvitvin i glasset.


Over Wisconsin før landing ble det servert en varm kylling-sandwich som var veldig god. Salaten derimot var så frossen at den smakte ingenting.

Som en av de første ut av flyet kunne jeg gå rett til immigasjonsskranken uten ventetid. Men etter den vanlige sjekken av pass og fotografering, ble passet mitt gitt videre til en annen uniformert fyr som tok meg med på et kontor det det ble foretatt en ekstra grundig sjekk med spørsmål om og framvisning av det jeg hadde av tillatelser. Dette tok kanskje nærmere et kvarter ekstra, og et øyeblikk lurte jeg på om jeg kom til å bli deportert og sendt tilbake med samme fly. Det ble jeg ikke, og dermed kunne jeg rusle bort til bagasjebåndet der kofferten min lå klar til å flyttes over på transfer-bagasjen, og dermed var jeg inne på MSP og jeg oppsøkte straks Deltas lounge og satt meg ned med en forfriskning – alkoholfri pga leiebilen som ventet i OKC. God plass på denne flyplassen også selv om det tydeligvis var en del innenrikstrafikk som foregikk.


Inne på MSP var det også greit med plass men absolutt ikke folketomt.

Mandag 9. november 2020 18:15, MSP-OKC DL3791 CRJ 900 N820SK sete 2A.

Etter at vi kom i lufta på rutetiden ble det delt ut en pose med litt snacks. Selv var jeg rimeligvis veldig trøtt på dette tidspunktet og sovnet ganske fort uten å spise noe av det. Våknet under innflyging til OKC og etterhvert dukket de mange lysene av byen opp under oss i mørket. Den varslede turbulensen under landing ble det ikke noe av, og faktisk hadde hele turen foregått uten noe særlig av denslags. Selv om jeg har savnet flyreiser i år, var det nå godt å forlate flyet å være framme på destinasjonen. Etter en kort ventetid på kofferten, gikk jeg ut av terminalbygget og bort til bussene til leiebilsenteret. Rakk akkurat å se en buss forsvinne da jeg kom fram, men neste kom etter bare ti minutter. Hos Avis fikk jeg utlevert en Colorado-registrert Kia Sorento uten navigasjon, så jeg var glad jeg hadde memorert kjøreruta fra flyplassen til hotellet. Dette var nemlig første gangen jeg besøkte Oklahoma City. Kjøreturen gikk også bra, og var framme på hotellrommet ca klokka 2100 etter 24 timers reising og kunne ta av ansiktsmaska og finne senga. For neste morgen var det tidlig opp for å komme seg på jobb.


Deltas CRJ900 sett fra sete 2A.


Inn for landing i Oklahoma City om kvelden.


Mitt hjem hos SpringHill Suites de neste 14 dagene. Stort og komfortabelt rom med skrivebord og sofa, kjøleskap og mikrobølgeovn.

Lørdag og søndag var fridager, dermed kunne jeg ta leiebilen som altså var en Kia Carens og kjøre rundt å kikke litt. Grei bil med V6, men simpelt utstyrt uten f.eks. navigasjon og parkeringssensorer.


Downtown Oklahoma City.


Jeg hadde aldri vært i Texas før, så jeg kjørte vestover for å se på ting langs tidligere Route 66. Dette er en restaurert bensinstasjon i McLean, Texas. Restaurert og senere noe forfalt igjen ser det ut som.


I Groom, Texas står dette skjeve vanntårnet som ble lagd sånn med vilje for å få folk til å stoppe på en kafe og bensinstasjon.


To av føttene til tårnet står faktisk i løse lufta, men det har stått slik i flere år så den som lagde det visste nok hva han gjorde.


Litt vest for Groom, Texas: Da en ny konkurrerende bensinstasjon ble bygd på andre siden av veien, forsøkte eieren av den gamle stasjonen å lage en attraksjon a la Cadillac Ranch med å halvveis grave ned disse boblene i jorda.


Den planen slo feil og den gamle bensinstasjonen måtte stenge ikke lenge etter. Men bilene står igjen og folk driver og spraymaler de, det luktet av spraymaling da jeg var der. Forøvrig som den eneste besøkende på alle disse tre stedene i Texas.


Charles B. Hall Airpark i Oklahoma City har en del gamle militærfly utstilt utendørs. Dette er et B1 bombefly.


Dette er en B-29 som virket overraskende liten i forhold til flyene rundt


Og dette er bakstussen av en B-52. Også på dette stedet var jeg den eneste besøkende.

I Oklahoma City var noen serveringssteder stengt for annet en drive-through, take-out, eller curbside delivery. Uber Eats gjorde også god business med matleveringer fra restauranter. De gangene jeg spiste ute unngikk jeg steder med mye folk og god stemning ettersom det hadde blitt veldig komplisert om jeg hadde blitt Corona-smittet på turen. Ellers ble det en del drive-through på meg. Bl.a. tilbød alle Starbucks kun drive-through.


Hotellfrokosten var også forenklet pga pandemien, og dette var utvalget: Diverse ferdigpakkede søte kaker og noe hermetisk frukt. Så dette spiste jeg bare første dagen.


Frokostproblemet løste jeg stort sett ved å kjøre til nærmeste Ihop. Der var det alltid god plass og akkurat den dagen jeg tok dette bildet var jeg eneste kunde tidlig om morgenen.


Dennys har også frokost. Akkurat denne spiste jeg på lørdag, og den holdt i 12 timer før jeg ble sulten igjen.


Red Robin er ett av mine favorittsteder for burgere.


Denne dagen var det god plass på Red Robin også, satt alene i denne avdelingen etter at et par andre gjester hadde dratt.

Lørdag 21 november 2020 14:55, OKC-ATL DL5203 CRJ900 N200PQ sete 3A

Den sene avgangen fra OKC gjorde at jeg hadde god tid om morgenen, men våknet allikevel tidlig som vanlig og inntok den siste pannekakefrokosten på Ihop. Sjekket så ut av hotellet og kjørte ned til Lake Thunderbird for å gjøre noe turistaktig på tur, det kan bli lenge til neste gang. Leiebilen ble innlevert hos Avis, og etter innsjekk og en kjapp sikkerhetskontroll var jeg inne på Will Rogers World Airport med litt for mye tid til overs. Kun ett serveringssted var åpen i hele terminalen og jeg hadde rukket å bli sulten igjen, så selv om det var ganske mye folk inne på Cross Grain Brewhouse måtte jeg bare ta sjansen og bestilte en burger og et lokalt øl – faktisk turens første og eneste. Flyet til Atlanta var ganske fullt og turen gikk effektivt unna uten noen spesielle hendelser. Vi fløy inn over downtown Atlanta i kveldingen, landet, og takset bort til pir D.


Lake Thunderbird er sikkert penere om sommeren når det er grønn vegetasjon. Men tar med bildet som en illustrasjon på den røde sanden som er overalt i Oklahoma. Kan sikkert en geolog fortelle mer om.


Inne i terminalen på OKC der det altså var ganske rolige forhold med mange stengte butikker og serveringssteder.


Frontier A320 til Denver parkert ved gate.


Deltas CRJ-900 som skulle ta oss til Atlanta.


Utsikten fra 3A i Deltas CRJ-900. Disse en-seterne lengst framme var svært komfortable for en enslig reisende, bortsett fra at vinduene er plassert litt for langt bak i forhold til setene.


Over downtown Atlanta på vei inn mot ATL.


En DC-7 parkert ytterst på en av pirene.

Ute av flyet tok jeg det automatiske toget bort til pir E og fant Deltas lounge og gjorde meg klar for noen timers ventetid fram til Amsterdam-flyet. Det virket som om det var en del folk i terminalen og i motsetning til OKC var de fleste butikker og serveringssteder åpne. I baren bestilte jeg en Cola Light som viste seg å være fullstendig uten kullsyre. Og det i Coca Colas hjemby. Jeg hadde tatt av ansiktsmaska mens jeg nippet til Colaen, og mens jeg satt der kom det et damemenneske bort og ba meg om å beholde maska på mellom slurkene. Turens eneste pandemi-irettesettelse.


Fra Deltas Lounge på pir E. God plass i loungen men ikke så tomt som dette bildet gir inntrykk av.

Lørdag 21 november 2020 20:35, ATL-AMS DL74 Airbus 330-300 N803NW sete 4J

Endelig ble det tid for ombordstigning og inne i flyet ble det en venstresving for å finne det skråstilte vindusetet på 4J. Business-avdelingen var omtrent halvfull etter det jeg kunne se, lengre bak i økonomi pluss så det faktisk helt fullt ut. De fire damene som jobbet helt fremst stilte seg opp før avgang og ble presentert av den polske sjefs-purseren, de tok til og med av seg ansiktsmaska et øyeblikk slik at alle fikk se ansiktene deres. Pushback var et par minutter før avgangstiden og etter en kort taksing kom vi oss i lufta mot sør og vendte etterhvert nordover i nattemørket. Jeg hadde valgt kylling til middag sammen med en musserende, og nøt den sammen med en film og hadde det riktig så trivelig. Etter filmen la jeg setet bakover og pakket meg inn og forsøkte å få noen timer på øyet. Det klarte jeg også og våknet av at lysene ble tent over Manchester omtrent, og frokostserveringen begynte. Jeg kunne godt ha tenkt meg litt mer soving, medvinden gjorde denne turen kortere enn normalt og det var tungt å stå opp fra den komfortable sovestillingen. Men frokosten smakte godt og etterhvert kom vi inn over Nederland og landet på Schiphol ca kl halv elleve, nesten fire timer før Oslo-flyet hadde avgang.


Utenfor gaten vår før avgang til Amsterdam.


Plassert på 4J inne i Deltas A330.


Større skjerm her enn ombord i Deltas Boeing 767.


Valgte kylling til middag denne gangen også og den smakte veldig godt, selv om den kanskje ikke så slik ut. Champagne i glasset, for velkomstdrinken var savnet - den er fjernet pga pandemien som et av flere tiltak for å redusere kontaktpunkter.


Frokosten var en varm quiche med bacon som også var veldig god.


Tilbake over Nederland igjen.


Like før landing på Schiphol.


Tid for å si farvel til det svært komfortable setet foran hos Deltas A330. Håper vi sees igjen en annen gang.


N803NW framme ved gate på Schiphol.


En elegant 787-10 fra KLM parkert ved pir E.

Søndag 22 november 2020 14:25, AMS-OSL KL1147 Embraer 175 PH-EXP sete 4F

På Schiphol hadde jeg som vanlig på denne turen altfor mye tid, men loungen var åpen så kunne slappe av litt der. Som alle de andre flightene på turen gikk denne noen minutter før oppsatt tid. Skillet mellom økonomi og business var skjøvet fram mellom rad 2 og 3, og jeg hadde blitt tildelt sete 2C på denne flighten. På hele rad 1 satt det fire KLM-crew og jeg hadde altså en setenabo i 2A. Dermed fikk jeg lov til å degradere meg selv til 4F etter at vi hadde kommet i lufta. Der var ganske god plass bak i økonomi med flere ledige seter. Fikk en kort blund før vi kom inn i Norge i det sola var på tur ned og fløy over Skien, Lier og til slutt Minnesund før vi landet mot sør på vestre bane med noe sidevind fra vest. Faktisk turens mest vindfulle landing.


PH-EXP før avgang til Oslo.


Midlertidig plassert på 2C før avgang.


Til værs med retning mot Norge etterhvert.


Degradert til 4F, men med raden for meg selv.


Over Lier i solnedgangen. Legg merke til alle drivhusene i Lier som ser ut til å gløde i skumringen.

Inne på Gardermoen måtte alle passasjerene gjennom passkontrollen, som gikk kvikt for de med norske pass ihvertfall, og så bar det videre til bagasjehallen der det var satt opp et område for Corona-testing som min arbeidsgiver hadde instruert meg til å gjennomgå. Det ville jeg sikkert gjort uansett. Etter en kort ventetid var det min tur og en hyggelig sykepleier med ansiktsmaske og skjerm stakk en vattpinne ned i halsen på meg, noe som bare var lett ubehagelig, før hun så førte vattpinnen langt opp i nesen, noe som var veldig ubehagelig og jeg likte henne litt mindre etter dette. Men det varte bare i fem sekunder, så etter det bar det bort til den nesten folketomme taxfree-en for litt julegaveinnkjøp. Kofferten lå allerede klar på bagasjebåndet – det må være første gang jeg har opplevd på Gardermoen. Så bar det ut av terminalen for drosjeturen hjem og kom endelig inn døra hjemme etter 21 timers reising.


Godt skiltet til Corona-testen.


Starten på Corona-test-køen i vestenden av bagasjehallen. Ikke mye folk for testing denne kvelden, bare to i køen før meg.


Taxfree-en i ankomsthallen var også nesten uten kunder. En kasse var åpen for betaling, og jeg sto mindre enn et minutt i kø.

Så nå sitter jeg hjemme og har hjemmekontor og ti dagers karantene. Corona-testen var negativ og formen er god, bortsett fra at hjemmekontor og jet lag viser seg å være tøffere en vanlig kontor og jet lag. Det er også behagelig å slippe å ha ansiktsmaske på hele tiden – det verket litt bak ørene særlig etter hjemturen, men også på slutten av arbeidsukene. Selve reisingen gikk fint og jeg har bare ros til KLM og Delta som fraktet meg fram og tilbake på trygt og komfortabelt vis. Men for å få kortet ned på den totale reisetida hadde det jo vært fint med kortere connections enn på denne turen. Det var selvfølgelig ordentlig godt å få tatt en USA-tur igjen etter all hjemmesittinga. Og jeg trivdes også godt i Oklahoma City som egentlig ligger utenfor de store turistrutene, men nok er verd et besøk likevel hvis man er i nærheten. Jeg måtte jo holde meg unna de store folkemengdene, dermed utgikk museer og innendørsarrangementer og sånt. Sistnevnte var uansett ikke tilgjengelig i disse tider, men det var imponerende og spennende å se de store åpne slettene i de mer landlige strøkene vest for byen. Flere jobbreiser til samme sted er jo mulig i framtida, vi får se hvordan pandemien utvikler seg.

Takk for en super rapport i disse tider. Lenge siden jeg har sett noen fra en 767 her inne, og usikker på om Oklahoma City har vært så mye beskrevet. Og fikk jo med deg litt annet snacks også, som B-1, Dc-7 etc

Takk for en strålende rapport, fint du deler.

Takker for en fin rapport! Håper også å se igjen DL sin biz på A330.

Sent fra min SM-G960F via Tapatalk