AM649 LAX–MEX // B738 EI-DRC // 18A Economy
Rundt midnatt ble det kauket en beskjed på PA-anlegget som skolespansken min tolket dithen at det var vårt fly som var klart for ombordstigning, og en tilsvarende beskjed gitt på engelsk umiddelbart etterpå bekreftet mistanken. Aeroméxico kjører gruppeboarding – United style – som egentlig bare er unødvendig og irriterende, spesielt ettersom det ikke virker som om gruppeinndelingen på noen som helst måte er relatert til hvor man sitter om bord. På plussiden var kabinen spektakulært fresh. Der var AVOD med USB- og standard Jack-utgang og dessuten fungerte de flappene du bretter ut på nakkestøtten; dvs. de holdt formen i stedet for å sige sammen. Benplassen var også innafor. Alt i alt vil jeg si at positivt overrasket er dekkende for å beskrive forholdene om bord.
Store, gromme skjermer.
Benplass over pari.
Vi pushet på rutetid, men takset i minst 30 minutter før vi endelig tok av. Resten av flyturen var en stillferdig opplevelse. Fylte ut immigrasjons- og tollskjemaene, før jeg slo meg til ro med den mikroskopiske posen med nøtter jeg ble gitt samt en Corona.
Omtrent på dette tidspunktet klunket
Gene Autrys gamle slager på Spotify.
Landet noget før rutetid ved Mexico by sin Benito Juárez-flyplass i grålysningen, og en kort taksetur senere var vi fremme ved gate. Vel ute av flyet og inne i terminalen åpenbarte det seg en enorm vegg av mennesker som utgjorde en immigrasjonskø som snirklet seg langs sperrebåndene og forbi. Den gikk sakte. Tror vi pushet 90 minutter før vi gikk den klar.
Deretter bars det gjennom tollen, hvor det må sies at
MEX har en snedig løsning på konseptet: før du passerer blir du bedt om å trykke på en rød knapp. Hvis det så lyser grønt på tavlen foran deg er det bare å rusle. Lyser det rødt derimot, vil de gjerne grave litt i bagasjen din. Dette systemet virker kanskje litt unødvendig, men om ikke annet sikrer det at hvem som blir «randomly selected» faktisk forblir tilfeldig. Selv fikk jeg grønn mann, og kunne tusle til transferbagasjebåndet for å sende bagasjen videre. Dette er noe så enkelt som et to meter langt rullebånd som forsvinner inn i et hull i veggen. Ingen inndeling etter flyselskap, klasse eller destinasjon; alt gikk i grisen.
En ny pass- og sikkerhetskontroll senere, og vi befant oss i avgangshallen. Servicetilbudet her var adskillig bedre enn på
LAX, men selve bygningen var forholdsvis kjip og grå innvendig. Slenger ved noen bilder:
Tungt på Aeroméxico-siden her.
På dette tidspunkt delte reisefølget seg i tre, da vi ikke hadde klart å få til samme flight ut til
CUN. Jeg befant meg i pulje to, og var egentlig grisesjalu på de i pulje tre da de skulle få fly B788. Jeg derimot, måtte ta til takke med en E190.
