Allting har en ende, og pølsa har to. Men nei; Fortsatt tre ubrukte dager igjen på Rivieraen.
I Nice fikk vi avlevert bilen ved jernbanestasjonen. Uten anmerkninger og med et løfte om at depositumet skulle dukke opp på en etterhvert frynsete feriekonto, i løpet av et par dager. Så var det bare å komme seg opp i lett trav nedover de støvete gatene, for å møte resten av gjengen som allerede hadde vært i byen i en, to og tre dager henholdsvis.
Nice er på mange måter byen min. Med stor B. Vi gjorde et overslag, og fant vel ut at det nok er blitt snaue 200 netter over et drøyt 40-talls antall besøk. Svært mange av disse har vært tilbragt i husvære på Promenaden. Det er vel nesten bare Negresco som mangler i samlingen blandt de mest sentraltliggende.
I år skulle vi derimot friske opp gamle minner fra 10 år tilbake. Hotel de Flore har fått seg opptil flere lag med ny maling og nytt navn. The Deck ligger midt i byen, rett ved gågaten og er nærmeste nabo til Sparbutikken. Meningen er vel å appellere til de yngre reisende, men det passet helt greit for to gretne, gamle gubber også. Fire-fem ekstra kvadratmeter, så hadde det faktisk vært meget komfortabelt. Jeg greide forøvrig å kortslutte tredjeetasje, med en litt dryppende caps og en håndkletørker.
Etter over en uke på farten, var det deilig å slå ned på tempoet. Rolig løpetur mot flyplassen, lunch, bok og pils, middag. Men så finnes det altså en liten, småluguber bar i samme bygget som Meridienne. Og der blir det oftest sent.Og de underligste ting skjer. Reisefølget greide faktisk å få kjøpt seg en 2003 Dom Perignon Rosé til 100 euro, natten før vi skulle hjem. Hel, fin og uåpnet, til altså 1500 kroner mindre enn polet syns de skal ha. For tre år siden ble han ranet på samme stedet, eller ihvertfall frastjålet lommeboken, så det er en slags rettferdighet i det.
Spiser man i Nice? Ja det gjør man. For meg er det to valg til lunch: Strandbar eller lokal kneipe. De siste årene har vi viet lunchtimen til å prøve å tømme Blue Beach for Rosévin, men desverre er servicen blitt så dårlig, at vi har evakuert til nabo-plagen, Neptune. Skogsmannsomeletten dekker alle behov. Min favorittkneipe litt ute i vakansene, holder jeg på som en hemmelighet, men treffes vi for lunch der nede, skal du få bli med.
Når det kommer til middag, har vi selvsgat noen favoritter. De åpenbare fine-diningstedene behøver jeg vel ikke å nevne, men vi har forelsket oss litt i en Italiener rett bak Hotel Royal; La Trattoria. Vedfyrt pizzaovn og høy stemning. Le Safari på blomstertorget er også veldig hyggelig, og begge har plass til en gjeng, om man sier ifra i litt god tid.
Også må man selvfølgelig ha seg noe leskende i varmen. Strandbarene er hyggelige, selvfølgelig. Men har man vunnet på Casino dagen før, eller bare er i kjempeform, kan jeg anbefale en Mojito Royal på taket av Meridienne. Det sies at man på tørre, skyfrie dager, kan se helt til Korsika derfra. Verdt å teste ut.
For å ikke vegetere helt, pleier vi å ta en dag på tur litt smålokalt. I år tok vi bussen til Cagnes-sur-Mer og gikk oppover langs elven forbi hippodromen og til lunch i Villeneuve-Loubet. Veldig fint tilrettelagt område og ingen av deltagerne hadde nevneverdig vondt av en drøy mils gange totalt. Det er i det heletatt mange muligheter til å få beveget seg litt. Kyststien fra Nice til Villefranche for eksempel, er fantastisk flott.
Oppbrudd er aldri noe hyggelig, men for en gangs skyld, var jeg hverken den første som dro, eller den som ble sittende igjen alene. Etter en makelig formiddag på Neptune, ble det 98 ut til flyplassen, hvor KLM skulle ta over ansvaret.
