Quote:
Originally Posted by TG923
Jeg er sikkert rar, men jeg ser ikke fordelen i å reise grytidlig om morran, sitte trangt i et par timer til en eller annen europeisk flyplass for å reise første klasse til BKK når man kan reise business direkte ørten timer senere og komme samtidig fram.
|
Har vi en lege i salen? Denne herren lider åpenbart av dilerium!
Beklager folkens, jeg ble fanget av jobb, mer
SAS (fremdeles med doble poeng, hurra!) og påskeferie, men nå har jeg endelig funnet en ledig stund til å fortsette skildringen. Sitter for øvrig på et finfin
SAS-maskin, en av de litt eldre med de hode gamle myke setene. Fikk attpåtil øye på en flyvertinne som jeg tror jeg følger på instagram og holdt på å hilse før jeg i siste sekund innså at verken hun eller jeg har den fjerneste anelse om hverandres eksistens. Kunne blitt en interessant samtale..
Quote:
Originally Posted by Upsaker;
Håper formen ble bedre etter denne lille episoden.
|
Joda, jeg kviknet til igjen, ikke minst ved synet av en golfbil ved ankomstgaten med navnet mitt på. Swoosh gjennom imigration og ut gjennom tollen. Tollkontrollen var for øvrig fornøyelig. Bagasjen ble trilletrallet av en portør fra Thai og han nikket og vinket kun til tollbetjentene og kjørte oss i en fin bue rundt røntgenmaskinen med tilhørende kø. Moralen er altså at hvis man mot formodning skal smugle noe inn i Thailand må man reise i First - just cost of doing business I guess..
Øyen vi hadde sett oss ut var som nevnt Koh Yao Yai, en søvnig liten øy hvor det virker som om klientellet stort sett består av bakcpackere som trenger litt r&r etter en uke på grisefylla og fullmånefest, samt et og annet par på bryllupsreise. Historisk en muslimsk øy, så øl utenfor hotellet er det dårlig med, men til gjengjeld slipper man også fullstendig for Pattaya-tilstander. Virkelig et fint sted, hvor de største problemene bestod i å velge om man skulle ha de blå eller svarte flip-flopene på til frokost og om man ville ha massasje ved bassenget før eller etter lunsj. Gode muligheter for båttur til Phi Phi var det også, og hvis man er like heldig som vi var, får man en egen kjelegekko i dusjen. Vi døpte vår for Georg.
Etter en uke i mer eller mindre komatøs tilstand bar det tilbake til Bangkok. Siden vi hadde separate billetter og ikke gad å betale mer enn nødvendig tenkte som så at vi nok kom til å overleve bak i bussen. Airbus A330 for å være omtrent nøyaktig. Svær balje med 2-4-2 konfig, mn setene var tipptopp for 1,5 time. I boardingkøen forran oss stod noen briter som jeg, fordomsfull som jeg er, antar har vært i Pattaya. De var akkurat så lyserosa og rappkjeftet som kun briter kan være. Da det ble annonsert at boarding 20 minutter forsinket haglet det med gloser, stort sett kjente, men en og annen ny en kunne man også notere seg til en skikkelig blåmandag. Junior ble sendt avgårde for å kjøpe øl og konemor tok turen bort i nærmeste suvenirbutikk for å se om den lokale spriten kunne døyve skuffelsen over forsinkelsen. Da boarding endelig ble annonsert var jeg ikke helt uten skadefryd da det kom en hyggelig liten dame for å hente frem oss med gullkort så vi slapp å forholde oss til Vicky og resten av familien. Thai hadde sånn sett stålkontroll på prioritetsboarding, så
SAS burde egentlig sende noen på studietur med dem. Til de som måtte lure har Thai for øvrig en helt streit lounge i Phuket. Ikke noe å reise ekstra etter, men ca. 4 knepp opp fra en masete terminal.
Vel oppe i luften fikk budhistmunkene servering først, som seg hør og bør, mens vi andre fikk en oppvarmet wrap og et glass juice etterpå. 3/4 film senere traff vi bakken i Bangkok og rullet inn til gate. Denne gangen var det ingen golfbil i sikte, men vi kom oss ut av terminalen på et vis. Egentlig var det ikke vanskelig i det hele tatt, men når man først har kjent smaken av golfbil er det vanskelig å bli avvent.
Min indre gjerrige gamle gubbe hadde før øvrig våknet fra feriedvalen, så det ble bestemt at et tog skulle rekvireres for å ta oss inn til hotellet. Det kostet bare en håndfull tøysepenger, og så tenkte jeg at man sikkert så litt av byen på veien. Kanonplan, spesielt når man har med seg en gigantisk trillekoffert. La meg utdype: Togene og t-banen i Bangkok har slike fine porter som går opp når man piper billetten sin. Disse skal sannsynligvis hindre at noen sniker, så de smeller igjen fortere enn svint når man går gjennom. Hvis man nå for eksempel triller kofferten gjennom sier det smekk og så står man der med skjegget fult postkasse og kofferten på feil side av sperringen. Eventuelt man man ta løpefart og satse på at man kommer gjennom sammen med kofferten, men som oftest ender det med at porten gir et solid kakk i familiejuvelene til de andre reisendes store fornøyelse. Mon tro om det er en utspekulert måte å holde befolkningsveksten i sjakk på, bare kamuflert som snikebegrensning?
Hotellet i Bangkok het Dusit Thani og hadde 50% avslag på suiter. Det inkluderte frokost i club loungen, så man slapp å spise med den gemene hop, så det var derfor det ble valgt. Det lå også ganske så sentralt, hvilket også hjalp på beslutningen. Jeg prøvde å hinte om at vi jo kunne bo på en Radisson-eiendom, men det ble påpekt at jeg hadde bodd mer hos Radisson enn hjemme det siste året, så det kunne vi egentlig bare ta rennefart og gjøre noe ufint med akkurat den tanken. Dusit Thani it was. Da personalet ble klar over at vi bodde på club level eller hva enn det var ble vi sporenstreks geleidet inn i heisen og opp i 3.etasje for innsjekk. Man skal tross alt ikke sjekke inn stående når man har bestilt seg fancyrom. Det ble bukket og neiet og vi snudde oss omkring, mest av forundring, for jeg er vant med at jeg gir hotellet et kredittkort og så gir de meg en nøkkel i retur. Her skulle det informeres og pekes på hver eneste lille bryter og knott på rommet. Balkongen måtte også inspiseres og skylinen ble pekt ut. Et hvert subtilt hint om at vi tross alt viste hvordan en vannkoker fungerte ble vennlig avfeid og i sum tror jeg omvisningen stjal minst 20 minutter av sightseeingtiden vår.
Vi var sultne og hadde one night i Bangkok. Man kunne sikkert gått på bar og eller en eller annen fancy klubb for å se Bangkok fra hundredeogetellerannen-etasje. Men det er ikke helt vår stil, så vi dro på nattmarked i stedet, sammen med det jeg antar er hver eneste bidige en av Bangkoks hipsterelite. Man skulle tro at jeg hadde lært noe på A380en, men det luktet tross alt ganske godt, så på vår vandring langs alle bodene på markedet fant vi ut av vi nok kunne spise det meste bare det var godt stekt. Det var tross alt et ganske stort toalett på hotellet også, dersom uhellet skulle være ute.. Talad Rod Fad, eller Train Night Market kan trygt anbefales, både for mat, bambuskullis og generell hipstertitting.
Dagen etter skulle det handles silke. Det får man vist tak på Pahurat Market, så da bar det avgårde et par stopp med t-banen igjen. Brent barn skyr ilden, og balleknust Thor skyr automatiske porter, så til de andre risende store fornøyelse tok jeg løpefart hver gang jeg skulle gjennom portene. Nå er det slik at t-banen ikke går riktig langt når man skal på Pahurat Market, men redningen var selvsagt nær for i Bangkok har de tuktuker. Ganske mange også, faktisk. Og de skal nesten ikke ha noen som helst penger for å kjøre deg - det er bare det at de sjelden kjører der man faktisk har lyst å bli kjørt. Vår sjåfør, som kunne opplyse om at det var ekstremt sykt farlig å gå alene den vel 1,5km til Pahurat Market, så han ville gjerne kjøre oss for den nette sum av 40 baht. Det var bare en liten snag - «Nono, market close now. Today saturday. King dead. Market open later. Now you take boatride» - Uhm, jammen internett sier at markedet er åpent. «No no! Boatride!»
Og jaaaada, jeg vet det. Man er svak hvis man gir etter, men det gjorde vi altså til slutt, og hva er vel 40 baht blant venner. Vi ble kjørt ned i en ytterst luguber bakgate hvor det satt en gjeng med minst like lugubre folk og solgte båtturer. 3500 baht! Each! Boatride! Floating market! Go now! Ehh, attehvafforno? 3500 bat?? Jeg skal jo bare på en to timers tur, ikke kjøpe hele båten? Damen som solgte båtturer ble dårligere og dårlige i engelsk jo mer jeg protesterte, så til slutt snakket hun kinesisk mens jeg snakket norsk på trass. Det var ganske uaktuelt å bli med på noen båttur, men vår tuktukhelt viste heldigvis råd. Han kunne nemlig kjøre oss tilbake til t-banen igjen, fremdeles bare for 40 baht. Fint sa jeg! Vi må bare stoppe et sted på veien, sa han. Jah, whatever, sa jeg. Etter hva som virket som en evighet tuktuking var status at min bedre halvdel nå var den lykkelige eier av et «silkeskjerf» til 50kr og jeg hadde fått kjøre tuktuk i en time for 40 baht. Men vi var i det minste tilbake ved t-banen og klarte å praie en taxi. Resten av dagen forsvant på nok et marked, de er flinke med slike i Bangkok, og en tur innom palaset. Litt mye bling for min smak, men det må vel til hvis man er konge.