Neste morgen kledde vi på oss klærne vi hadde kjøpt til veddemålet her, og så skulle Indra finne vinneren. Nyoman og nevøen kom og hentet oss, og vi tok fatt få turen til Sidemen, en tur som skulle ta ca 1t30min. Forunderlig nok samme tid som nesten alle andre kjøreturer her på øya er beregnet å ta. Spør du noen hvor langt det er fra A til B er standardsvaret «one and halp hour « Skriver halp og ikke half, fordi de fleste balinesere sliter med bokstaven f, slik at den blir uttalt som en p. Som for eksempel pastboat i stedet for fastboat, og kopi i stedet for coffee. Et sted kom vi også over et hus til leie, med skiltet « house por rent» ;-) Forresten er det vel ingen av de kjøreturene som faktisk varer one and a halp hour, for med små veier, tunge lastebiler og ørti seremonier hver dag er det alltid en kø et eller annet sted. På vei ut av Ubud området er det litt trist å se hvor skittent og forsøplet det er enkelte plasser langs veien, skulle ønske de hadde mer utdannelse ifht avfallshåndtering, og bedre renovasjonstjenester. Men så kommer man lengre ut på landsbygda igjen, og da blir problemet mindre virker det som, i alle fall mindre synlig. Noen av stedene vi passerer , med rismarker eller risterrasser, åser og daler, er bare så nydelige at det knapt kan beskrives. Og igjen tenker vi på dem som drar til Bali, tar to uker på Kuta/NusaDua el lignende, og ikke synes Bali har så mye å by på. Get off the beaten track, guys!
Kom frem til landsbyen hvor Nyoman bor, og fikk hilse på familien hans. De bor i en «compound» sammen med to brødre med familier, og moren. Det ble trangt med tre familier i ett hus, så de bygde seg et nytt til Nyoman for rundt 5 år siden. Der spiser, og sover de, men toalett og kjøkken er delvis utendørs på gårdsplassen. De har et par haner, noen griser, og som nevnt noen trær de dyrker. Men trærne begynner nå å bli gamle, og gir lite frukt, og de nyere trærne er fremdeles for unge. Det tar 6-8 år før de begynner å bære frukter. Derfor er hovedinntekten nå fra guidingen, og forrige uke hadde han tre toppturer. Han viste oss loggboken sin, med alle oppføringene, og vi talte 832 toppturer mellom 2007 og 2016…..
Ved siden av huset holdt de på å restaurere familietempelet, med siden det bare var to dager siden forrige seremoni i landsbyen måtte de vente en dag til før de kunne jobbe videre. Det må nemlig være tre dager imellom. På bakken, på gårdsplassen stod restene av det alteret fra det forrige tempelet, og bak det noen flettede bur på bambusstenger. Inni disse burene var det røkelser, offergaver osv. Da vi spurte hva dette var kunne Nyoman fortelle at det var der han hadde åndene fra tempelet mens de ventet på å ta i bruk det nye tempelet. For de kunne jo ikke bo i det gamle alteret, ei heller i det uferdige tempelet. Når det nye tempelet var ferdig, og nytt alter på plass, så kom den lokale presten og utførte en renselsesseremoni, og så kunne tempelet tas i bruk. Og da kunne Nyoman flytte åndene til sitt nye bosted.
Svigerinnen til Nyoman drev med veving, og vi fikk se på noen av arbeidene hennes, og hun vevde saronger mens vi var der. Brukte ca 2 uker på 1 sarong. Mange lokale unger syntes det var stas med blekansikter på besøk, og de fleste kom ned og hilste på en tur. Og noen stod i gata og lekte med dragene side.
Etter å ha blitt servert kaffe, juice og lokale søtsaker tok vi en tur rundt i landsbyen og ut på området der de dyrker cloves før vi tok farvel med familien og kjørte ned til Sidemen sentrum lengre nede i dalen. Kjørte igjennom noen flotte områder, med koselige gjestehus og flott natur, og tenker at vi nok kommer til å legge inn en natt el to her ved neste besøk på Bali. Jeg er litt tøffel og pusekatt, men blir nesten rørt når jeg ser slik natur. Det er et eller annet med symmetrien og fargene som bare treffer midt i hjertet, og når man i tillegg kikker rett opp på Mt Agung som tårner seg opp foran en, ja da er jeg i mitt eget lille paradis. Paradis enn så lenge i alle fall, for som på de fleste andre steder er disse områdene i ferd med å selges ut, for å bli brukt til turisme eller til villaer for utlendinger. Vi merker forskjell fra gang til gang selv, der det før var flotte grønne rismarker ligger nå villaer, hoteller, restauranter osv. Forferdelig trist utvikling, og jeg håper virkelig de snart sier stopp, og slutter å bare tenke kortsiktig profitt.
Tilbake i Ubud utpå ettermiddagen, middag på Murnis, og så pakket vi til avreise Candidasa neste morgen. Men ikke før jeg hadde leid meg en scooter og kjørt opp til Naughty Nuri for å prøve meg på å kjøpe et forkle. Uten hell dessverre. Damn it!
Tidlig opp for å spise frokost, så pakke siste rest før vi ble hentet for turen til Candidasa. Og etter one and halp hour var vi fremme ved neste bosted, Segara Wangi Cottages. Her ble vi møtt av samtlige ansatte(tror jeg), og innlosjert i de to enhetene som ligger mot sjøen. Mor og far valgt den største, nr 107, og gutta fikk den andre, nr 101. Vår enhet hadde et stort oppholdsrom med kjøleskap, hjørnesofa, tv-benk og skrivepult, og i tillegg et stort soverom med tilhørende bad. Guttas hadde et stort soverom og bad. Mindre enn 10m til sjøen, og når vi kom slo faktisk bølgene over gjerdet og inn i hagen.
Disse to bungalowene har vi
Vårt soverom
Grei utsikt fra stua
Fikk rigget oss til, pakket ut, og så stakk vi over gate til New Queens Pub for lunsj. Hadde fire forskjellige retter, og alle fire ble skuffet over maten, i motsetning til for 2 år siden da vi var her sist. Fikk i oss noe av det, og så ut for å kjøpe litt maurspray, vann og Bintang til å ha med oss. Bestemte oss for å ta en 100% chill dag, og flatet ut på solsengene ved bassenget. Badet litt i bassenget og litt i sjøen, begge deler aldeles herlig. Etter 12 netter i Ubud var lukten og lyden av sjø herlig, og varmen samt fuktigheten ikke så påtrengende her ved kysten. Om kvelden bar det til Vincent’s formiddag. Denne restauranten ligger borte ved lotuslagunen, og er skikkelig koselig. Litt high-class, men overkommelige priser. Pleier å be om bord ute i hagen, der er det skikkelig koselig på kveldstid.
Nok en herlig morgen opprant, og vi hadde bestilt frokost til kl 0730. Fikk i oss den og så var det bort til Bali Bubbles for å få satt gutta i gang med dykkersertifikatet. Etter at gutta var vel overlevert stakk vi to andre tilbake og leide oss en scooter. Gamblet på at stedsansen var såpass tilstede at vi skulle klare å finne Dream Beach/White Sand Beach litt nord for CD. Og det gjorde vi jo, og tok en tur på stranden. Nesten helt tomt for folk da vi kom, men noen kom til etter hvert. Rimelig høyt vann, og heftige bølger som slo inn til der solsenger og parasoller stod, og det var såpass dypt kort fra land at jeg ikke hadde turt å bade der tror jeg, mtp evt understrømmer. Men fint var det, og vi fikk med oss noen lokale fiskere som kom inn fra havet med et lass med fisk som ligner svært mye på vår makrell, både i form og i farge.
Dro tilbake til bungalowen vår, og fikk slappet av litt ved bassenget og tatt en liten dukkert både der og i sjøen utenfor. Fikk booket kokkekurs og snorkletur til i morgen for oss to gamle. Fikk i oss litt middag på Joglo rett over gata, og så tok vi en runde med massasje og avsluttet kvelden med espresso og shakes på Watergarden.
Har nevnt dette med balitid tidligere, og i dag fikk vi et litt artig eksempel på «motsatt» effekt. Han som driver Queens rett borti her hadde jobbet i Sverige mange år, men kommer herfra altså. Da han kom tilbake med en del penger han hadde spart opp, og startet opp Queens gikk det kun kort tid før han bestemte seg for å legge ned hele driften, men bakgrunn i «I simply cannot work with these people». Han var blitt så vant til livet i Sverige at han ikke taklet balitid lengre, og endte opp med å sparke hele gjengen, ansette nye, med klar instruks om hva som nå gjaldt. Og Queens går så det griner , hehe.