[SudCaravelle]

Så var det nok en juleferie i Dubai og denne gangen avreise første juledag da vi ville ha klassisk julaften hjemme. Valg av transport denne gangen ble Turkish ned og for oss det meget eksotiske Norwegian hjem.. Det har vært utallige turer mellom Oslo og Dubai, men aldri Norwegian (merklig nok da jeg er en meget mislykket investor der). Jeg prøvde å ramse opp for D hvilke varianter jeg hadde prøvd på ruten (noe hun ikke var særlig engasjert i å høre på) og kom fram til disse:

• Ethiad (fra AUH) – Monkey
• Emirates – Monkey, Business og First
• Lufthansa – Monkey, Premium-Monkey, Business og First
• Swiss – Monkey, Business og First
• KLM – Monkey og Business
• Turkish – Monkey og Business
• Qatar – Monkey

Det ble bil til OSL på P10 express – med 12 dager fravær var det farlig nærme maxi taxi i pris, men en fin anledning til å får vasket Dragomobilen som sårt trengte litt omtanke. Der blir man møtt med et stort smil og de sier hei med fornavn og blir glade for å hilse på D og arvingene. Det blir så mye prat at alle glemmer nøkkelen til Dragomobilen som ligger i vesken hennes. Det fant vi ut når en fra P10 kom løpene bort til oss rett før security og fikk heldigvis tak i den. Dette key-less greiene er skummelt og jeg tror nøkkelen har ligget i vesken til Dragen siden hun kjøpte bilen.

Innsjekken til Turkish opereres som vanlig av SAS og jeg hadde godfølelsen for en familie-oppgradering som i fjor da hele bølingen har edle kort. I det vi skulle sjekke inn på business skranken ble vi vinket ned til en av de andre som var en flott veldig ung dame. Her ble det mye kål og da vi spurte pent om hun kunne sjekke mulighetene for en hyggeligere plass så ble de originale setene (som var første rad på Monkey) borte og hun mente vi satt spredt på rad 22-24. Senest dagen før så jeg jo at vi hadde rad 7 (tror jeg). Hun ordnet en treseter til arvingene og jeg spurte pent om hun kunne sette D og meg i A og C så vi fikk setet mellom oss i det minste. Dette sa hun ja til, men der kom det en raring selv om flyet ikke var fullt. Dette ordnet seg for øvrig i det vi kom om bord.

Det som irriterte meg kraftig var at hun nektet plent på at vi skulle få Priority tags da dette er forbeholdt Turkish kunder. Dette vet jeg jo er tøv og prøvde høflig å fortelle henne at det har vi alltid uten unntak fått OG at på DXB betyr dette mye da de faktisk prioriterer Priority sterkt. Hun nektet plent og jeg gadd/turde ikke lage noen scene av det. Da vi landet var allerede all Priority bagasjen på båndet (Smekkfull 77W) men vi måtte vente nesten 15 minutter på vår bagasje.. Det er 15 irriterende minutter når du vet Jumeirah-gjengen venter på deg bak veggen med kalde kluter, vann og V8.

Flyturen – Udramatisk.. Grei mat, ikke grei drikke, meget god service og variert klientell. God verdi for pengene (hvis man er smartere enn meg og booker langt tidligere)

Den nye flyplassen var massiv og svært lite koselig spør du meg. De nølte litt med å slippe oss inn i loungen, men så at 1xEBD 1xEBg og 3xEBS ble litt søkt å nekte da vi var etter reglene ett barn for mye. Den nye loungen er like imponerende som den gamle og 40 minutter ble litt lite. Hadde tidenes priority boarding da vi kom mer eller mindre bakerst av køene rett etter de begynte å boarde. Fyren som sjekket billettene våres sa «com here» og bippet oss igjennom to glassdører og stilte oss foran samtlige av de 300+ som skulle om bord.

Neste flighten var også ok, men igjen fungerte ikke A og C Buskerud-trikset og vi fikk en to meter lang litt merkelig afrikaner ved siden av oss. D sovnet, barna aner jeg ikke og jeg fikk endelig disse nye BOSENe til å fungere. D hadde rett, det var meg det var noe galt med – ikke BOSE.
Blir sldri lei av å se og høre på de deilige GE90 maskinene på 77W

Immigration tok 2 minutter og trikset med et lite blunk til en av gutta (og da tre unger på slep) setter deg alltid først i køen. Der var det god stemning og de stemplet som vanlig passen til to dukke-greier også som jentene har.
Ventet som sagt lenge på bagasjen og så kom klumpen i halsen når du runder hjørnet og er «hjemme» i Dubai igjen.. Der står det tre Jumeirah ansatte og venter på deg (to av dem kjente oss igjen fra før) og alt og alle blir lempet inn i en speller ny Lincoln Navigator.