Del 2 Kuwait
Et par uker før avreise Dubai-Kuwait tikket det inn en e-post fra Kuwait Airways med «Change of equipment». Det som opprinnelig skulle vært en A320 hadde blitt byttet til A330. Jeg øynet et håp om at det kanskje kunne bli en av deres nye A330-800, en ganske sjelden flytype som hadde vært artig å få prøvd.
Det ble det ikke, men en A330-200 i klassisk fargeskjema er heller ikke å kimse av nå for tiden.
Vi var ute i god tid, og det ble en time til spotting fra vinduene i Terminal 1 på
DXB. Terminal 1 brukes av veldig mange forskjellige selskaper, mange av dem ganske eksotiske for en nordmann. US-Bangla, Syrian,
RAM, Uzbekistan, Indigo, Iraqi, Azerbaijan og Air Astana er ikke hverdagskost. Det var også spesielt å se at Israelerne nå var velkommen hos Araberne, både ElAl og Israir takset forbi.
Kuwait Airways var greit nok, hverken veldig bra eller veldig dårlig. De er, i motsetning til M3-gutta, helt alkoholfrie. For mitt vedkommende spiller ikke det noen rolle på en halvannentimes formiddagsrute, men nevner at det i tillegg gjelder hele Kuwait også. I Emiratene og Bahrain er det restauranter og hoteller med sjenkebevilling, Kuwait og Saudi Arabia er helt tørre. I hvert fall offisielt. Jeg kom i prat med «min» flyvertinne, Elena fra Ukraina. Hun hadde jobbet fem år i Kuwait og sa at joda, svartebørsen kunne levere det meste, men til skyhøye ågerpriser. Rundt 1500 kr for en liter vodka.
Det ble naturligvis snakk om krigen, Elena var fra Kharkiv. Hele familien hadde klart å flykte til Tsjekkia, men fire av fem hus og leiligheter hjemme i Kharkiv var ødelagt. Tanken slo meg at det kunne vært interessant å høre en debatt mellom henne og venstresidens politikere som vil nekte våpenhjelp og NATO-medlemskap. Nuvel.
Elena fortalte også at den nye flyplassterminalen i Kuwait hadde vært under bygging i mange år, men nå tilsynelatende hadde stoppet helt opp. Bygget så ut til å være 80-90% ferdig utenpå, men mulig innmaten mangler. Det var i hvert fall ikke noen aktivitet å se rundt det.
Man må ha visum til Kuwait. Via en litt knotete nettside var det mulig å få e-visum. Godkjent e-visum gir dog ikke mulighet til å spasere rett inn, man må innom et registreringskontor for å bli formelt stemplet inn. Det innebar fingeravtrykk og foto, det samme som flere andre land i regionen. Dette tok litt tid og styr, og det gikk rundt en halvtime på prosessen. Kuwait Airways har alle sine flyvninger på terminal 4 som ligger et par kilometer fra hovedterminalen, terminal 1. Det meste av servicetilbud og leiebilfirmaer er på terminal 1, og det er ikke buss- eller togforbindelse mellom terminalene så her ble det taxi. Ganske krøkkete og vel verdt å være oppmerksom på ved eventuelt besøk.
Elena ble forbauset over å høre at vi bare skulle til Kuwait som turister. «Men det er jo nesten ingenting å se på der!» Hun hadde et poeng, det var sant å si ikke så veldig mye spennende. Kuwait Towers var selvskrevne, i tillegg anbefalte hun operaen og den store fontenen i operaparken. Operaen var stengt og fontenen var i ustand, så da ble det egentlig bare tårnene å besøke inne i Kuwait city. Vi var også innom et akvarium som lå i utkanten av byen og det de kalte Martyrmuseet. Sistnevnte var en villa der motstandsbevegelsen hadde holdt til under Iraks invasjon i 1990 og det hadde vært tunge kamper. Egentlig ikke så mye å se på, og pussig nok var det forbudt å fotografere inne i huset.
Dagen etter ble det en kort tur innom gull-souken, en av gutta skulle kjøpe avlat til kona, og deretter kjørte vi den 35 km lange broen som går over bukten til det som skal bli Silk city, en ny kinesisk finansiert bydel.
Tips: Dersom man skal kjøpe gull i araberlandene er det litt billigere i Kuwait, de legger ikke på ekstraskatt som i
UAE, Saudi og Bahrain.
Broen var imponerende, men kun bygd for biltrafikk. Det var anlagt et par små kunstige øyer underveis, men disse var ennå ikke utviklet med noen servicetilbud. Det sto noen lokale og fisket, ellers var det en politibil (forbausende mange av dem i Kuwait) og noen tekniske bygninger.
På den andre siden av broen var det foreløpig bare ørken, men planen er at dette området skal utbygges kraftig. Vi hadde håpet å kjøre over til Bubiyan, øya som ligger i utløpet av Tigris og Eufrat, men broene over var avsperret som militært område.
Landskapet besto kun av ørken, ispedd en anselig mengde høyspentledninger. Sant og si ikke den store utsikten, så vi satte kursen vestover for å kjøre rundt bukten tilbake til Kuwait city. Et godt stykke ut i ørkenen dukket det opp noe i disen til høyre for veien. Det viste seg å være en slags kafé, men den så stengt og forlatt ut. Etter å ha kjørt rundt i noen timer var vi blitt ganske kaffetørste, så vi svingte uansett av veien og ut i ørkenen for å se om det likevel var en sjans for å få noe servering. Ikke et menneske i nærheten, men porten sto åpen og vi tuslet bort til disken. Da spratt det opp en liten og svært hyggelig inder som presenterte seg som Jaffar. Han insisterte sågar på å håndhilse på alle de nyankomne.
Kaffe? Jada, bare å velge fra et rikholdig utvalg. Noe å bite i også? Jada, I fix. Duverden! Om vi kunne betale med kort, her milevis ute i ødemarka? Jaffar så nesten litt snurt ut. Selvsagt kan dere betale med kort! Selvsagt…
Kaféen bar det fantastiske navnet Risk og hadde et like godt motto: No risk, no story. Forklaringen på etablissementet var at Kuwaiterne kjører ut i ørkenen på torsdags- og fredagskvelden for fest og moro. Sikkert greiere å slå seg løs uti gokk enn i sentrumsnære strøk. Slett ikke utenkelig at en og annen svartebørsvare konsumeres ute i ørkenen på fredagskvelden heller. Og med naboland som Iran, Irak og Saudi Arabia er det dårlig med muligheter for harryturer over grensen.
På veien tilbake til byen kjørte vi forbi det som nok kan betegnes som Kuwaits versjon av Sjusjøen, Hafjell og Hemsedal. Oppunder det nærmeste man kommer «fjell» i Kuwait (høydedrag på rundt 100 meter) var det gigaområder med telt og glamping. Dette var lokalbefolkningens «hyttefelt», og fredag ettermiddag bar preg av at stedene begynte å fylles opp tidlig.
Neste stopp Riyadh, fortsettelse følger.
Bilder er stort sett selvforklarende.
Jeg tok med bilde av en RR stasjonsvogn, tenkte Sud ville like den.