The long and winding road, ta da, ta da, taaa [musikk]. Bookingeksperten i reisefølget sang Beatles. Vi satt på flytoget ut til flyplassen etter vidunderlige dager i vår nye favorittby. «Synd at treåtti´en blir faset ut»; nyhetene ble kommentert vekselvis med sangen. Vi hadde hatt livets råeste tur på vei til
HKG med den maskina, og skulle nå fly Lufthansa sin tilbake til
MUC. First Class igjen. Litt annerledes rigget enn Singapore Airlines sitt, uansett et favoritt-fly for denne type billetter.
Akkurat når sangen skulle gå over til det vidunderlige slutt-riffet, ble det stille. Sjeldent stille. «Å faen», lød det i stedet, og mobilen ble sendt over midtgangen. Lufthansa hadde nemlig gått til rettsak mot en reisende som hadde kjøpt en «hidden city» tur bevisst, for å få prisdump på sin egentlige reise.
Vi så på hverandre. Vår plan var nemlig å hoppe av kampanje-billetten Lufthansa hadde laget fra Kiev til Kiev. Hoppe av i
MUC, for så å fly melkeruta
MUC-
CPH-
TRD hjem. Den skrivende i reisefølget fikk en klo i brystet. Bookingsjefen stivnet. «Du k-k-klarer dette, sant?», sa den ene. «Eh», sa den andre, og fortsatte på den nye «å faen»-rappen i en slags bolerosk gjentakelse.
Det var ingenting annet å gjøre enn å gå av toget, skli seg sakte inn på flyplassen, sikte seg inn mot Lufthansas skranke, kjøre en personlighetstype-analyse på kveldens ansatte, for å så ta en 180 graders sving til strategi-kammerset. Også kjent som toalettet. Vi kledte oss opp i de antatt dyreste klærne vi hadde i kofferten, og gikk ut igjen i et tempo som kun kler dødsmarsjer. Skafottet var nært, fryktet vi, rettsaken var allerede avgjort.
En ansatt tilkalte en til ansatt. Sjefen ble oppringt, og ankom. Så dukket øverste-sjefen opp, stilte seg bak, og ga ordrer på kantonesisk. Det er rart hvor godt man plutselig forstår kinesisk, når ting ikke er helt i orden.
«Solly fol waitin, sil, youl final destination is Munich?». Nope.
TRD. TRONDH... «never mind, we check in again at Munich, its safest». « Bud it says hil that you al going to Kiev!».
Ja, det er nettopp det vi frykter du skal henge deg opp i, kjære øverste sjef som nå snakker gjennom laveste ledd. Trykk på knappen, gjør det gjør det gjennomfør det...
Imens de fire bak skranken diskuterte, kjørte vi parallelle sesjoner på svakt norsk. Hvem i slekta kunne dekke opp for et dødsfall, hvem skal føde, hvem er nærmest en krise; hvor i helvete skal forklaringen legges? Vi måtte hjem uten trøbbel.
Det beste med Singapore Airlines First Class Loungen ble dusjen. Vi var søkkvåte av svette, men hadde fått boardingkort helt frem til
TRD, med bagasje tagget like langt. Det verste med Singapore Airlines First Class Loungen, var at ingen kom og sa fra om at det var på tide å komme seg til flyet, at det stod på en annen terminal, med en togtur i mellom. Flyet ringte selv. Vi sprang. Og rakk Lufthansas A380 til
MUC.
Flyturen tvers gjennom Kina og Russland gikk rolig og fint for seg. Vi sovnet i de deilige sengene i utdelt pysj. Standarden var en annen enn på Singapores hyggelig flight nedover, men hvem skriver om det, når det føles som flaks at man er ombord. Flaks ganger to, minst.
I skrivende stund sitter vi på Lufthansas firstclass lounge i
MUC. Alt vel så langt. Ny badeand er mottatt, deilige Eggs Benedict inntatt, mens vin med bobler takkes nei til. Det får være måte på co2-svineri.