View Single Post
Old 23-04-2018, 23:43  
melatonin
Newcomer
 
Join Date: Apr 2018
Posts: 6
Default Re: Tur til Ameriken



Jeg er ikke er mett på Buenos Aires, men i det jeg føler at jeg begynner å få litt tak på byen kommer allikevel dagen da jeg skal dra. Grytidlig står jeg opp og lister meg ut av leiligheten for ikke å vekke babyen, og blir denne gangen hentet av Ivan, en annen sjåfør enn han som kjørte meg hit, riktignok fra samme illegitime drosjeselskap. Han plukker også med seg et par franske jenter på vei til flyplassen, og først nå når jeg kjører med Ivan innser jeg hvor god den forrige sjåføren var. En større del av tiden han kjører går med til å se på mobilen enn å se ut av frontvinduet, og i tillegg syns han tydeligvis det generelt er for dårlig stilt med trafikken i Buenos Aires, og prøver å rette opp i det ved å kjøre fortere enn alle andre. Jeg betaler ham i dollar og innser at jeg har kaldsvettet så mye at jeg er glad for at jeg ikke skal sitte ved siden av meg selv på flyet hjem.



Turen hjem går med Norwegian via London. Innsjekkingen går problemfritt, og i sikkerhetskontrollen opplever jeg noe som ikke ha skjedd siden før 2001: Jeg får ta med meg en vanlig 0.5-liters vannflaske med vann i gjennom kontrollen. Jeg vet ikke om dette er generell rutine ut av Buenos Aires, eller om det kanskje er et søramerikansk fenomen, eller om dette kanskje rett og slett er en flaske med hellig vann og miraklenes tid ikke er forbi: jeg føler meg salig og prøver å holde flasken opp mot lyset for å se om det kanskje dannes en slags aura, men jeg er nok ute av fase med energiene i universet som omslutter oss, for det ser bare ut som en vanlig flaske vann for meg. Jeg kjøper litt Toblerone for de resterende pesosene og dollarene jeg har igjen, og setter meg tålmodig og venter til det er på tide å boarde - igjen er det en Dreamliner vi skal få sitte på med.




Turen er lang og jeg har lastet ned alle fire Steve Jackson's "Sorcery"-spill på tableten min for å ha noe spennende å holde på med under reisen. Denne gangen har sidesete-karmaen endelig normalisert seg, og jeg sitter ved siden av et par middelaldrende velkledte menn som ser ut til å være argentinere. Nok en gang sovner jeg sporensterks i det flyet sakte trekker seg vekk fra gaten og ut på rullebanen, og jeg våkner ikke før etter at vi har blitt servert noen hvite sandwicher. Like greit, tenker jeg etterpåklokt, de var sikkert sure likevel.

Det viser seg at man ikke kan spille de fire spillene i rekkefølge uten å ha nettforbindelse, så etter å ha fullført det første spillet etter et par timer, må jeg ty til annen underholdning. Jeg er litt lei av filmer så jeg leser, spiller kabal på underholdningssystemet, og hører noen podcasts jeg lastet ned før jeg dro. Jeg har også en nær-ikke-bli-servert-flymat-opplevelse, hvor stewarden ganske enkelt lar være å servere mat til vår rad, men det viser seg at det var en ren forglemmelse, og etter å ha blitt gjort oppmerksom på situasjonen gir han oss maten vi sitter og venter på.

Denne gangen føles turen veldig lang - med 13 timer er det den lengste kontinuerlige flyturen på denne reisen, og til tross for simulert natt (dette flyet har også de automatiske sot-vinduene) får jeg ikke sove noe mer, og mot slutten begynner beina også å klage på den ikke helt adekvate plassen de har. Vanligvis koser jeg meg underveis på turer, men av en eller annen grunn er det denne gangen en befrielse å komme seg ut av flyet etter at vi har landet på Gatwick.



Klokken er fire om morgenen i London, og jeg prøver å sove litt i en dedikert stille-del av flyplassen der en gjeng andre overnattere har strødd seg utover. Finner ikke helt roen, og bestemmer meg heller for å vandre rundt uten mål og mening fram til jeg blir sulten på frokost. Mange av restaurantene ser gode ut, men jeg lar meg forblinde av suksess og besøker Jamie Oliver's restaurant. Her får jeg en deilig havregrøt, komplementert med en ikke like deilig appelsinjuice - det er mer en slags appelsinsaft. Hadde jeg fått sjansen igjen ville jeg nok ha prøvd en av de andre restaurantene.



Jeg tar meg til gaten, og sakte men sikkert kommer det stadig flere drypp av norsk språk, blondt hår, runde brilleinnfatninger, trange mannsbukser og kvinner hvis øyenbryn har en heftig buevinkel, blandet med den klassiske dress+blå skjorte-komboen som alltid utgjør en god andel av enhver flyvning ut og inn av Norge. Flyet som skal ta oss hjem er en Boeing 737-800, og jeg rekker ikke engang å legge meg på minnet dem jeg sitter ved siden av før jeg slokner.

Snøen har ennå ikke smeltet etter drøye tre uker borte, og i det vi flyr inn over de hvitkledte skogene merker jeg det er deilig å være tilbake.
melatonin is offline   Reply With Quote