View Single Post
Old 23-04-2018, 23:42  
melatonin
Newcomer
 
Join Date: Apr 2018
Posts: 6
Default Re: Tur til Ameriken

En av restaurantene vi har fått anbefalt er "La Cabrera", som ligger i bydelen Palermo. Den er oppkalt etter et fransiskaner-kloster, "Sankt Benedict av Palermo", der denne Palermo er den sicilianske hovedstaden. Det har foregått mye gentrifisering her i senere år, og man kan overalt se effektene av dette: Mikrobryggerier, kule burgersjapper, folk med skjegg og trange olabukser. Før vi skal spise går jeg gjennom Palermo, helt ut til sjøen, der det fins både en botanisk hage, en dyrepark og en japansk hage, hvorav ingen av dem hadde jeg tid til å se før jeg måtte begi meg på vei til La Cabrera for å spise.

(motiv fra Palermo)

Utenfor restauranten står det en flokk mennesker, og jeg spør en distingvert eldre herre om de alle står der i kø. Han svarer at ja, det gjør de, og at hvis jeg vil gjøre det samme må jeg snakke med en yngre dame borte ved inngangen som går rundt med en liste og et headset. Jeg takker og spør damen om ventetiden: tyve minutter, sier hun, som høres greit nok ut og jeg skriver oss opp på ventelisten. Femti minutter senere slipper vi endelig inn på filialen som ligger over gata for hovedrestauranten - de har tydeligvis måttet ekspandere på grunn av populariteten.



La Cabrera skal være en av de beste kjøttrestaurantene i byen, og da er det indrefilet som gjelder for min del. Vi bestiller en forrett på deling og jeg bestiller 800 gram kjøtt, rare. Forretten er en deilig chorizo-aktig pølse med masse sauser å dyppe i, før hovedretten blir båret ut: Fire kjøttstykker, som hvert kunne ha vært sin egen rett på en vanlig restaurant, igjen servert med en hel mengde forskjellige sinnrike sauser og dipper. Full av forventning skjærer jeg min første bit.. og blir litt skuffet. Dette må da minst være medium? Jeg prøver litt lenger inn i biten, men her også er kjøttet lite saftig og relativt tungtygd. Stekegraden av kjøtt er omtrent det eneste matsnobberiet jeg tillater meg å bedrive, og at en så prestisjefylt restaurant som La Cabrera ikke greier å steke kjøttet riktig, er skuffende. Dessverre er jeg også konfliktsky nok til ikke å si ifra, og i stor smerte og ekstremt ubehag tygger jeg i meg den enorme mengden kjøtt. Dyppet i deilig saus, da.



Senere i oppholdet får vi en mye bedre matopplevelse: Roux er en restaurant i gangavstand fra der vi bor, og dette er virkelig gourmet. Til forrett spiser jeg en llama-carpaccio som er nydelig dandert og oppskåret - llama smaker riktignok ikke spesielt mye, men det er morsomt å ha prøvd det. Hovedretten er et mørt og deilig stykke geitekjøtt, mens de andre bestiller vaktler og hjort. Alt veldig smakfullt og delikat.




Jeg møter en bekjent av en bekjent her i byen som den ene kvelden tar med meg ut på en rustikk bar med bokhyller og gamle tregulv. Mens vi sitter og snakker kommer et par musikere inn i baren og begynner å spille gitar og synge en tango! Et par som sitter ved et annet bord reiser seg og begynner å sno seg sensuelt rundt hverandre. Jeg og den bekjente kommer i snakk om tango, og hun nevner at det er et sted som heter La Catedral hvor de gir nybegynnertimer. Høres spennende ut, sier jeg, og vi avtaler å dra på en slik time noen dager senere.



Et besøk på La Catedral gir deg følelsen av å ha sett det vakre og det trivielle og stygge ved livet. På den ene siden er det den fantastiske stemningen: Du kommer opp i annen etasje fra det beskjedne inngangspartiet, hører tangomusikken innenfra og i det du følger musikken, åpner et digert rom seg foran deg, med svak belysning, tregulv, og et digert anatomisk korrekt hjerte henger langt der oppe på veggen. Mens du står og tar synet innover deg kommer en katt og snor seg forbi beina dine, og du får virkelig følelsen av å være en bohem. Men så setter du deg ved et av bordene, og venter i en halvtime før det kommer en kelner, som forteller deg at de har omtrent ingenting av det som står på menyen, og som attpåtil gir deg følelsen av at du er til stort bryderi og at du ødelegger den ellers fine kvelden kelneren har.



Kurset var imidlertid fint nok, og det var mange andre utlendinger som hadde tatt veien hit med samme mål for øyet (jeg går ut ifra at de argentinere som eventuelt skulle være interessert i tango allerede kunne grunntrinnene). Jeg har litt danseerfaring fra før og syntes ikke det gikk så rent verst mot slutten - det ga absolutt mersmak. Tango er en vanskeligere dans å mestre enn mange andre, men når man mestrer den vil jeg tro den er desto mer givende.



Jeg ser på langt nær alt Buenos Aires har å tilby, men jeg kommer meg innom noen av de viktige severdighetene: La Recoleta, gravplassen der blant andre Eva Peròn ligger gravlagt (riktignok i en mye mindre beskjeden grav enn de store generaler og maktens menn ligger i); Casa Rosada, det Rosa Hus, Argentinas svar på det tilsvarende Hvite Hus lenger nord; den store Obelisken som markerer firehundreårs-jubileet til byen; Plaza de Mayo, der mange store hendelser i Argentinas historie har funnet sted - og som mens jeg er der renoveres, visstnok fordi det var planlagt en stor demonstrasjon der som regjeringen gjerne ville unngå; Plaza Francia, som alle nevner som en severdighet men som ikke er mye å se på - den har imidlertid en fin omliggende park, et kultursenter og en vakker kirke like ved.





Når det gjelder folk i Buenos Aires har jeg ikke nok med dem å gjøre til å gjøre meg opp en fullstending mening. Lesning virker å være populært: særlig de eldre sitter stadig og leser aviser og bøker overalt. Jeg får ikke mye følelse av den søramerikanske vennligheten: Det er enkelte smil og nikk her og der, men ellers er det køsniking og en del likegyldighet og arroganse. Som turist er det jo allikevel bare overflaten man ser, og jeg antar at jeg hadde fått et veldig annet inntrykk om jeg skulle bodd der over lengre tid.
melatonin is offline   Reply With Quote