Torsdag morgen, og klokka ringer som vanlig 0700. Når jeg har fri hjemme er det min bedre halvdel som utålmodig begynner å pirke i meg sånn i 0930-1000 tiden, og lurer på når jeg vil stå opp. På ferie er jeg helt motsatt, opp tidligst mulig for å få mest mulig ut av dagen. Hjemme er det jo lyst til midnatt, her er det mørkt før 2000. Fikk spist frokost, pakket resten av koffertene våre, og så ble det litt bading, litt soling og litt lesing før vi gjorde klar til å bli hentet av Marlin-gjengen. De skulle komme 1100, men da de ikke var kommet til 1110, og båten skulle gå 1130 ble det rett og slett bare å grabbe bagasjen og labbe nedover mot «havnen». Satte ifra oss bagasjen, ventet til den var vel om bord og så var det tid for oss passasjerer til å gå om bord. Båten var smekkfull, og selv om det var bortimot vindstille var det til dels heftige havdønninger vi fikk oppleve. Turen over tok ca 30 min, og vi kom inn ved Grand Inna, hotellet vi så da vi var ute på Devil’s Tear for å se solen gå ned. Vår båt var utstyrt med 4 x 250 HK påhengsmotorer, og den gule på bildet har vel 7 av sorten...
Her fra «boarding» ved Mushroom Beach, NL
Og «havnen» i Sanur:
På stranden ventet sjåføren vår, nok en gang med navneskilt «Corneliussen, 2 pax». Fikk med oss bagasjen fra båten og kjørte så bort til Marlins kontor for å hente de to siste. Så var 2 personer, 4 svære kofferter, en liten koffert , en ryggsekk og en sjåfør på vei mot Sidemen. Vi har aldri bodd i Sidemen tidligere, men vår venn Nyoman bor her. Nyoman møtte vi første gangen i 2015, og så igjen i 2017. Vi brukte ham som guide på begge turene opp til Mt Agung, og vi besøkte ham og familien sist vi var her. Og da vi var på besøk ble vi rett og slett litt forelsket i landskapet her. Rismarker, åser og elver på alle kanter, grønt og frodig, og veldig veldig stille og rolig. Så nå skal vi bo her i fem dager.
Kom frem til Cepik Villa og fikk oss en velkomstdrink og litt lunsj før vi ble vist til rommet vårt, rice terrace suite nr 103. Bagasjen var for lengst plassert på dertil egnet sted. Et nydelig rom, med balkong og utsikt rett mot rismarkene hvor de lokale bøndene var i gang med innhøsting av risen. Jeg var ikke sen om å legge turen ned til dem, og ble med på en liten økt. Lærte hvordan de skar ned risplantene, banket av riskornene, samlet riskornene og så tok restene med til kyrne som spiste det. Fikk låne hatten til hun ene til beskyttelse mot solen, og ble tilsnakket på muntert vis da det hang noen riskorn igjen på den ene bunten jeg hadde banket av. Tror de satte pris på at jeg kom og var med dem en stund, det var bare smil og glede å spore i ansiktene deres da jeg tok farvel i alle fall. Når de i løpet av morgendagen er ferdige med innhøstingen venter de et par dager før de svir av restene av risplantene. Så planter de ut forskjellige typer grønnsaker som de dyrker frem. Og når disse er høstet inn, en ny runde med ris, og så repeat. Og alt uten kunstige kjemikalier el kunstgjødsel .
Utsikten fra rommet,
Damene jeg var med å hjelpe;
Nyyyydelige (grønn)farge
Etter dagens lille arbeidsøkt bar det opp til rommet for en dusj og litt chillaxing. Fant så ut at det var på tide å komme oss ut for litt middagsmat, og tuslet ut av rommet. Like overfor rommet vårt ligger hotellets massasjeplass, og der satt to unge damer og vinket til oss. Vi spurte om de var ledige nå, og jada, det var de. Så vi gikk inn , tok av oss skoene og skulle til å få vasket føttene. Da kom et annet par gående og lurte på om ikke de hadde time kl 18. Damene kikket litt forundret på oss og spurte om vi hadde reservert. Æh, nei, vi lurte jo bare på om de var ledige, så etter litt lått å løye byttet vi med de som faktisk hadde reservert og gikk for å spise. På forhånd hadde Warung Ida pekt seg ut som en plass det var greit å spise, så vi gikk dit. Det ligger en del andre restauranter i området, og hotellet har også en som ser veldig grei ut. Så mat og drikke skal vi få nok av. Og massasje er booket til i morgen 😊
Vår venn Nyoman kom som avtalt og hentet oss kl 08, han har nylig tatt lappen og var stolt som en hane da vi kjørte oppover mot huset hans. Sammen med kone og barn bor han i Sangkan Gunung landsbyen like utenfor Sidemen. Ellers i landbyen er det 203 familier med litt over 700 personer til sammen. Eller i alle fall nesten, for det er litt over 700 personer over 17 år, men de under har de ikke oversikt over….. Vi ble møtt av Nyomans familie og fikk overlevert det vi hadde med oss nedover. Det falt i god smak, ungene var raske med å prøve noen nye klær, og Nyoman testet maskene. Han var veldig fornøyd, for disse var av en bedre type enn de maskene de hadde fra før.
Etter en liten stund gikk vi en tur opp til tempelet som ligger på en høyde i landsbyen, ca 700moh. På veien opp plukket vi plastsøppel, og på den korte turen klarte vi å fylle en hel sekk med plastkopper og plastglass som lå henslengt i naturen. Trist som faen som en viss Ari vel sa…… Oppe på toppen nøt vi utsikten, og fikk med oss at dette tempelet hadde 11 etasjer med tak, altså så hellig som det kan bli her nede. Tempelet ble stort sett brukt 1 gang i året, og da for en 7-dager lang seremoni. Nå drev de litt reparasjonsarbeid der oppe, og på vei ned møtte vi noen av damene som bar sementen fra veien og opp til toppet. Ingen sak for dem å bære disse sekkene på hodet.
Måtte innom Klungkung for å ta ut penger, da Sidemens 2 minibanker var ute av drift, så tilbake til hotellet der vi bor for å parkere bilen. Derfra bar det ut på en to-timers tur i rismarkene, der vi krysset elver og fikk se alt det forskjellige de dyrker i området. Her var ris, søtpoteter, chili, mais, peanøtter og en hel masse andre greier jeg ikke husker navnet på. Noen har klisterhjerne, jeg har teflonhjerne. Nyoman tegner og forklarer kontant, og igjen skulle jeg ønske at vi hadde båndopptager slik at vi fikk med oss alt. En av tingene vi ble fortalt ilø turen var at Mt Agung alltid er mot nord, uansett hvor på Bali du befinner deg. Vi var litt usikre på om vi forstod dette riktig, så under lunsjen tok vi en praktisk demonstrasjon, med flasker og brikker. Og joda, Nyoman bekreftet at slik var det. Det vil si at hvis du er nedenfor Agung på kartet, så er oppover nord. Og er du til høyre for Agung på kartet, ja så er nord til venstre. Og om du da skulle befinne deg ovenfor Agung på kartet så er faktisk nedover nord. Forvirret?? Vi også 😊 Men dette gjaldt visst bare Bali, og for eksempel ikke på Java. Der er det kompasset som gjelder. Ilø turen vår, som for øvrig var ca 7 km og 11 000 skritt fikk vi noen fine glimt av Agung, mot nord må vite. Her en del bilder fra turen vår;
Vi passerte også en landsby der de var i gang med å forberede området hvor selve seremonien for en større kremasjon i agust skulle avholdes. Seremonien er her, så går de i prosesjon til kirkegården hvor den døde kremeres.
På veien tilbake til hotellet stoppet vi for lunsj, hvor Nyoman kunne fortelle at han slet litt med å se menyen skikkelig, for han hadde mistet brillene, og ikke hadde råd til nye. Fikk da bestilt oss både mat og drikke og nøt en bedre lunsj sammen. På vei tilbake fikk vi reservert en scooter for et par dager, for da er planen at vi to skal utforske litt på egenhånd, og kanskje få besøkt gården og hilst på Ketut. Da vi tok farvel med Nyoman betalte vi ham de 200 000
IDR han pleier ta betalt for en tur i rismarkene, og så ga vi ham penger til nye briller, og ellers en bunke sedler til å hjelpe ham med å forsørge familen.
Inn på hotellet, 30 min slæpp off, så var det endelig vår tur til å kunne nyte en time med balinesisk massasje før det var ut på jakt etter mer mat og drikke. I morgen skal vi som sagt ut på langtur, og da trengs masse energi. Vi gikk opp mot Joglo D’uma som var kveldens utpekte restaurant, og på veien møtte vi en nusselig liten slange som krøp over veien. Restauranten kunne sklte med babi Guling, og dum som jeg var bestilte jeg det. Her smakte det overhodet ikke godt, og når de til alt overmål var tomme for Bintang så var jo den middagen relativt mislykket. Da var stjernehimmelen på vei hjem hundre ganger bedre, her er ganske mørkt på bakken, og da kommer stjernene utrolig klart frem, og det var ikke få ganger jeg holdt på å snuble. Tilbake på hotellet tørnet vi inn og gjorde klar til morgendagens økt.