En kansellert flight fra
MUC til
FRA grunnet freezing rain, gjorde altså sitt til at den opprinnelige reisen til Hong Kong, fremst i nesen på en 747-8, glapp for oss. Fuglen fløy. Ikke bare det, men førsteklasse-terminalen, selveste Mekka blant alle jordens terminaler, røk også. Men. Det er rart hvor positive personalet blir bare man har rett billettklasse. Lufthansa
MUC foreslo billetter i en A350 business
MUC-
SIN-
HKG, mens reiselederen i vårt følge smugkikket på sin expertflyer. «Nei, beklager», lød det fra den surfende, «det går nok ikke så bra for vår del, vi skal tross alt ha en førsteklasse-opplevelse».
MUC-
PVG-
HKG takket vi også nei til, vi måtte beklage, noe visum-trøbbel eksisterte fortsatt mellom Norge og Kina. Så begynte våre alternativ å stables opp, expertflyer var oss god denne kveldsstunden. Å foreslå et fullt fly vitner kanskje om en viss strategi, feks.
ZRH -
HKG samme kveld, men da billettene våre tilslutt ble tryllet om til en F Suite
ZRH-
SIN-
HKG med SQ, reiste nakkehårene seg hos strategiavdelingen i reisefølget. To flighter i en A380 med seks timers ekstra reisetid, går bra når man blir tildelt suite. Slik er det bare. Og slik ble det. Vi skulle til himmels i nesen på en klassiker, men endte høyere.
Kvelden på
MUC, ble avrundet med First-loungebesøk, utdeling av Lufthansas trofé-ender og inntak av GT, wienerschnitzel og weissbier, til tross for business-billetter hos Swissair til
ZRH.
Dette har vi lært etter år på veien og i lufta: gud bedre så mye lengre man kommer ved å være blid. Vi slapp inn i loungen, vi lærte den unge bartenderen å bruke pepper på Hendricksen, og fikk en and til som takk. Blide nordmenn. Fire gullender.
Swissairs Bombardier var søt nok for oss, Mövenpick-hotellet på
ZHR var søtt nok, bagasjen var borte, men vi var blide for dét. Kjempeblide, faktisk.