Det har vaert en utrolig dag igår for alle som ble med, spesielt for meg som ansatt i AB.
Dagen ble preget av en langt rekke av farvel-hilsen, avskjeder og like mange personlige prat med kolleger. AirBerlin ble ikke bare en firma eller flyselskap - for oss ansatte ble dette som en stort familie. De som har vært del av slik en firma-kultur vil forstå dette, og de som aldri har opplevd dette vil trolig aldri kunne forstå.
Historien har vaert stolte. De som landet
PMI eller
TXL vet hva jeg snakker om. Baktida har vært alt: Hektisk, tungt og ikke minst krevende. Nå kikker vi i en uvisst fremtida. Men igår så møte vil alle sammen - som en familie - ved
TXL for å ha den siste moment tilsammen. Så mange tidligere kolleger møte opp. Det ble rørende.
Personlig er min fasit er ikke bittert - tvert imot: Jeg er litt stolt for å kunne være en del av dette.
Det har vært lærrike år, spennende og likesom tøffe - til dels krevende år. Jeg har truffet så månge (unge) kolleger med utrolig stort talent. Noen av dem ble ettervert gode venner. Og en dama tok seg dyp inn i mitt hjerta, fyller livet mitt og gjør meg så utrolig glad.
Jeg ble gitt mange sjanser, jeg fikk rådgiving og kritikk. Men først og fremst fikk jeg muligheter å prøve ut ting. Hvem ville har trodd i en A330 på Stockholms-ruten? Sammen som AB gjorde vi dette mulig. Og bra ble dette. Året etter "sprengte" våre passejerer nesten T2 terminalen i
ARN da vi brukte 2 330 pa
DUS-
ARN og
TXL-
ARN samtidlig. Gode minner ...
Da siste flygning landet - så møtte vi opp i den beste stil vi kunne tenke oss på. Legg merke til den måte medarbeidere med de gule vester stå. (eller hvilked form de lager).
Her er bildet fra airberlin/Facebook: