Den store lakmustesten er jo biff. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke ta biff på denne flighten, men med så mange gode biffviner var det helt umulig å stå i mot. Jeg ba om å få den medium. Etter jeg hadde skåret av en bit og smakt, måtte jeg bare vinke flyvertinna over. Hun hadde et drag av frykt i blikket, å servere flypassasjerer en passelig stekt biff er temmelig vanskelig. Selvsagt var den bra. Den var faktisk skikkelig bra. Kun Swiss og
ANA har servert noe like bra som dette. Mør, saftig og ikke overstekt. Lufthansa pleier ha litt traurige hovedretter. Fullt spisbare, men mest svin som er langtidsstekt med brun saus til. Dette var ikke noe i nærheten engang, selv om presentasjonen ikke akkurat er Maaemo. Vinen til biffen ble Kai fra Chile. Jeg drakk en gang en vin om bord Lufthansa, jeg tror det var i 2017. Den var fra en produsent som het Errazuriz, og vinen het la Cumbre. Det var den jeg måtte be de legge i en bøtte med is ut fra Chicago. Når de kommer med en vin til fra samme produsent, visste jeg at det måtte bli en hit. Man husker ikke smaken av en vin to år etterpå hvis den ikke var ekstraordinær!
Så var man så stappa at det bare var å be om en mikroporsjon med ost. Til osten kunne det smake med en lett moden Bordeaux. Jeg fikk overtalt de andre til å prøve et glass også, men det falt litt på steingrunn. Kai var enstemmig vedtatt som overlegen.
Kai var så god at den fungerte til sjokoladedessert også. Kai er forresten laget av en veldig mørk drue, som gir saftige og fyldige viner. Druene i Chile er dyrket høyt til fjells, noe som gir ekstra god konsentrasjon og et veldig dypt smaksbilde. Får vann i munnen bare ved tanken. Desserten ble servert 2 timer etter avgang, så rettene kom på løpende bånd.
Deretter fulgte kveldens første feiltrinn, jeg fortsatte å ta et glass vin til. Deretter et feiltrinn til. Før fornuften til slutt kom sigende. Til slutt var det på tide å finne puta. På vei til puta ble det et stopp innom området der 380 briljerer, nemlig størrelse på bad/toalett. Her er det virkelig lett å bytte klær!
Deretter ble det soving. Ingen frokost. Husker ikke engang om jeg drakk juice eller kaffe. Tror det ble litt for mye vin. Det fikk jeg bekreftet utover neste dag.
Så en bitteliten oppsummering av våre tre møter med Lufthansa, den korte flighten i business, den fete F-loungen i Munchen og den lange (ikke lang nok) turen på upper deck i 380.
C intra-Europa er elendig. Jeg foretrekker
SAS plus, selv med risiko for å få noen i midtsetet.
Loungene i Munchen er fantastiske. To bittesmå ting som trekker ned er alt jeg klarer å finne, den gamle i T2 er litt liten, og de serverer rødvin litt varm. Ellers er alt superdupert, og man skulle bare ønske man kunne dra dit oftere. Servicen, buffeten, ala carte, badene, terassen og atmosfæren. Minimalt med klysete rike russere, bare en enslig mor og et middelaldrende par. Maten på buffeten er tipp topp. Flere har tidligere sagt at den i
FRA er bedre, de har bedre catering firma. Nææ, jeg mener det er motsatt. Dessuten er atmosfæren mer løssluppen. De ansatte smiler bredere, har lavere skuldre og slår lettere av en prat.
Om bord er Lufthansa Lufthansa. Selskapet som aldri skuffer. Jeg husker jeg var lunken til Lufthansa tidligere. Kjærligheten har vokst og vokst med årene, og jeg føler meg mer hjemme der enn noen gang. Jeg mener også at de har hatt en utvikling når det gjelder kvalitet. Både når det gjelder Champagne, vin og hovedretter. Rødvinsutvalget på denne flighten banker det meste, både når det gjelder kvalitet og variasjon. Hva kan man si om en klassisk Bordeaux med noe alder fra en god produsent, en supertoscaner med 96p i Wine Spectator, en limited edition spanjol eller en høyfjellsvin fra den nye verden som slår alt?
Servicen var prikkfri. Den ligger akkurat i skjæringspunktet mellom korrekt, hjertevarm og underholdende. Merker også godt at det blir annerledes når man reiser som trio enn når man er alene. De er jo litt nysgjerrige på tre bønder fra nord som skal ut i verden