View Single Post
Old 23-04-2018, 23:35  
melatonin
Newcomer
 
Join Date: Apr 2018
Posts: 6
Default Tur til Ameriken

Jeg står på Greverud stasjon, litt forbi Kolbotn, og venter på lokaltoget til Oslo S. North Face-bagen ligger på det lette snødekket, og luften er frisk og kald. Våren har latt vente på seg i år, og det føles egentlig greit å skulle reise bort en stund, til tross for at grunnen til reisen er et mangel på sted å bo i en måned, og til tross for at første stopp er et sted som kommer til å føles veldig som akkurat det stedet jeg reiser fra.



Jeg har alltid god tid på flyplassen, og i dag er tiden ekstra god, da jeg ble kjørt til stasjonen av en kamerat som skulle på jobb. Jeg ankommer Gardermoen tre timer før avgang. Alle har vel sine ritualer når de reiser, og jeg har mine: Sjekke inn bagasje. Stå i kø til sikkerhetskontrollen. Bli mildt irritert over å måtte lufte personlige eiendeler for mine medreisende. Bli lettet igjen når prosessen er over og man er klarert for reise. Ta ut valuta i banken. Kjøpe vann og noe bærbart å spise (bare sånn i tilfelle jeg blir sulten på turen) - dette ofte i form av godteri eller snacks. Sette seg ved gaten og lese og se de andre plassene sakte fylles opp mens avreisetidspunktet nærmer seg.



Angående valutauttak: jeg reiser stort sett til land med relativt tilgengelige valutaer (valuti?), og har dermed alltid kunnet ta ut penger fra minibankene på flyplassen. Argentinske pesos kan jeg ikke finne på valutamenyen som henger over automatene, så denne gangen må jeg snakke med damen som satt i kassen. Samtalen går omtrent slik:
- Hei! Jeg skal reise til Argentina, og lurte på om jeg kunne ta ut noen pesos her?
- Åh, beklager, men pesos har vi dessverre ikke.
- Å nei, det var jo kjedelig.
- Men du skal ut og reise til Argentina, og så har du ikke tatt ut penger før du kom hit? Er ikke det litt...
- ..dumt?
- Eh, ja.
- Jo, jeg er dessverre ikke så lur.
- Nei, skjønner.

Jeg har det imidlertid fra sikre kilder at dollar også aksepteres i Argentina. Siden jeg uansett også skal til USA tar jeg ut noen ekstra dollar og tenker ikke så mye mer på det.


Avgang sammenfaller omtrent med litt etter lunsjtid, så jeg kjøper en baguette. Fotografiet gir et godt bilde på hvor spennende den er. Reiseånden begynner å komme over meg og jeg nyter den lille tiden som er igjen før avgang.



Turen til USA går med Icelandair, og første stopp er Reykjavik. Flyet er en Boeing 757-200, og som jeg pleier når jeg kan velge selv, sitter jeg ved vinduet, og jeg sitter enten med tomt sidesete eller ved siden av noen som gjør såpass lite av seg at jeg i ettertid ikke husker vedkommende. Jeg blir ofte slått av en kraftig døsighet når flyet begynner å taxe, og urolig søvn og tidlig oppstandelse natten før bidrar til et ytterligere behov for restitusjon - jeg sovner på et blunk og våkner en time senere. Reisen ellers går uten særlige begivenheter, men Island er det tyve år siden jeg var på sist, og å se det vulkanske landskapet igjen er en fin slutt på første etappe.




Vel nede på Keflavik ser jeg mange passasjerer i matkø til en av burgersjappene. Som den erfarne flyveren jeg er tenker jeg som så at maten på neste flight kommer til å serveres relativt kjapt, og at det ikke er en lang stund å vente til avgang, så jeg sparer meg den kostnaden. Føler meg ikke så fint lite smart. Tar meg tid til et besøk på en av snyrtingane og tar livet med ro til vi begynner å boarde. Nok en gang er det en Boeing 757 som skal tjenestegjøre som vår transport over.



Inne på flyet kjenner jeg et stigende håp. Jeg har en sju timers reise foran meg, og ennå har ingen av sidesetene mine blitt fylt opp. Samtidig vet jeg at å tenke tanken er å be skjebnen om trøbbel, så jeg prøver å holde fokus på noe annet mens jeg dedikerer en ørliten del av hjernevirksomheten til å håpe at jeg skal få hele raden for meg selv.



Trikset virker: Flyet til Minneapolis er halvtomt, og når jeg hører 'Boarding complete' har fremdeles ingen passasjerer blitt satt på raden min. O glede! Jeg setter på meg støydemperne og gleder meg til å se et par filmer på veien ("Wonder woman" - artig, men ikke så fantastisk jeg hadde hørt den skulle være. "Kingsman: The golden circle" - Like morsom som den første, men med en bismak av gjenbruk), samt et godt måltid mat (jeg er blant dem som syns flymat er helt ok).



Flymaten lar imidlertid vente på seg. Når vognene endelig kommer trillende gjennom kabinen, ser jeg til min forferdelse at personalet slett ikke stopper hos alle. Og at de har med seg en kortautomat som brukes flittig. Skal de ikke servere mat? Må den kjøpes? På en transatlantisk flight? For meg er det første gang noe slikt skjer, og jeg begynner å innse hvorfor så mange hadde stått i kø for å kjøpe en burger nede på bakken. Jeg trodde jeg var smartere enn dem, men nå innser jeg at det er omvendt.



Resignert innser jeg at Pringles og Pepsi Max blir dagens måltid. Allikevel koser jeg meg - Pringles er jo godt, og kan man i tillegg spe på med diverse lakris fra Pingvin er det slett ikke så verst. I tillegg har jeg fantastisk utsikt til isflakene og de enorme snøfjellene på Grønland. Alt i alt er flyturen blant de beste på denne turen.



Vi lander på Minneapolis/St. Paul internasjonale flyplass, og teppelagte korridorer, et av de sikreste tegnene på at du befinner deg i USA, viser veien til immigrasjonen. Det er aldri spesielt festlig å entre USA, men Minneapolis har automatiske passkontrollmaskiner, og det virker som vi kom på et gunstig tidspunkt - bare passasjerene fra flyet vårt står i kø for en vennlig samtale med en immigrasjonsoffiser. Det er sagt halvt i spøk, men det viser seg at offiseren jeg snakker med er vennlig og pratsom, og bare bildetagningen, fingeravtrykkene, og spørsmålene om hvor jeg skal bo hen gir et skjær av autoritarianisme til den ellers hyggelige opplevelsen. Når vi kommer til tollen er jeg litt bekymret: Jeg har med meg diverse gaver, blant annet babymat lagd av plommer, og når jeg leser om ting USA ikke ønsker å få inn i landet på plakatene som henger overalt i toll-området, tenker jeg at det er en sjanse for at jeg må kaste vekk babyføden. Offiseren sier imidlertid at det ikke er noe problem, og jeg får med meg plommepuréen min inn i landet. Jeg føler meg litt som en smugler.



Første natt skal tilbringes på et av flyplasshotellene, slik at jeg kan få litt ordentlig søvn for jeg skal ut og kjøre neste dag. Ute i vårsola står jeg og venter på skyttelbussen i selskap med en del andre folk med samme ærend. De er klassiske midtvest-amerikanere: Store kropper, vide jeans eller dress-liknende bukser, capser, digre håndbagasjer, college-gensere (bokstavelig talt - det er studenter som går med klær fra colleget de går på). Jeg er ingen moteløve, men det er en klar forskjell på hvordan vi kler oss her i Europa og hvordan det gjøres der borte.
melatonin is offline   Reply With Quote