Våknet opp til vår foreløpig siste morgen i
HCM, sier «foreløpig siste» fordi dette definitivt er et sted vi kommer til å besøke igjen. Trivdes svært godt her, mye bedre enn i Bangkok rett og slett. Var liksom noe med folkene, stemningen, luktene osv som tiltrakk oss. Bangkok var ok det også, men vi kunne nesten nøyd oss med 1 dag der, kjapp sightseeing og så kvelden i Kao Sahn Road. Nok om det, nå var det på tide å få oss litt frokost og så sjekke ut fra Bali Hotel, og se om vi klarte finne stedet der bussen skal gå ifra for å ta oss over grensen og til Phnom Pehn i Kambodsja.
Tok beina fatt og tok 2* til venstre for å komme til riktig gate. Da vi kom til nr 237 så vi en blond familie, og antok at dette var riktig plass. Den blonde familien var fra Oslo, og skulle på samme buss som oss. Tilfeldighetene skulle også ha det til at de også, som oss, skulle videre til Siem Reap etterpå, bli ikke sjokkert om vi møtes på bussen dit heller….Bussen skulle gå kl 0830, vi måtte møte minst 25 min før, og var der 0755. Kl 0800 tok bussen av gårde, og vi tenkte at det var jo litt kult, å komme av gårde 30 min før tiden. Men neida, bare en liten runde for å plukke opp flere folk, og så tilbake til nr 237, for avgang kl 0830 som planlagt. Fikk hver vår flaskevann, og noe bakverk til å dempe sulten med. Bussverten prøvde på dårlig engelsk å spøke, men ingen skjønte noe særlig, så jeg tror han helst ble litt flau selv. Turen opp til grensen gikk stort sett greit. Verten samlet inn pass og penger til visa, og etter ca 90 min nådde vi grensen.
Nå fikk vi virkelig oppleve kontraster. Husker dere innreisen til Vietnam? Null kø, null stress og smakk, rett inn i Vietnam. Tydeligvis verre å komme seg ut av landet. Her ble vi stående i noe som mest lignet en sauesankingsinnhenging, bussverten løp frem og tilbake mellom forskjellige luker, forsvant ut av syne, dukket opp igjen, forsvant igjen, og alle var like forvirret. Han kom bortom et par ganger og sa noe, men ingen skjønte hva, og ble bare stående og lure. Den norske familien hadde ordnet E visa på forhånd, men det hjalp lite, verten ville glatt at de betalte på ny, for hvis ikke fikk de klare seg selv. Det endte med en liten bestikkelse på 700 000 VND, så fikk de også være med oss andre. Et amerikansk par hadde kun 65 USD, visumet koster 30 pr pers, men han skulle ha 5 USD i «service fee» pr pers, og da altså 70 dollar for disse to. De hostet opp 100 000 VND og så fikk de også komme med. Etter mye om og men, og en time i 180 varmegrader kom han til slutt tilbake med samtlige pass, og vi fikk endelig lov å forlate Vietnam. Fotoforbud i sauehallen, men snek meg til et lite foto uansett;
Så bar det inn i bussen, opp til den nøytrale sonen og Prestige Tax Free for litt lunsj. Også en selsom opplevelse, mange fikk knapt tid til å bestille maten før bussjåføren begynte å blåse i hornet for å få oss om bord. De som skulle betale med kort måtte inn i tax free butikken for å betale, og det hele virket uhyre uorganisert og kaotisk. Opp til grensen, på ny ut i kø, og etter 3-4 kontroller av pass og visum så slapp vi igjennom og kunne ta fatt på siste etappe mot PP. Wenche, min bedre halvdel, ble forresten først bryskt avvist, for en av plassene hadde de glemt å stemple utreisedato, så hun måtte tilbake for å ordne dette før hun slapp inn…
Til å begynne med passerte vi masse casinoer, etter hvert gikk det over til vanlig landlig landskap, før vi etter hvert nærmet oss tettbygd strøk igjen. Turen var forespeilet å ta 6-6,5 timer, men vi endte vel opp med nærmere 8, 5 timer. Sov litt, hørte på musikk og fulgte med på landskapet underveis.
Skulle noen trenge en brukt bulldoser tipper jeg de kan kjøpe denne på billigsalg;
Kom oss til busstasjonen, og praiet et par Tuk Tuk’er for å svippe oss til hotellet. En med to mann og masse bagasje, en med tre mann og litt mindre bagasje. Skulle nesten praiet en maxituksi, hehe. Sjekket inn, kom oss opp i takbaren på hotellet, og slengte nedpå noe kald drikke. Så ut i gatene for å finne noe middag. Endte opp med Lok Lak, en kambodsjansk kjøttrett som smakte kjempebra. Etter maten lusket vi rundt i kvartalene, og endte opp med å slenge oss ned på en hjørnebar. Ikke før hadde vi satt oss før det strømmet ut med lettkledde, unge damer, og vi leste på skiltet at de kunne tilby «happy girls». Svelgte fort brusen, og gikk videre for en kopp kaffi på en litt mer passende lokasjon. «happy girls» får noen andre ta seg av…. Tilbake til hotellet, så opp på taket for et lite kveldsbad, med utsikt over byen og Tongle Sap River. Flott beliggenhet på hotellet, et lite hakk inn i kvartalet, og med flott utsikt.
Neste morgen var vi på farten igjen, fikk i oss en god frokost på hotellet, og så bar det ut i gatene for å praie et par Tuk-Tuk’er. Ble enige om en pris på 15 USD pr stk for en formiddagstur til Dødsmarkene litt sør for byen. Kom oss av gårde, og etter en liten stund stopper den ene for å fylle bensin, da ville jeg benytte anledningen til å kjøpe noe vann, og går inn. Ser til min forskrekkelse at jeg ikke har med mer enn et par dollar, lommeboken ligger i safen på hotellet, og kona droppet også lommeboken….. Prøvde å ringe ungene i den andre Tuk Tuk’en, uten å få svar. Ble litt varm i toppen, men tenkte vi fikk kjøre til bestemmelsestedet og ta ting derfra. Kom oss frem etter en artig kjøretur gjennom strøk der taxier og turistbusser garantert ikke kjører. På denne måten får man bedre se hvordan de lokale bor og arbeider, og ikke minst hvordan de transporterer varer.
Kom oss frem, og heldigvis hadde eldstemann med seg bankkortet. Da var inngangspengene i orden (trodde vi), for de tar jo ikke bankort her, og så måtte vi ut på ny tur, denne gang med mål om å finne en minibank. Rimelig irritert på meg selv, rutinert reisende med en slik pengetabbe liksom…. Jaja, shit happens. Fikk betalt oss inn og tok en audiotour. Av respekt for det som skjedde valgte vi å ta svært få bilder, og jeg legger ikke ut noen her heller. Folk gjør som de vil, men kjenner jeg blir litt lei meg når folk driver og tar selfier foran minnesmerker over døde mennesker og lignende.
Man merker at et besøk her gjør inntrykk, spesielt når man tar seg tid til å høre historiene som blir fortalt, ser alle de brutale måtene de slo i hjel folk på, og ikke minst ved treet der de slo babyer til døde ved å smadre hodene i trestammen. Får vondt av slikt, og kan ikke forestille meg at slik ondskap er mulig…..Til slutt tente vi litt røkelse, og la ned blomster til ære for de mange ofrene.
Tilbake i byen tok vi oss en god lunsj, og ble kjent med en meget hyggelig ung dame, Sima, som jobbet på restauranten Deja Vu. Vi snakket litt om livet i Kambodsja, og om hvor hun kom ifra osv. Hun jobber 12-16 timer pr dag, og 6 dager i uken. Og har som de fleste andre svært dårlig betalt. Hun hadde bodd 7 år i Siem Reap og kunne fortelle oss litt om den byen også. Ble selvfølgelig litt ekstra tipsing på den dama.
