31. august 2014, kl. 12.25:
SAS Scandinavian Airlines
SK909 København (CPH)–New York (EWR)
SAS Business
Airbus 340-313 X
SK 909 var tidlig varslet med ny avgangstid klokken 14:35, da avgangen skulle opereres med den innleide fuglen i flåten LN –
RKP. Som de fleste av dere vet opereres SK 909 normalt av en Airbus 330. Synderen som skapte alle disse problemene var LN – RKM som hadde seg en tur i hangaren. Når –
RKP måtte til Chicago lørdag ettermiddag ble det dermed problemer da SK 944 ikke lander før 13:20 på Kastrup, og heldigvis var «Torfinn Viking» meldt inn rundt 12:40 slik at forsinkelsen iallfall holdt seg innenfor 2 – 2,5 timer. På en annen side skal det sies at dette er første forsinkelsen jeg opplever på langdistanse med SK. I gullstuen hadde det verste rushet roet seg etter avgangene til
IAD og
SFO. En hyggelig dame i loungen i Kastrup sjekket tilgjengeligheten på dagens siste flight til Halifax, UA 4673. Her var det godt om plass slik at hun ikke hadde behov for å booke meg om allerede her. Hun var meget behjelpelig, og skrev ned flightnummeret og avgangstid på baksiden av ombordstigningskortet mitt slik at jeg hadde dette.
Til slutt var det tid for å komme seg utover C-piren og til C32 der maskinen stod klar. Nå var det tydelig at
SAS ville gjøre opp for en dårlig start på dagen min. Navnet mitt ble ropt opp over høyttalerne og jeg måtte melde meg i gaten. Passasjeren som besatt 1D hjem fra Chicago hadde vært hissig med sjokoladespisingen, slik at det var sjokolade i setet. Gateansvarlig informerte meg om at de jobbet intenst med å løse dette. Hvis ikke fikk jeg et nytt ombordstigningskort med sete 6G. Hun beklaget på det sterkeste og virkelig opprinnelig lei seg for omstendighetene. Jeg kunne ikke annet enn å takke for hjelpen og sette pris på servicen. Til slutt startet ombordstigning og jeg kunne være førstemann om bord, en av de barnslige gledene i hverdagen som frequent traveler. Sete 1D så greit ut for mine øyne og jeg satte meg rolig ned. Det tok ikke mange sekundene før jeg hadde Henriot-karen plassert godt i neven. Damen fra gaten kom inn i maskinen, lurte på om jeg var tilfreds med rengjøringen og om hun kunne gi det andre setet videre. Jeg så ingen grunn til å være vanskelig. Her synes jeg oppfølgingen fra
SAS var fortreffelig! Humøret steg flere hakk.
Beinplassen kunne man ikke klage på…
Til slutt kom vi oss av gårde, og da var klokken nærmere 15:00. Kapteinen lovet en flytid pålydende åtte timer mot New York. Det var et voldsomt regnvær når vi skulle ta av, men Airbus 340 er en stødig type. Maskinen kom seg oppover i skylaget, den eldre mannlige purseren introduserte serviceopplegget og de hvite dukene kom på plass. En ulempe med –
RKP er de puslete bordene kontra de vanlige maskinene. Mannen bak i 2D fikk hele middagen i fanget/på gulvet (stryk det som ikke passer) fordi bordet knakk sammen. Ikke imponerende vedlikehold med andre ord!
Laks var på menyen til forretten, akkompagnert med hvitvin slik at jeg kunne reparere fra gårsdagens strabaser. Brødet smakte som alltid glimrende, salaten sammen med oljen skal også få godkjent.
Når vi var over norskekysten hoppet det godt, men de gikk i gang med servering av hovedretten. De rakk ut til oss på rad 1 og 2 før de måtte ta en pause. Jeg gikk for kylling varianten med fløtegratinerte poteter, spinat og tomat.
En nærmere kikk på kyllingen. Totalt smakte det greit, men det kunne med fordel vært noen sterkere smaker her.
Den mannlige danske stewarden som serverte midtgangen «min» gav virkelig glimrende service! Jeg føler at jeg stadig treffer trivelige stewarder på lounghaul flygninger, noe som er veldig positivt for
SAS. Litt dessert må til også, kake og is sammen med portvin.
For å få privatliv fra den tyske sidemannen, var det på tide å slå opp skjermen mellom oss.
Den største fordelen med –
RKP er definitivt at setene kan legges flat. Etter måltidsserveringen var det bare å legge seg i horisontalen med en gang.
En kombinasjon av mer alkohol og lite søvn gjorde at jeg duppet av i fire timer. Sjeldent har jeg sovet så godt om bord! Business dagen derpå er definitivt den rette medisinen, Eco orker jeg ikke tanken på engang. Den største ulempen med «Torfinn Viking» må være toalettene. Her er det seriøst ikke mer plass enn i en Boeing 737, og knapt nok det. Langt ifra noen Business - følelse sammenliknet med de vanlige damene. Jeg fikk meg en god prat med crewet også. Spesielt den trivelige stewarden slo gjerne av en prat. Han kunne fortelle meg hvilken gate Halifax-maskinen skulle gå fra, noe som var glimrende. Entusiasmen steg ytterligere når jeg kunne fortelle at dette var avgangen der jeg ble Diamond-medlem i EuroBonus. Igjen, det er den personlige servicen som for meg er en vinner hos SK.
Kort tid etter kunne den trivelige stewarden servere meg det andre måltidet. Det så slik ut:
Potetene var greie, rekesalaten var god og desserten var til og med i det søteste laget for meg. Jeg måtte ha en Cola siden reisen var langt fra over. LN –
RKP kom seg trygt ned på Newark og vi kunne takse til gaten ved siden av 330-maskinene fra henholdsvis Oslo & Stockholm. Jeg takket hele crewet pent for turen – og stewarden håpet at han snart ville fly med meg igjen! Det er alltid hyggelig å få høre den type kommentarer. Immigration tok en liten halvtimes tid og min bagasje var blant de første på båndet.