Destinasjon: Poznan
Innbyggere: ca. 600 000
Overnatting: Sheraton Hotel Poznan
Som registrert under innflyvningen er det noe gjenkjennelig med disse postkommunistiske landene. Da jeg våknet neste morgen var utsikten fra Sheraton Hotel Poznan veldig karakteristisk.
Polen er et interessant land, og en ser tydelige spor av hvilket regime det har ligget under selv om det er over 20 år siden transisjonen.
Men overgangen var langtekkelig når man ser tilbake på den. Allerede på begynnelsen av 80-tallet begynte regimeopposisjonelle å organisere seg. Gorbatsjov gjorde lite motstand. Den opposisjonelle bevegelsen Solidaritet vokste og ble etter hvert et symbol på opposisjonelle krefter i hele regionen. Overgangen til demokrati kom riktignok ikke veldig mye før den øvrige revolusjonen i de sentraleuropeiske landene, men et interessant aspekt ved Polen er at overgangen var initiert av det sittende regimet (det samme gjelder for Ungarn). Men den stilte krav, og til tross for at Solidaritet og frontfiguren Lech Walesa gikk seirende ut av prosessen har kommunistene krevd sitt. For eksempel er et kjennetegn ved Polen at den gamle eliten i stor grad er resirkulert, dvs. at det ikke var utpreget stor utskiftning av posisjoner etter overgangen til demokrati. Dette gjelder særlig den økonomiske eliten. Derfor er det ikke ulogisk at det politiske bildet i lang tid etterpå har vært preget av synet på fortiden og hvordan man skal forholde seg til det i et nytt politisk landskap, både nasjonalt og internasjonalt.
Nok historie. Det er Poznan jeg er i og året er 2011.
Poznan har som de fleste andre sentraleuropeiske byer sine mørke og lyse sider. Besøk i disse byene bekrefter som regel mitt inntrykk av dem: Noe henger forferdelig igjen fra den mørke fortiden, mens annet likner Vesten, selv om 90-tallet er overveldende.
Jeg begynner med noen positive sider, som inkluderer min hotellopplevelse på Shreaton. Hotellet ligger ikke utpreget sentralt, men ettersom den ene konferansen ble arrangert på hotellet og den andre like i nærheten var ikke det noe problem.
Litt fra byens positive sider:
Og så de sidene man ikke slipper unna i denne regionen. Den andre konferansen jeg deltok på fant sted i det mest usympatiske lokalet jeg noen sinne har vært i. Jeg har ikke undersøkt hva dette stedet tidligere var, men én ting er sikkert: Her har Sovjet satt sine spor.
Den siste konferansedagen tillot jeg meg å stikke av til lunsj. Jeg visste hva som ventet og tok meg heller en runde i gamlebyen på jakt etter en god matopplevelse. Jeg hadde gjort litt research, men endte likevel opp med å velge en restaurant tilfeldig. Det viste seg å være et klokt valg.
La Scala ligger egentlig ganske sentralt i gamlebyen, men ikke midt på torget. Det var ingen andre gjester da jeg kom, men den var ikke stengt, så jeg ble geleidet til et bord i andre etasje med god utsikt både ut på gaten og ned mot første etasje. Stilig sted!
Om menyen: Billige retter, men prisene var noe over det gjennomsnittlige nivået i byen. Likevel rimelig. Jeg bestilte hummer og fikk anbefalt en hvitvin til, og det smakte helt fantastisk.
Den var faktisk så god at jeg prioriterte dessert fremfor å rusle mer i gamlebyen før jeg måtte reise ut til flyplassen.
Nydelig pannacotta, fin konsistens og perfekt smaksbalanse. Her kunne de sakene sine.
Da regningen kom ble jeg imidlertid litt overrasket. Hummeren kostet ikke det som var oppgitt i menyen, men jeg fant ut i etterkant at meny-prisen var hektopris (!). Den totale prisen kom likevel ikke på mer enn 370 kroner, og det synes jeg er billig og akseptabelt for hummer, hvitvin og dessert. Selv i Polen.