(Bilder fra meg får komme litt senere...
)
Sitter nemlig og ser på noen videoer fra turen vår, samtidig som jeg leser litt om gamle tanker og slikt fra 2009. Det har neppe noen stor leserverdi for folket i så måte, men jeg følte for å skrive ned en "følelse" som plutselig kom til meg i natten.
05.00 sharp, 6 August 2010, spratt jeg opp av senga med en entusiasme jeg egentlig ikke kan huske jeg har hatt siden jeg i 5-6års alderen hoppet ut i stua på julaften og bare MÅ
TTE få lov å åpne en gave på morgenen. Forøvrig vil jeg neppe føle den samme entusiasmen for å stå opp klokka 05.00 innen de nærmeste årene, det skal godt gjøres for Å-mennesket meg. Det var i grunn en ganske surrealistisk situasjon for en enkel sjel som min. Uvant med å reise skulle jeg opp og reise i et område jeg aldri før hadde vært, med en fra internett - ikke minst skulle jeg... fly. Det ligger liksom i kroppen at det er noe "ekstra spesielt", en følelse som ble enda mer forsterket i og med at jeg aldri før hadde flydd med Widerøe.
Hvis vi så spoler raskt framover til et tåkelagt Tromsø Langnes Lufthavn, sitter jeg i sete 2D og undres. Hvorfor jeg egentlig sitter der. Hvorfor fly er så spennende, er det nettopp fordi det er noe ukjent? Min erfaring og kunnskap om Widerøe per 05.55, 6 August 2010, strekker seg til at min mor i anledning min bestefars bortgang måtte raskeste vei sør til vår hjemby. Jeg glemmer aldri hennes beskrivelse av et bitte lite skranglete propellfly som i følge henne måtte fly under skyene for å klare å navigere, og som ristet noe helt forferdelig uansett hvilke værforhold det var. Heldigvis hadde jeg fått noe mer kvalifisert input og kunnskap om en Dash 8 fra kunnskapsrike menn(esker) her inne - teori og praksis forblir dessverre to forskjellige ting. Hvordan kom dette egentlig til å oppleves? Kom virkelig propellene til å snu i lufta?! Hvordan kom det til å gå med det bittelille flyet i grøttåka? Den la en ekstra "mystikk" til situasjonen, hadde aldri flydd i slike forhold med noen form for passasjerfly før. Ikke jetfly engang.
Jeg ser ut på en propell som begynner å få momentum. Aner ikke hvordan fortsettelsen kommer til å være. Aner ikke hvordan flyet kommer til å føles i luften. Strammer setebeltet en ekstra gang, mens den enslige flyvertinna går gjennom det eneste jeg gjenkjenner fra tidligere - safety-demonstrasjonen. Vi triller ut på rullebanen, og jeg regelrett sitrer av spenning. Kjenner det kribler i fingrene - i det vi står klar midt på rullebanen. Foran meg ligger noe fullstendig ukjent, og jeg kjenner adrenalin, lykke, redsel, nervøsitet, spenning og nysgjerrighet strømme gjennom meg i en herlig symfoni. Herregud så verdt det var, bare å sitte der!
Motorene ruses og "morgentestes" - før vi plutselig ruller nedover 06.00. Vi glir umerket inn i domenet av lift and drag, det lille flyet ligger helt stabilt i lufta. Jeg hadde offisielt flydd propellfly for første gang i mitt liv, og det var ganske så allright
