16. januar 2009, kl. 17.50:
Finnair AY938 Manchester (MAN)–Helsinki (HEL),
Airbus A319-100
Man kan allerede ved bestilling velge sete hos Finnair, men da internettinnsjekkingen åpnet var det mulig å finne seter enda lenger fremme i flyet. På flyplassen skrev jeg ut ombordstigningskort på en automat som tydeligvis ikke kunne skrive ut tager. Jeg gikk til skranken og der ble kortet revet i stykker og et nytt et ble skrevet ut. Agenten sa at det hadde vært en lang dag. Javel. Damen bak meg lurte på om jeg kom fra Slovenia. Tok ikke det som en kompliment, men det viste seg i alle fall at hun likevel ikke skulle fly Finnair. Neivel. Rolig i sikkerhetskontrollen og jeg var gjennom på kun få minutter.
Halvannen måned siden sist jeg var på denne flyplassen, og man kan begynne å se resultater av det store ombyggingsarbeidet selv om det fortsatt er en god del igjen. Over hele flyplassen henger det nå avstemningsskjermer der man kan si sin mening om ulike deler av flyplassen, og plakater med "Vi vet at vi ikke er perfekte", "Vi skaper en ny flyplass for deg", etc.
Ombordstigning fra utgang 32 ytterst i Terminal 1 kom i gang 15 minutter før avgangstid og et utvalg finske og internasjonale aviser var tilgjengelig ved inngangen til flyet. Musikk og en del ferdiginnspilte meldinger med oppfordring til å skru av mobiltelefonen (dersom man ikke brukte den vel og merke) ble spilt av. Det var satt av tre rader til Business Class, men det var ingen passasjerer foran gardinet på denne avgangen. Setene på venstre side på rad 1–4 har et smalt, blokkert midtsete og jeg var heldig og få sete 4A. Vi takset fra gaten på rutetid og en video med sikkerhetsinformasjon ble spilt av på vei ut av gaten. Kabinpersonalet stod i midtgangen og viste oss hvor nærmeste nødutgang befant seg.
Distansen mellom Manchester og Helsinki er på 1.813 kilometer, omtrent på linje med Oslo–Nice, og flytiden ble beregnet til 2 timer og 25 minutter, som kapteinen for øvrig karakteriserte som kort. Vel oppe i luften ble det mer ferdiginnspilt informasjon med oppfordring om å beholde setet på. All informasjon ble gitt på finsk, svensk og engelsk. Den ganske så runde kabinsjefen trillet opp og ned midtgangen noen ganger før serveringen kom i gang.
Serveringen var overraskende omfattende, med en varm pastarett som riktignok minnet mest om hybelmat, men likevel langt mer enn hva man kan forvente. Raskt etter kom drikkevognen og jeg bestilte en øl. Kabinsjefen kommenterte at jeg hadde ”outstanding English”, uten at jeg helt skjønte poenget med det. Ved neste runde med drikkevognen bestilte jeg nok en øl, og da sa han ”still outstanding Finnish”, og da skjønte jeg nok at han hadde sagt feil første gang. Poenget var vel at jeg repliserte på engelsk hva jeg ville ha, selv om han spurte på finsk. Moroklumpen!
Finnair har 116 seter i sin Airbus A319, noe som er 24 mindre enn hos
SAS. Benplassen var dermed ”outstanding”. På TV-skjermene ble det vist kart og flyinformasjon, sammen med noen programmer fra
CNN og noen humorklipp.
Idet vi begynte innflygningen til Vantaa-flyplassen i Helsinki skrudde kabinsjefen på musikken igjen, og den ble stående på gjennom hele innflygningen, landingen og helt til vi hadde parkert. Vi stoppet ved en fjernpark og vel ute av flyet oppdaget jeg at det var en A319 med Oneworld-dekor som hadde fløyet oss til Helsinki. Dette var OH-LVF, bygget og levert til Finnair i 2002.
Bagasjen var på båndet da vi ankom bagasjeområdet, og innen jeg forlot terminalen fikk jeg kjøpt en Finnair MD-11-modell med julenissedesign i 1:100-størrelse. Deretter ble det Finnairs flybuss inn til sentrum og en kort tur til Scandic Simonkenttä.