17. mars 2008, kl. 14.50 – Rygge (RYG)-Istanbul (SAW)
Norwegian DY2912, Boeing 737-300
Etter denne lille rundturen på Rygge skal vi nå konsentrere oss om flighten fra Rygge til Istanbul. Norwegian begynte å fly fra Gardermoen til Istanbul 2. juni 2007, med to ukentlige avganger på natten. I forbindelse med åpningen av Rygge har rutene blitt flyttet og gjort om til helårsruter. Ifølge Norwegians passasjermagasin skal selskapet også fly to ganger i uken i juli og august fra Gardermoen til Istanbul, men billetter til disse avgangene er ikke lagt ut for salg – og det spørs dermed om de blir noe av. Fra Rygge er det i alle fall avganger på mandager og fredag kl. 14.50, men disse flyttes til kl. 06.30 fra sommerprogrammets start.
Vi hadde booket billetter på den andre avgangen ut fra Rygge til Istanbul, og jeg må innrømme at jeg er meget glad for at flyet vårt gikk kl. 14.50 og ikke 06.30. Jeg tror det er en klar ulempe med så tidlige avganger ut fra Rygge da folk i Oslo-området da må ta en buss fra sentrum som går klokken 03.40 fra Oslo bussterminal. Da går vinninga opp i spinninga – og man kan like gjerne lete etter alternativer som innebærer mellomlanding.
Vi tok Rygge-ekspressen som kjører direkte fra Oslo bussterminal i forbindelse med alle Norwegians avganger. En enkeltbillett koster 120 kroner, men du kan få noe rabatt om du kjøper tur/retur-billett. Turen ned til Rygge tok 1 time og 5 minutter, og vi ankom cirka 1 time og 30 minutter før flyavgang.
Flyplassen så ved første øyekast ut som et stort kjøpesenter eller en litt penere lagerhall med et stort parkeringshus ved siden av. Det var kun få meter fra bussen og inn i terminalbygget, der vi ble møtt av overraskende store køer. Vi prøvde å sjekke inn på Norwegian-automaten, men på grunn av en feil kunne automatene kun sjekke inn passasjerer som skulle til Alicante. Automatene leies fra et fransk selskap og all support gjøres via telefon til Frankrike. En dame fra handlingselskapet Norport snakket på dårlig engelsk med supporten i Frankrike, men det så ikke ut til at problemet ville løse seg med det første, og vi ble derfor stående cirka 30 minutter i ordinær innsjekkingskø. Skillet mellom bag drop og vanlig innsjekking hadde tydeligvis opphørt og det var nå om å gjøre å sjekke inn så mange som mulig så fort som mulig, uansett hva som stod på skjermene. Etter hvert kom det noen stuere som hjalp til med innsjekkingen. Noen av de Norport-ansatte jobber egentlig på Flesland, men var blitt fløyet over for å jobbe på ukesbasis på Rygge på grunn av mangel på folk på Rygge.
Etter innsjekkingen tok vi rulletrappen opp til andre etasje der nok en kø ventet. Kun en sluse i sikkerhetskontrollen var åpen, og en ny sluse ble først åpnet da køen etter hvert begynte å gå ned trappen mellom første og andre etasje. Etter kontrollen bar det videre gjennom innenlandsdelen og frem til enda en kø, denne gangen ved kontroll av ombordstigningskort. Jeg var da relativt overrasket og fed up over hvor tregt alt gikk – det var tross alt bare to flyavganger som skulle håndteres. Opplevde samme tendens i Tax Free-butikken, der køen etter hvert gikk rundt hele butikken og vi ble stående i 20 minutter.
Etter å ha fått litt oversikt over terminalen, bar det videre til passkontroll før ombordstigningen kunne starte. For å komme ut til flyene må man gå ned to trapper og ut på tarmac, akkurat som på for eksempel Torp.
Det var LN-KKT som var satt opp på ruten. Dette flyet har i likhet med LN-KKW har slagordet ”Den mest fleksible måten å reise på” dekket over flykroppen. Halen til sistnevnte er hvit, mens denne er rød.
Ombordstigningen går ganske fort når man både kan bruke døren foran og bak i flyet.
Vi hadde ikke reservert seter på forhånd, men fikk tildelt sete 14D, E og F som er raden bak nødutgangen. LN-
KKT ble bygget i 1994 og har tidligere fløyet for Maersk Air, Deutsche BA, Go og easyJet før det kom til Norwegian i 2006.
Vel på plass i setet kunne jeg følge med på ombordstigningen på LN-NOB, som skulle til Alicante fem minutter etter oss.
LN-NOB er uten tvil flottere enn LN-KKT.
Vi begynte å kjøre mot rullebanen på rutetid, og før vi var oppe i luften hadde både kabinpersonalet og kapteinen rukket å ønske velkommen og å gå gjennom praktisk informasjon. Kapteinen regnet med at de 2.427 kilometerne ned til Istanbul ville bli unnagjort på 3 timer og 20 minutter.
Rullebanen på Rygge er på 2442 x 45 meter, og vi brukte en god del av den for å komme opp i luften.
Mer sjø og vann enn på Gardermoen – ellers er utsikten ganske lik.
Oslo-fjorden gir Fornebu-assosiasjoner.
Utsikt fra sete 14F.
Kabinpersonalet bestod av tre unge jenter – to norske og en svensk. Servicen var på det jevne, med god informasjon fra kapteinen underveis. Kabinfaktoren lå på rundt 95 prosent, med kun noen få ledige seter i flyet. Det var stort sett norske turister om bord, ellers noen med tyrkisk opphav – kanskje tyrkere bosatt i Norge.
Mens vi venter på at Norwegian får nye menyer 1. april, må vi fortsatt ty til den gamle og kjedelige. Derfor ble det en sandwich og en øl på meg – til 70 kroner.
Vi fløy ned til Gdansk, videre mot Warszawa, over det vestlige Ukraina og over Bucuresti, Varna og Burgas før innflygningen til Istanbul. Det var utrolig flott flyvær, og solen var så sterk at jeg måtte ha solbeskytteren nede under nesten hele turen. Da jeg tok den opp var solen begynt å gå ned, og jeg merket meg at både beskytteren og det innvendige vinduet var løst og holdt på å falle fra hverandre. Jeg lot være å fikle med det, men ga beskjed til en av flyvertinnene. Hun sa at dette kunne skje ved sterke temperaturforandringer, slik som på denne turen.
Vi fikk med oss en flott solnedgang på vei nedover i Europa.
Vi landet i mørket på Istanbul Sabiha Gökçen International Airport litt før rutetid. Her fantes ingen flybroer, og vi måtte gå til fots inn til terminalbygget, skaffe oss visum og gå gjennom passkontrollen. Dette tok cirka 30 minutter, og bagasjen lå på båndet idet vi kom til bagasjeutleveringen.
Vi parkerte ved siden av en Pegasus Airlines Boeing 737-800. Pegasus er den største operatøren på flyplassen.