Del 4 Saudi Arabia 2
Beklager at denne har tatt lang tid, men her er fortsettelsen.
Vi var nettopp ferdig med UNESCO-byen utenfor Riyadh og kjørte videre i retning "Edge of the world", en klippekant med 2-300 meters stup, som skal være verdt en titt når man er på de kanter. Motorveien ble til bra landevei, bra landevei ble til dårlig landevei, dårlig landevei ble til dårlig grusvei og dårlig grusvei ble til myr. Vår Hyundai Urdu "or similar" hadde ikke sjans på å forsere de siste to milene. Det er to veier ut til utsiktsstedet, men begge var i like dårlig forfatning. Her krevdes både større og høyere bil, så vi måtte litt slukøret gjøre vendereis. Dog fikk vi med oss en fantastisk solnedgang i ørkenen som et lite plaster på såret.
Neste stopp var det saudi arabiske flymuseet, som ligger i det nordøstre hjørnet av den tidligere hovedflyplassen i Riyadh, King Abdul Aziz. I følge Google skulle det være åpent til 2100 på kvelden, men da vi kom dit rundt 1900 var det allerede stengt. Det ble derfor naturlig nok ikke noe besøk inne på museet. Men, gjerdet rundt museet var ganske lavt og flomlyset sto på. Det var derfor mulig å gå langs gjerdet å fotografere det meste av flyene som sto ute.
Hovedattraksjonen er en Lockheed TriStar som "gateguard". Den var opprinnelig malt i de gamle Saudia-fargene, men ble for tre-fire år siden pusset opp og malt i et hvitt og grønt skjema der hovedmotivet er en stilisert falk og halen er basert på det saudi arabiske flagget.
Videre har de en Boeing 707 som var VIP-fly og et godt utvalg lettere transportmaskiner samt trenings- og jagerfly. Museet så ut til å være verdt en tur innom hvis man er i traktene.
Neste morgen var det småkaldt regnvær, det var her både genser og regnfrakk kom til nytte, bare rundt 10-12 grader på morran.
Vi hadde billett med 0951-toget til Dammam, den største havnebyen på nordkysten av Saudi Arabia. Vi skulle levere leiebilen på stasjonen og var ute i god tid. Det vil si god tid i tog-sammenheng, ca 25-30 minutter før toget gikk.
Det slo meg hvor inni granskauen krøkkete det er å fly sammenlignet med å ta toget. Kommer du til flyplassen 30 minutter før flyet går får du i mange tilfeller ikke engang sjekket inn. Om du rekker flyet er også tvilsomt, litt avhengig av hvor man er og hvor man skal. Og selve flyplassen er i svært mange tilfeller plassert i ytre gokk (ref Galemoen) noe som gjør at transporten fra siviliserte strøk ut til flyplassen tar evigheter. I tillegg til kø på vei til flyplassen, kø i innsjekk, kø i sikkerhetskontroll, kø på spisesteder, kø i passkontroll, og sågar kø for å gå ombord. Og jaggu står man ikke i kø ombord også. Både inn og ut.
På toget var det ingen kø noe som helst sted, kun en høflig kar som scannet QR-koden på billetten og sa velkommen ombord! Oh yes...
Strekningen Riyadh-Dammam er 449 km, omtrent nøyaktig like lang som Oslo-Bergen, og tar 3 timer og 30 minutter. Det er jo en del jernbaneinteresserte her på forumet så dere skal få noen detaljer. Jernbane med passasjertrafikk er relativt nytt i Saudi Arabia. Passasjerlinjen Riyadh-Dammam ble åpnet så sent som 1981. Før det hadde det vært en fraktlinje som gikk gabnske langt syd for den nye, mere direkte traseen, fra Riyadh til Hofhuf. Sporet er bygget for en kjørehastighet på 160 km/t og Saudi Arabian Railways (
SAR) benytter dieselelektriske
CAF-bygde motorvognsett med en toppfart på 180 km/t på strekningen. Disse var levert for drøye 10 år siden og begynte å vise sin alder i form av å fremstå slitt slitne. Det er snakk om å oppgradere sporet til 200 km/t kjørehastiget, samt å sette inn noe nyere
CAF-motorvogner med toppfart på 200 km/t. De sistnevnte går i dag på strekningen Riyadh-Qurayyat, på grensen til Jordan. Det er stort sett dobbeltspor hele veien, men noen strekninger med enkeltspor, spesielt nærme Dammam. Sporvidden i Saudi Arabia er et par knepp over europeisk normalspor, 1600 mm.
Da de bygde linjen Riyadh-Dammam ble det gjort en besparende arkitektonisk vri, stasjonsbygningene i Riyadh og Dammam er klin like. De er litt moské-inspirerte i utformingen og egentlig ganske flotte. Iom at de er relativt nye ligger ingen av dem i sentrum av byene, men fire-fem km unna.
Bortsett fra å fremstå litt slitent var toget veldig greit. Gode, komfortable seter i 1+2 arrangement på første klasse og 2+2 på annenklasse. Ca halvfullt på første, 3/4 fullt på andre. De hadde selvsagt også en bønneavdeling med teppe på gulvet og dynamisk Mekka-viser på veggen. Det var en "bar"-vogn mellom første og andre klasse. Ganske stusslige greier, men man kunne få kjøpt leskedrikker og litt og bite i. De kom også rundt i toget med en trillevogn og tilbød mat og drikke.
I det store og hele en helt grei togtur. Det var litt interessant å se at saudi araberne så ut til å ha omtrent samme problemer med sand som vi har med snø. Over lange strekninger var sporene nesten helt dekket av sand og kun toppen av skinnene stakk opp. Vi passerte en del arbeidstog hvis hovedoppgave lot til å være å rense/blåse sporene fri for sand. Det var også gravd et par dype grøfter langs sporet, tydeligvis for å prøve å stoppe sand som blåser langs bakken, akkurat som fokksnø hos oss. Fronten på lokomotivet/trekkvognen så også ut til å være ganske "sandblåst" en del steder. Det skal nok mye til å holde malingen ved like når man daglig kjører gjennom sandføyke i 160 km/t.
Fra stasjonen i Dammam forhandlet vi oss frem til en taxi over King Fahd Causeway til Bahrain. Mer om det i neste og siste del som forhåpentligvis følger ganske snart.
Bildene la jeg ut i forrige post (#16).