17. Juni
Spitzkoppe - Swakopmund
183 km
Turen var kommet for å besøke kysten, etter å ha fått med oss soloppgangen over Grosse Spitzkoppe spiste vi frokost og pakket sammen bilen.
Siden dagens tur var relativt kort, bare to og en halv time, så tok vi oss god tid til alt sammen. Vi visste på forhånd at kystområdene er ganske kjølige om vinteren, så vi trakk på oss langbukse før vi kjørte. Som vanlig har jeg tydeligvis vært sparsommelig med film i kameraet, men D1918 ned til Henties Bay var en "firefelts" kompakt sandvei hele turen, og vi møtte ikke på så mye som en eneste bil, eller person for den saks skyld.
I Henties Bay, som fremstod som en typisk ferieby, svingte vi over på asfalterte C34 ned mot Swakopmund, og konstanterte at det var deilig å endelig få asfalt under dekkene igjen. Etter en 40 minutters tid kom vi til Swakopmund, hvor vi etter å ha vært mer eller mindre alene på veiene den siste uken konstaterte at trafikk er teit - for det var det mye av i Swakop! Vi fikk etter hvert kronglet oss ned til Strand Hotel hvor vi skulle bo de neste to nettene.
Som nevnt tidligere, så ble en av låsene på bakdøra ødelagt i løpet av turen, så døren ville ikke lukke skikkelig. Leiebilfirmaet lurte på om jeg kunne stikke innom påbyggeren, Oryx, så skulle de fikse det. Jeg presterte å komme rett før lunsj, så jeg fikk fint vente til de var ferdige. Greit nok, jeg hadde på forhånd funnet ut at Namib Dunes Craft Brewery lå rett over gata, så da ble det en tur innom der for å handle med seg noen flasker. Når jeg kom tilbake til Oryx hadde de allerede begynt på bilen, og etter kort tid var jeg på vei ned til hotellet igjen.
På ettermiddagen gikk vi en tur og kikket rundt i Swakopmund. Swakop er den tredje største byen i Namibia etter folketall, kun slått av Walvis Bay og Windhoek. Swakopmund ble i 1892 etablert som havnebyen til det som den gang het Deutsch-Südwestafrika (eller Tysk Sydvest-Afrika på norsk), da dypvannshavnen i Walvis Bay tilhørte britene. Som følge av at Swakop var havnebyen for all import og eksport var det mange departementer som hadde kontorene sine der, og byen ble etter hvert ganske stor. Etter at kolonien kapitulerte i 1915, overtok Sør Afrika hele kolonien, og siden Sør Afrika allerede hadde overtatt Walvis Bay som var en bedre egnet havneby, mistet Swakop sin betydning.
Fra 1923 ble byen mer og mer benyttet som en ferieby for den hvite befolkningen i Sør Afrika, og markerte seg som en feriedestinasjon. Flere gatenavn ble ikke endret fra tysk før Nambia fikk sin uavhengighet, og hovedgata, Kaiser-Wilhelm-Straße, fikk ikke nytt navn før i 2001 - og Swakopmunds tyske arv sees spesielt godt igjen i en del av byggene i sentrum.
House of Telne, bygget i 1907 og fungerte som postkontor og telefonsentral.
Namib High School
Kvelden ble avsluttet med mat på Brewer & Butcher, som er en av hotellets 3 spisesteder. B&B brygger sitt eget øl, og når vi var der så hadde de Märzen, Helles, og Bock.
Tasting tray ble bestilt, og logget på Untappd.
Märzen og helles fikk begge hver sin 4'er, mens bocken fikk bare en 3'er. Følgelig ble det bestilt mer av de to førstnevnte.
18 Juni
Swakopmund - Walvis Bay - Swakopmund
109 km
Etter frokosten på hotellet, som for en gangs skyld hadde mer enn bare egg og bacon, så var planen å kjøre ned til Flamingo Lagoon i Walvis Bay i håp om å få se noen flamingoer. Denne morgenen var det veldig tåkete, til det punktet at du ikke engang kunne se sjøen fra veien, og veien er jo praktisk talt på stranden. Turen var uansett ikke så lang, og siden veien var asfaltert 120-sone hele veien ned, så gikk det ganske kjapt også.
Flamingo Bay er også et område der det utvinnes mye halvsalt, og man kjører på en veihybrid av sand og salt. Hele området lukter veldig funky, og sanden er veldig klissete. Men, det er mye flamingoer der. Flere tusen, om ikke titusener.
Salt.
Etter å ha kikket på flamingoer en stund, tok vi turen tilbake til Swakopmund, med et stopp innom Spar Tops for å fylle opp baren, da ølsalget var stengt i butikken de neste to dagene.
Vi tok en ny vandrerunde rundt i byen.
Vi ramlet innom Fachwerk Biergarten for en sen lunsj. Siden temperaturen hadde tatt seg opp, og det var rundt 20 grader, så valgte vi å sitte ute i bakgården.
Fachwerk blir drevet av en tyskspråklig namibier, det vet jeg fordi på et tidspunkt var hele familien hans i bakgården, og alle snakket tysk. Det gjorde for øvrig alle de andre hvite også. Vi fikk utdelt en meny på tysk, og en schnitzelmeny. Vi valgte å gå for den lokale delikatessen, som på Fachwerk var schnitzel - og den var god! De leverte på linje med det beste Wien kan by på.
Vi tok en tur innom Swakopmund Museum, som kunne by på litt av hvert av byens historie. Museet kunne så vel som fortelle byens historie, også fortelle om alle dens bybarn som mellom 1939 og 1945 dro til Tyskland for å la seg verve. Jeg husker ikke hvor mange det var, men det var overraskende mange som dro. Og på museet var det utstilt både uniformer og utmerkelser fra disse. Kanskje ikke overraskende i et land hvis historie de siste 120 år er fylt med systematisk rasisme (for å si det mildt). Det er heller ikke overraskende at det blant enkelte hvite namibere den dag i dag fortsatt er stor sympati for nazismen. (Les mer:
Bistandsaktuelt Se mer:
Youtube)
Ellers ble hele byhistorien fortalt frem til nåtid. Middag ble senere inntatt på Farmhouse Deli, som bød på italiensk-ish mat. De kunne blant annet friste med oryx-pastrami!