For å komme seg fra Bordeaux og ned til Le Lavandoue på rivieraen, er det drøyt 850 km landevei som må tilbakelegges. Siden vi alltid sløyfer motorvei på navigasjonen, innebærer det et betydelig antall timer på hjul, så beslutningen om å dele det hele i to, var enstemmig og strengt tatt allerede kalkulert inn i tidsplanen. Valget av sjekkpunkt ble gjort etter blindebukkmetoden, og utfallet ble en liten lokalmetropol kalt Aurillac.
Det ble en ganske strabasiøs kjøretur blandt vinrankene og gjødslende bønder, med voldsomme regnskyll og imponerende vindkast. Mellom bygene greide vi å få øye på et lite skilt med kniv og gaffel på sånn rundt lunchtider, og brakk av til høyre. Noen kilometer senere, endte vi opp på et torg i en liten landsby i det ellers øde landskapet. Foran, eller bak, alt etter som man ser det, et halvt dusin parkerte pickuper, åpenbarte det seg en restaurant. Spansk, med fransk meny. Dagens var fiskepaté, beinet av en and og fruktsalat. Lokal vin og litt kranvann slo følge, sammen med en avsluttende kaffekopp. Meget forfriskende, var det.
Etter noe som føltes som en milliard svinger og opp-og nedoverbakker, rullet vi med renvasket og nyfønet bil inn i Aurillac. Midt i sentrum lå det opptil flere innbydende hoteller. Vi valgte erverdige Le Rennaissance, som nok var enda mer erverdig for tjue år siden. Men for all del; Rommet vi fikk var faktisk to, så det ble nattefred for begge de reisende. Rent og pent var det også, med både trykk og varmtvann i dusjen, faste fine senger og et aircondition som på full fart ga selv meg med mine tre millimetre bakoversveis.
Byen virket for det meste låst for dagen, men vi fant oss et hyggelig hull i veggen for litt mat, og noen innkast lenger opp gaten, enda en irsk pub. Der hadde selveste Emmanuel Macron holdt valgkamptale i de dager, og vi ble påspandert en fabelaktig rom av den snakkesalige, og ganske synlig fulle, innehaveren. Siden nok en kjøredag truet dagen der på, ble aftenen avsluttet med verdigheten i behold.
