LCH
05-01-2006, 17:09
Klokken 11 møtte jeg de ni andre jeg skulle reise sammen med på OSL. Innsjekkingen ble et salig rot; for det første hadde Kilroy fordelt oss på tre grupper, istedet for å lage individuelle reservasjoner. Damen i skranken må ha vært rimelig fersk i gamet, for hun rotet forferdelig, og måtte ringe rundt til supervisere. Flyet fra AMS til MSP viste seg å være smekkfullt, så vi ble plassert hulter til bulter rundt i flyet, jeg trakk et av de korteste stråene og fikk et E-sete, midt i femmerrekke på DC-10'en. Mer om dette senere.
OSL-AMS, KL1144/NW8544
Jeg hadde håpet på en 739 på denne turen, siden den mangler i samlingen min, men jeg måtte ta til takke med en 733. Jeg og en av de andre i reisefølge ble plassert i 24E og 24F, bakerst ved bulkhead, og der var det trangt; når bordet var nede lå det langt inn over armlenet. Sidemannen var ikke fornøyd med KLM; han og familien var booket til Billings, MN på morgenflyet fra OSL, via AMS og MSP, men da de dukket opp på OSL hdde de fått beskjed om at de var blitt booket om. Turen var satt opp til å ta to timer, men vi brukte ikke mer enn 1:20, men var ca. ett kvarter forsinket fra OSL. Underveis ble det servert drikke og en ferdigpakket sandwich. Sandwichen var slett ikke verst, men det var bedre sist jeg fløy med KLM, for syv år siden. Da fikk vi servert kakestykker fra en hel kake, noe slikt var det ikke i går, men vi fikk da en tørr karamellkjeks... Også et lite minus for at man ikke får beholde brusboksen, sidemannen fikk riktignok hele boksen etter å ha spurt spesifikt om det, men jeg synes de burde dele ut boksen til alle. Men sammenlignet med hva man får hos konkurentene var det jo veldig bra. Kort sagt var det hele veldig typisk KLM; man får det man betaler for, men det er ikke noe å hoppe i taket for.
AMS-MSP, NW55
Neste etappe gikk med Northwest, et selskap jeg ikke har spesielt positive opplevelser fra fra tidligere, spesielt maten husker jeg som bortimot uspiselig.
Etter å ha blitt intervjuet av en litt overivrig nederlandsk dame i boardingkontrollen kom vi oss kjapt ombord i DC-10'eren. Vi satt som sagt hulter til bulter, så det var ikke mye jeg så til resten av gruppa, men en av dem delte min skjebne med E-sete, og satt rett bak meg. En av jentene hadde vært smart nok til å sjekke inn kvelden før, så hun hadde sete 22C, på bulkheadraden foran meg, men en meter benplass...thanks for telling! Selv satt jeg i 23E. Foran meg, og ved siden av veninnen min, satt det det tre svære nederlendere på guttetur til Vegas, og disse insisterte på å plassere sin håndbagasje under sitt eget sete (mao der vi på raden bak skulle legge håndbagasjen vår) Noe som fikk det til å klikke for damen ved siden av meg.
Jeg var veldig skuffet over nok en gang å måtte fly med D10, hadde i det lengst håpet på en 333, men når det er sagt så er det ikke mye som skulle tilsi at disse maskinene er så gamle som de faktisk er. Og følelsen av en D10 på takeoff run er helt herlig. Jeg skulle imidlertid gjerne sett at det var PTV ombord.
Etter take off var det først en beverage service, jeg tok en Pepsi (og fikk beholde boksen uten å spørre om det). Umiddelbart etter var det meal service, og valget sto som vanlig mellom "chicken or pasta?". Jeg valgte kyllingen. Til maten kom en ny runde med drikke, bl.a. vin, men jeg tok bare et glass vann. Salaten var velsmakende, og bestod av poteter, belgerter, og bønnespirer. Varmrettem, kylling med ris i Schezuan-saus, var et ferdigmåltid fra Uncle Bens, men smakte faktisk riktig så godt, selv på FL300. Til dessert var det en sjokolademoussekake med eclairs inni. Denne var også riktig så god. I tillegg var det et smakløst plastpakket rundstykke og noen salte kjeks.
Crewet var med et lite unntak profesjonelle og høflige, og var flinke til å gå hyppig gjennom kabinen med vann. I tillegg kunne man gå bak i galley å hente seg vann og brus når man ville. (noe nederlanderne foran benyttet seg av hyppig, men de blandet nok inn noe medbragt...)
Ca. to timer før ankomst i Minneapolis ble det servert en varm kalkun- eller vegetarsandwich. Jeg valgte kalkun, og det var slett ikke verst. I tillegg var det ny beverage service, nok en gang tok jeg Pepsi, og også denne gangen fikk jeg hele boksen.
Landingen i MSP må ha vært noe av det beste jeg har vært borti. Vi brukte kort bane, men merket nesten ikke landing eller oppbremsning i det hele tatt. Smooth!
Jeg må si at NWA overraket positivt denne gangen. Servicen var bra, og flyet velholdt. Men 2-5-2 burde ikke være lov...
Immigration i MSP gikk som en lek, fikk de vnlige kontrollspørsmålene, og slapp igjennom etter et et minutt. Bagasjen var allerede på båndet da jeg kom ut, selv om jeg ikke hadde vært spesielt lenge i Immigration, veldig bra. I customs måtte jeg skanne all bagasje, men det gikk kjapt og effektivt, og alle tjenestemenn var høflige.
Etter tollen leverte vi den gjennomsjekkede bagasjen på et bånd, og måtte gjennom en ny sjekk. Her var det bare to portaler, det var en del kø. Jeg hadde følgt alle beskjeder, og tatt ut laptopen av veska og satt skoene på båndet, og fikk et "Outstanding, boy!" fra TSA mannen.:p
Klokken var nå noe sånt som 3 norsk tid, og for først gang fikk vi sjansen til å strakke på bena og slappe av en liten time før turen til videre til GFK.
MSP-GFK, NW1957
Denn turen gikk med en D95. Den hadde den nye tyen intgeriør, men dette må ha vært noen år gammelt, for det så litt slitt ut. Jeg hadde sete 8F, mao ganske lang fremme, og hadde en stille og behagelig flytur. Kun beverage service, med valget mellom appelsinjuice og vann. Vi landet GFK klokken 22.00 lokal tid, 5.00 norsk tid, noen minutter før skjema.
PÅ GFK ble vi møtt av representanter for universitet, og etter en "innklareringsrunde" og litt handlig (i en døgnåpen dagligvarebutikk som visstnok er an av de mindre, men likE fullt enorm i norsk målestokk) gikk jeg til sengs i tretiden, 10 nors tid. Da hadde jeg vel ikke sovet på ca. 48 timer, men allikevel våknet jeg frisk og rask klokken ni i morges, så disse jetlaggreiene er oppskrytt! ;) Men det hjelper nok å ankomme sent, og dessuten være B-menneske i utgangspunktet.
OSL-AMS, KL1144/NW8544
Jeg hadde håpet på en 739 på denne turen, siden den mangler i samlingen min, men jeg måtte ta til takke med en 733. Jeg og en av de andre i reisefølge ble plassert i 24E og 24F, bakerst ved bulkhead, og der var det trangt; når bordet var nede lå det langt inn over armlenet. Sidemannen var ikke fornøyd med KLM; han og familien var booket til Billings, MN på morgenflyet fra OSL, via AMS og MSP, men da de dukket opp på OSL hdde de fått beskjed om at de var blitt booket om. Turen var satt opp til å ta to timer, men vi brukte ikke mer enn 1:20, men var ca. ett kvarter forsinket fra OSL. Underveis ble det servert drikke og en ferdigpakket sandwich. Sandwichen var slett ikke verst, men det var bedre sist jeg fløy med KLM, for syv år siden. Da fikk vi servert kakestykker fra en hel kake, noe slikt var det ikke i går, men vi fikk da en tørr karamellkjeks... Også et lite minus for at man ikke får beholde brusboksen, sidemannen fikk riktignok hele boksen etter å ha spurt spesifikt om det, men jeg synes de burde dele ut boksen til alle. Men sammenlignet med hva man får hos konkurentene var det jo veldig bra. Kort sagt var det hele veldig typisk KLM; man får det man betaler for, men det er ikke noe å hoppe i taket for.
AMS-MSP, NW55
Neste etappe gikk med Northwest, et selskap jeg ikke har spesielt positive opplevelser fra fra tidligere, spesielt maten husker jeg som bortimot uspiselig.
Etter å ha blitt intervjuet av en litt overivrig nederlandsk dame i boardingkontrollen kom vi oss kjapt ombord i DC-10'eren. Vi satt som sagt hulter til bulter, så det var ikke mye jeg så til resten av gruppa, men en av dem delte min skjebne med E-sete, og satt rett bak meg. En av jentene hadde vært smart nok til å sjekke inn kvelden før, så hun hadde sete 22C, på bulkheadraden foran meg, men en meter benplass...thanks for telling! Selv satt jeg i 23E. Foran meg, og ved siden av veninnen min, satt det det tre svære nederlendere på guttetur til Vegas, og disse insisterte på å plassere sin håndbagasje under sitt eget sete (mao der vi på raden bak skulle legge håndbagasjen vår) Noe som fikk det til å klikke for damen ved siden av meg.
Jeg var veldig skuffet over nok en gang å måtte fly med D10, hadde i det lengst håpet på en 333, men når det er sagt så er det ikke mye som skulle tilsi at disse maskinene er så gamle som de faktisk er. Og følelsen av en D10 på takeoff run er helt herlig. Jeg skulle imidlertid gjerne sett at det var PTV ombord.
Etter take off var det først en beverage service, jeg tok en Pepsi (og fikk beholde boksen uten å spørre om det). Umiddelbart etter var det meal service, og valget sto som vanlig mellom "chicken or pasta?". Jeg valgte kyllingen. Til maten kom en ny runde med drikke, bl.a. vin, men jeg tok bare et glass vann. Salaten var velsmakende, og bestod av poteter, belgerter, og bønnespirer. Varmrettem, kylling med ris i Schezuan-saus, var et ferdigmåltid fra Uncle Bens, men smakte faktisk riktig så godt, selv på FL300. Til dessert var det en sjokolademoussekake med eclairs inni. Denne var også riktig så god. I tillegg var det et smakløst plastpakket rundstykke og noen salte kjeks.
Crewet var med et lite unntak profesjonelle og høflige, og var flinke til å gå hyppig gjennom kabinen med vann. I tillegg kunne man gå bak i galley å hente seg vann og brus når man ville. (noe nederlanderne foran benyttet seg av hyppig, men de blandet nok inn noe medbragt...)
Ca. to timer før ankomst i Minneapolis ble det servert en varm kalkun- eller vegetarsandwich. Jeg valgte kalkun, og det var slett ikke verst. I tillegg var det ny beverage service, nok en gang tok jeg Pepsi, og også denne gangen fikk jeg hele boksen.
Landingen i MSP må ha vært noe av det beste jeg har vært borti. Vi brukte kort bane, men merket nesten ikke landing eller oppbremsning i det hele tatt. Smooth!
Jeg må si at NWA overraket positivt denne gangen. Servicen var bra, og flyet velholdt. Men 2-5-2 burde ikke være lov...
Immigration i MSP gikk som en lek, fikk de vnlige kontrollspørsmålene, og slapp igjennom etter et et minutt. Bagasjen var allerede på båndet da jeg kom ut, selv om jeg ikke hadde vært spesielt lenge i Immigration, veldig bra. I customs måtte jeg skanne all bagasje, men det gikk kjapt og effektivt, og alle tjenestemenn var høflige.
Etter tollen leverte vi den gjennomsjekkede bagasjen på et bånd, og måtte gjennom en ny sjekk. Her var det bare to portaler, det var en del kø. Jeg hadde følgt alle beskjeder, og tatt ut laptopen av veska og satt skoene på båndet, og fikk et "Outstanding, boy!" fra TSA mannen.:p
Klokken var nå noe sånt som 3 norsk tid, og for først gang fikk vi sjansen til å strakke på bena og slappe av en liten time før turen til videre til GFK.
MSP-GFK, NW1957
Denn turen gikk med en D95. Den hadde den nye tyen intgeriør, men dette må ha vært noen år gammelt, for det så litt slitt ut. Jeg hadde sete 8F, mao ganske lang fremme, og hadde en stille og behagelig flytur. Kun beverage service, med valget mellom appelsinjuice og vann. Vi landet GFK klokken 22.00 lokal tid, 5.00 norsk tid, noen minutter før skjema.
PÅ GFK ble vi møtt av representanter for universitet, og etter en "innklareringsrunde" og litt handlig (i en døgnåpen dagligvarebutikk som visstnok er an av de mindre, men likE fullt enorm i norsk målestokk) gikk jeg til sengs i tretiden, 10 nors tid. Da hadde jeg vel ikke sovet på ca. 48 timer, men allikevel våknet jeg frisk og rask klokken ni i morges, så disse jetlaggreiene er oppskrytt! ;) Men det hjelper nok å ankomme sent, og dessuten være B-menneske i utgangspunktet.