ILS2
31-12-2009, 15:50
26. des 2009
SK 848 - OSL-ARN
SK 945 - ARN-ORD
UA XXX- ORD-ALB
Mens snøen laver ned utenfor, sitter jeg nokså komfortabelt i en relativt traust United RCC lounge på ORD i Chicago. Den ene kanselleringen etter den andre tikker inn og per dette øyeblikk har jeg kun én siste mulighet for å komme meg til mitt bestemmelsessted i kveld; UA7334 kl 21:04 ikveld (lokal tid). Her er jeg imidlertid kun på stand-by, og med de to foregående avgangene kansellert, frykter jeg at det er mange om beinet. Da er det nok lite trolig at EBG-statusen kan sikre meg plass på en CRJ-700, som jeg helst skulle sett var minst en A320.
Men for å få tiden til å gå kan vi rykke tilbake til start.
Klokken 05:30 (26/12 - CET) slo jeg nummeret til Oslo Taxi. Her fikk jeg beskjed om "å prøve igjen senere". Ikke et godt tegn, akkurat. En kjapp titt ut vinduet forklarte hvorfor; 40++ cm med snø hadde lavet ned siden jeg gikk til sengs 6-7 timer tidligere. Med avgang OSL-ARN kl 07:45 var jeg ikke veldig stresset foreløpig, men det skulle endre seg. Planen om å ha 05:59-flytoget som primæravgang til OSL ble det ikke noe av. Backup-løsningen min kl 06:19 gikk også fløyten. Da var jeg ikke kommet igjennom på telefon til et taxiselskap engang. Årsaken til denne taxiavhengigheten var selvsagt at det var umulig å gå - selv den relativt korte distansen fra meg til Nationaltheatret - under de gjeldende forhold denne morgenen.
Omsider fikk jeg kontakt med Norgestaxi. Klokken 06:41 ble jeg sluppet av på Oslo S og jeg rakk akkurat 06:45-toget, som var absolutt siste mulighet ift. å nå 07:45 fra OSL. Vel fremme på Gardermoen gikk det meste ganske fint. Ingen kø i EBG-skranken, kjapt gjennom Fast Track og rett til gate.
SK 848 - OSL-ARN
Vi var klar til å forlate gate på tid, men nattens snømengder hadde ført til at push-back maskinen stod og spant i stedet for å pushe. Dermed gikk det en del ekstra tid til snørydding og strøing rundt flyet før vi kunne sette kursen mot avising. Belegget bak gardinen (fra rad 8 og bakover – nødutgang på rad 11) anslår jeg til 85%, mens det foran gardinen kanskje satt 4-5 stykker. Når jeg sier gardinen, mener jeg selvsagt det lille plastskiltet som sier ”Economy Extra in front of this row”. Gardinen stod trygt plassert et sted lenger bak i kabinen.
Flyvningen forløp uten nevneverdige hendelser, men vi landet ca 30-40 minutter etter oppsatt rutetid. Det var en god del nervøse sjeler om bord som hadde connections både hit og dit (bl.a. nærmere 30 passasjerer (i følge purser) på min egen 945 til Chicago, men via høytaleranlegget ble alle beroliget med at kapteinen på flyet selv satt på morgenens SK848).
På Arlanda ble det informert om at alle passasjerer til Chicago måtte gå til gate p.g.a. ekstra sikkerhetssjekk før boarding, noe som fikk meg til å tenke ”så merkelig – hvorfor det?”. Noen av oss hadde tydeligvis ikke sett på nyheter i julehelgen. Den ekstra sikkerhetssjekken bestod for øvrig kun av en stikkprøvekontroll av utvalgte passasjerer, så det var ikke noe nevneverdig kaos for boarding. Undertegnede fikk for øvrig en forsinket julegave i form av en op-up fra Y+ til C, så da var alt klart for avgang.
SK 945 - ARN-ORD
Boarding ble annonsert; ”We would like to invite our Business Class passangers to board first”, uten at det ble gitt noen informasjon om at EuroBonus/Star Gold kunne boarde når de ville. Det er godt mulig at dette ble gjort like etterpå, men da var jeg alt på plass i mitt sete. Helt fullt i Business Class, hvorav det var en relativ høy andel av betalende passasjerer (tolket ut i fra setekartet på expertflyer.com dagene i forkant).
Da velkomstdrinken ble servert, ble det et gjensyn med en gammel kjenning; det halvfulle glasset med Champagne. Endringen fra tidligere var imidlertid at samtlige glass nå var halvfulle – også juice og vann – noe som trolig var et forsøk på å virke mindre gjerrig. Hvis purser hadde vært klar over hva som var i vente for oss, hadde han nok fylt glassene til randen – i tillegg til å servere påfyll i et eget glass umiddelbart. Det skulle nemlig ta nesten to timer før vi var i luften p.g.a. historiens mest tidkrevende avisingsprosess(?). Selv kapteinen måtte oppgitt konstatere over høytaleren at dette tok veldig mye lenger enn han hadde trodd.
I denne venteperioden synes jeg ikke SAS imponerte nevneverdig. Ikke én eneste påfyllsrunde med drikke ble gjort, kun noe frukt ble delt ut etter ca timen. Til SAS sitt forsvar skal det sies at forventet avgangstid hele tiden ble forskjøvet med 20 minutter, men med det antallet kabinansatte som er tilgjengelig i Business Class, burde det være en smal sak å samle inn tomgodset på kort varsel om nødvendig. Til sammenligning fikk jeg hos Swiss umiddelbart tilbud om drikke (også alkohol) på bakken mens vi ventet på ny slot-tid mellom CPH og ZRH.
Da vi omsider kom oss i luften, virket alt som normalt. Vel, bortsett fra de utvendige kameraene og det bevegelige kartet som til en hver tid viser flyets posisjon og forventet ankomst. Det var først senere at jeg forstod at dette skyldtes underbuksebomberen fra Nigeria.
Mat, drikke og underholdning holdt klassisk SAS Business Class-standard. Ørret til forrett og biff til hovedrett. Begge deler smakte utmerket – kanskje fordi vi var ekstra sulten etter lang ventetid? Alt var for øvrig ubønnhørlig innpakket i plast, noe som kan være tidkrevende å fjerne noen ganger. Underholdt meg selv med ’About Schimdt’ og ’Julie & Julia’. Førstnevnte film har jeg sett flere ganger før, men Jack Nicholson leverer varene så til de grader at den er verdt hyppige gjensyn.
Second serving bød på sandwiches med henholdsvis reker og roastbiff. Disse så bedre ut enn de smakte, og jeg savnet de veldig gode open sandwichene som ble servert direkte fra trallen tidligere. Disse var større, hadde mer ”fyll” og hadde generelt bedre smak.
Da vi nærmet oss Chicago, virket det som vi skulle lande kun en liten time etter rutetid. Håpet mitt om å nå en tidligere flight til Albany var imidlertid blitt knust i avisingsfrostrøyken i Stockholm, men 15:29-flighten skulle det ikke være noen fare med. Trodde jeg. Først ble samtlige rullebaner stengt for brøyting, deretter ble det mye sirkling før vi omsider var nede litt etter klokken 14. Det ble som vanlig hurtig gange i retning immigration – bedre å komme først av 260 passasjerer enn sist – og det forløp uten problemer. Prioritybagasjen fungerte som vanlig fint, som den jo gjør utenfor SGS’ skandinaviske ansvarsområde, men ved bag-drop kom beskjeden; ”Your flight has been cancelled”.
Det bringer meg tilbake til start, der jeg nå kun har én siste mulighet på å komme meg til Albany i kveld. Ettersom jeg uansett skal nedover til Philadelphia i morgen, har jeg ordnet meg en reserveløsning med confirmed seat på morgenflyet ned dit. Det eneste positive med denne RCC-loungen er servicenivået til de ansatte. Vi har blitt godt kjent i løpet av de mange timene jeg har sittet her og de har hjulpet meg så godt de kan.
Update 31. des
Enden på visen ble at jeg kom meg til Albany denne kvelden, men selvsagt ikke uten komplikasjoner. Som stand-by passasjer var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville komme med flyet, men det viste seg at jeg (lenge) var eneste Star Gold på stand-by, så jeg fikk et confirmed seat ca halvannen time før avgang. Flyet stod klart, kaptein, styrmann og ett stk cabin crew var på plass – så vi var ett stk short der. Beskjeden fra kapteinen/skranken var at vedkommende var på vei; ”jaja, tar vel ikke så lange tiden å gå fra a til b på denne flyplassen”, tenkte jeg, men med ”på vei” mente de på vei hit – i luften. Det tok halvannen time før hun nådde gate og to timer+ før vi var i luften.
UA 7334 - ORD-ALB
Sikkert en veldig fin flight, men jeg sovnet som en stein. Landing kl 02:05 lokal tid (08:05 CET), noe som gav en total reisetid på ca 27 timer fra dør til dør. En lang dags ferd, med andre ord.
SK 848 - OSL-ARN
SK 945 - ARN-ORD
UA XXX- ORD-ALB
Mens snøen laver ned utenfor, sitter jeg nokså komfortabelt i en relativt traust United RCC lounge på ORD i Chicago. Den ene kanselleringen etter den andre tikker inn og per dette øyeblikk har jeg kun én siste mulighet for å komme meg til mitt bestemmelsessted i kveld; UA7334 kl 21:04 ikveld (lokal tid). Her er jeg imidlertid kun på stand-by, og med de to foregående avgangene kansellert, frykter jeg at det er mange om beinet. Da er det nok lite trolig at EBG-statusen kan sikre meg plass på en CRJ-700, som jeg helst skulle sett var minst en A320.
Men for å få tiden til å gå kan vi rykke tilbake til start.
Klokken 05:30 (26/12 - CET) slo jeg nummeret til Oslo Taxi. Her fikk jeg beskjed om "å prøve igjen senere". Ikke et godt tegn, akkurat. En kjapp titt ut vinduet forklarte hvorfor; 40++ cm med snø hadde lavet ned siden jeg gikk til sengs 6-7 timer tidligere. Med avgang OSL-ARN kl 07:45 var jeg ikke veldig stresset foreløpig, men det skulle endre seg. Planen om å ha 05:59-flytoget som primæravgang til OSL ble det ikke noe av. Backup-løsningen min kl 06:19 gikk også fløyten. Da var jeg ikke kommet igjennom på telefon til et taxiselskap engang. Årsaken til denne taxiavhengigheten var selvsagt at det var umulig å gå - selv den relativt korte distansen fra meg til Nationaltheatret - under de gjeldende forhold denne morgenen.
Omsider fikk jeg kontakt med Norgestaxi. Klokken 06:41 ble jeg sluppet av på Oslo S og jeg rakk akkurat 06:45-toget, som var absolutt siste mulighet ift. å nå 07:45 fra OSL. Vel fremme på Gardermoen gikk det meste ganske fint. Ingen kø i EBG-skranken, kjapt gjennom Fast Track og rett til gate.
SK 848 - OSL-ARN
Vi var klar til å forlate gate på tid, men nattens snømengder hadde ført til at push-back maskinen stod og spant i stedet for å pushe. Dermed gikk det en del ekstra tid til snørydding og strøing rundt flyet før vi kunne sette kursen mot avising. Belegget bak gardinen (fra rad 8 og bakover – nødutgang på rad 11) anslår jeg til 85%, mens det foran gardinen kanskje satt 4-5 stykker. Når jeg sier gardinen, mener jeg selvsagt det lille plastskiltet som sier ”Economy Extra in front of this row”. Gardinen stod trygt plassert et sted lenger bak i kabinen.
Flyvningen forløp uten nevneverdige hendelser, men vi landet ca 30-40 minutter etter oppsatt rutetid. Det var en god del nervøse sjeler om bord som hadde connections både hit og dit (bl.a. nærmere 30 passasjerer (i følge purser) på min egen 945 til Chicago, men via høytaleranlegget ble alle beroliget med at kapteinen på flyet selv satt på morgenens SK848).
På Arlanda ble det informert om at alle passasjerer til Chicago måtte gå til gate p.g.a. ekstra sikkerhetssjekk før boarding, noe som fikk meg til å tenke ”så merkelig – hvorfor det?”. Noen av oss hadde tydeligvis ikke sett på nyheter i julehelgen. Den ekstra sikkerhetssjekken bestod for øvrig kun av en stikkprøvekontroll av utvalgte passasjerer, så det var ikke noe nevneverdig kaos for boarding. Undertegnede fikk for øvrig en forsinket julegave i form av en op-up fra Y+ til C, så da var alt klart for avgang.
SK 945 - ARN-ORD
Boarding ble annonsert; ”We would like to invite our Business Class passangers to board first”, uten at det ble gitt noen informasjon om at EuroBonus/Star Gold kunne boarde når de ville. Det er godt mulig at dette ble gjort like etterpå, men da var jeg alt på plass i mitt sete. Helt fullt i Business Class, hvorav det var en relativ høy andel av betalende passasjerer (tolket ut i fra setekartet på expertflyer.com dagene i forkant).
Da velkomstdrinken ble servert, ble det et gjensyn med en gammel kjenning; det halvfulle glasset med Champagne. Endringen fra tidligere var imidlertid at samtlige glass nå var halvfulle – også juice og vann – noe som trolig var et forsøk på å virke mindre gjerrig. Hvis purser hadde vært klar over hva som var i vente for oss, hadde han nok fylt glassene til randen – i tillegg til å servere påfyll i et eget glass umiddelbart. Det skulle nemlig ta nesten to timer før vi var i luften p.g.a. historiens mest tidkrevende avisingsprosess(?). Selv kapteinen måtte oppgitt konstatere over høytaleren at dette tok veldig mye lenger enn han hadde trodd.
I denne venteperioden synes jeg ikke SAS imponerte nevneverdig. Ikke én eneste påfyllsrunde med drikke ble gjort, kun noe frukt ble delt ut etter ca timen. Til SAS sitt forsvar skal det sies at forventet avgangstid hele tiden ble forskjøvet med 20 minutter, men med det antallet kabinansatte som er tilgjengelig i Business Class, burde det være en smal sak å samle inn tomgodset på kort varsel om nødvendig. Til sammenligning fikk jeg hos Swiss umiddelbart tilbud om drikke (også alkohol) på bakken mens vi ventet på ny slot-tid mellom CPH og ZRH.
Da vi omsider kom oss i luften, virket alt som normalt. Vel, bortsett fra de utvendige kameraene og det bevegelige kartet som til en hver tid viser flyets posisjon og forventet ankomst. Det var først senere at jeg forstod at dette skyldtes underbuksebomberen fra Nigeria.
Mat, drikke og underholdning holdt klassisk SAS Business Class-standard. Ørret til forrett og biff til hovedrett. Begge deler smakte utmerket – kanskje fordi vi var ekstra sulten etter lang ventetid? Alt var for øvrig ubønnhørlig innpakket i plast, noe som kan være tidkrevende å fjerne noen ganger. Underholdt meg selv med ’About Schimdt’ og ’Julie & Julia’. Førstnevnte film har jeg sett flere ganger før, men Jack Nicholson leverer varene så til de grader at den er verdt hyppige gjensyn.
Second serving bød på sandwiches med henholdsvis reker og roastbiff. Disse så bedre ut enn de smakte, og jeg savnet de veldig gode open sandwichene som ble servert direkte fra trallen tidligere. Disse var større, hadde mer ”fyll” og hadde generelt bedre smak.
Da vi nærmet oss Chicago, virket det som vi skulle lande kun en liten time etter rutetid. Håpet mitt om å nå en tidligere flight til Albany var imidlertid blitt knust i avisingsfrostrøyken i Stockholm, men 15:29-flighten skulle det ikke være noen fare med. Trodde jeg. Først ble samtlige rullebaner stengt for brøyting, deretter ble det mye sirkling før vi omsider var nede litt etter klokken 14. Det ble som vanlig hurtig gange i retning immigration – bedre å komme først av 260 passasjerer enn sist – og det forløp uten problemer. Prioritybagasjen fungerte som vanlig fint, som den jo gjør utenfor SGS’ skandinaviske ansvarsområde, men ved bag-drop kom beskjeden; ”Your flight has been cancelled”.
Det bringer meg tilbake til start, der jeg nå kun har én siste mulighet på å komme meg til Albany i kveld. Ettersom jeg uansett skal nedover til Philadelphia i morgen, har jeg ordnet meg en reserveløsning med confirmed seat på morgenflyet ned dit. Det eneste positive med denne RCC-loungen er servicenivået til de ansatte. Vi har blitt godt kjent i løpet av de mange timene jeg har sittet her og de har hjulpet meg så godt de kan.
Update 31. des
Enden på visen ble at jeg kom meg til Albany denne kvelden, men selvsagt ikke uten komplikasjoner. Som stand-by passasjer var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville komme med flyet, men det viste seg at jeg (lenge) var eneste Star Gold på stand-by, så jeg fikk et confirmed seat ca halvannen time før avgang. Flyet stod klart, kaptein, styrmann og ett stk cabin crew var på plass – så vi var ett stk short der. Beskjeden fra kapteinen/skranken var at vedkommende var på vei; ”jaja, tar vel ikke så lange tiden å gå fra a til b på denne flyplassen”, tenkte jeg, men med ”på vei” mente de på vei hit – i luften. Det tok halvannen time før hun nådde gate og to timer+ før vi var i luften.
UA 7334 - ORD-ALB
Sikkert en veldig fin flight, men jeg sovnet som en stein. Landing kl 02:05 lokal tid (08:05 CET), noe som gav en total reisetid på ca 27 timer fra dør til dør. En lang dags ferd, med andre ord.