Andre1980
11-10-2009, 23:24
Dette er mitt første forsøk på en tripreport, så bær med meg!
Denne turen startet som en vanlig ferietur til Chiang Mai, hvor jeg har vært rundt 9-10 ganger nå på ferie. Utreisen var SVG-CPH-BKK-CNX, med SAS, med ankomst CNX 1. November 2008.
Vi sjekket inn på vårt vanlige hotell, Tapae Place Hotel, nære Tapae Road i Chiang Mai. Dette hotellet har vi bodd på de siste 7 gangene vi har vært i Chiang Mai, og er et rimelig hotell med grei standard.
Det meste av ferien gikk som normalt, selv om vi selvfølgelig fulgte med på nyheter og det som skjedde i Bangkok.
Det nærmet seg avreise, og BKK var fremdeles stengt. CNX holdt åpen, men det var endeløse køer og ikke mulighet til å få komme seg noen sted derifra. Det meste av informasjon konsentrerte seg om folk som var i Bangkok, og SAS eller ambassaden kunne heller ikke si noe særlig om hva vi burde gjøre. Holde oss i Chiang Mai, eller prøve å komme oss ned til Bangkok.
Den 30. november, vår egentlige hjemreisedag, bestemte vi oss for å leie en bil for å kjøre ned til Bangkok. Vi kjørte fra hotellet i Chiang Mai rundt 9 om formiddagen, og kjørte nærmest i ett, via Tak, Nakhon Sawan, Singburi og Ayutthaya til Bangkok og Rembrandt hotell. Turen tok ca 13 timer, og vi ankom hotellet ca 22.00. Det vennlige personalet på hotellet fant oss igjen på listene de hadde fått av SAS, og det var ingen problem å få rom.
Vi var forberedt på å bli på hotellet minst et par dager, men det ble bare med en natt. Jeg forsøkte fremdeles å få kontakt med SAS pr telefon, men det var nærmest umulig, og de gangene jeg kom i kontakt med dem var det ikke så mye informasjon å få. På en tavle nede ved resepsjonen, var det neste dag kommet informasjon om at reisende som hadde vært strandet siden 26 og 27. November skulle kontakte SAS. Vi regnet dermed med at vi måtte være på hotellet en stund til.
Rundt 1830 den 1. Desember gikk jeg ned i resepsjonen da jeg skulle en tur på 7-eleven for å kjøpe meg noe mat. Det var hektisk aktivitet der nede, og jeg spurte om det var noen fra SAS der så jeg kunne høre noe mer hvor lang tid de regnet med det gikk før vi fikk fly hjem. Jeg ble sendt opp i 2. etasje hvor det var innsjekking, og spurte en thai SAS staff. Han sa så at vi måtte pakke med en eneste gang, og sjekke inn, da de var i ferd med å avslutte innsjekk.
Jeg sprang så bort til heisen, opp på rommet og ringte reisefølget mitt og satte i gang med å pakke. Jeg tror aldri jeg har pakket så fort i mitt liv, jeg brukte vel ca 5 minutter på pakking og utsjekk fra hotellet, før vi sprang opp til 2. etasje for innsjekking på bussen. Vi ble så tildelt bussnummer. Jeg må vel kanskje si at både jeg og han jeg reiste med var ganske stresset på det tidspunktet vi gikk inn i bussen!
Opprinnelig skulle bussen gå rundt 1900... men dette er jo thailand, så den gikk ikke før nærmere 2000. De hadde egentlig satt opp 6 busser, hvor alle skulle gå samtidig, men så fant de ut at de 3 siste bussene skulle gå en time senere, for å få med mest mulig folk.
Turen ned med buss var ikke noe å skryte av. Toalettet var ikke helt slik en er vant med på busser her i Norge, og enten var det for varmt, eller så var det for kaldt. Jeg tror han sjåføren ble litt irritert, ettersom hvis AC stod på så ble det klager, og hvis den stod av så ble det klager av det også. Noen passasjerer var værre enn andre med klagingen. Jeg var egentlig bare glad for å komme med bussen.
I Thailand har bussjåførene et interessant kjøremønster. De kjører som galne, og har absolutt ikke hørt om 3-sekunders regelen. De kjører HEELT oppi ræva på folk, til de enten skifter fil, kjører til siden, eller tar en forbikjøring. Bussene i mellom har et eget signalsystem for å indikere trafikken framover. den 1. og 2. bussen blinker venstre - høyre - venstre for å indikere at det er fritt å kjøre forbi. blinker høyre om det kommer motgående trafikk, osv osv. Dette foregikk konstant under den 14 timer lange turen.
Under over alle under så kommer vi oss trygt fram til HKT. Fra utsiden ser det i utgangspunktet stille og rolig ut, men når vi kommer inn i terminalen er det nærmest kaos! Innsjekkingsområdet er Proppfullt av passasjerer, og ca 40-50 forran i hver kø. SAS har 4 innsjekkingsskranker, og køen snegler seg framover. Etter rundt 1 time i kø, og ca 0 meter lenger framme i køen, begynner personalet på flyplassen å dele ut Brus, vann og mat. Etterhvert gå også køen noe raskere. Flyet skulle egentlig gå kl 1200, men tiden blir endret flere ganger, siden nesten ingen få sjekket inn. Men til slutt får vi boardingkort vi også. Til vår store overraskelse på første fly til CPH.
Turen går så videre opp til immigration, og dette tar jo nesten like lang tid, da en god del av passasjerene har vært for lenge i landet. Dette blir ikke tatt lett på, selv om alle vet at det har vært umulig å komme seg ut før. Jeg blir brakt til sides og plassert forran et skrivebord etter at de oppdager at jeg har vært der for lenge. Kontrolløren spør meg hvorfor jeg har vært for lenge, og virker litt oppgitt og sier at dette var ikke bra. Han tar kopi av passet og reisedokumentene mine, rabler noe på thai i passet mitt, og sier en morsk stemme at for denne gangen så skulle jeg få slippe å betale bot, før han begynner å glise! :P (Shock!).
Avreise blir igjen utsatt et par timer, men til slutt kommer vi oss av gårde.
Når vi kommer inn på flyet og før vi har gått fra gate, får vi vite at dette er flyet og crewet som har vært strandet i Bangkok siden flyplassen ble stengt. Etter at vi har kommet oss i luften, så kommer en fra crewet på PA-anlegget og forteller om hvordan de har hatt det, om at det blir begrenset med service ombord på denne turen, men at de skal gjøre så godt de kan. Etter hvert kommer også kapteinen på høyttaler og prater en del om hentingen av flyet på BKK og turen ned til HKT. Vi får også beskjed om at det ikke var catering på HKT, så crewet har vært ute på shopping i Phuket og kjøpt inn noen sandwicher, brus og øl. De har kaffe ombord, men de har desverre ikke kaffekanner(!) så om vi ønsker oss kaffe, så må vi bare komme til galley og forsyne oss.
Hver og en av flightcrewet kommer etterhvert over PA-anlegget og forteller hvordan de har opplevd det som skjedde i Bangkok, og vi får også vite at dette var siste tur før pensjonstilværelsen for sjefå i kabinen, samt siste tur med SAS for ei anna ei. Det blir noen ganske pågråten beskjeder fra disse to, og jeg tror dem når de sa at denne turen kom de aldri til å glemme!
Da vi ankom CPH, var det å forsøke å få tak i bagasjen så fort som mulig, for vi måtte så ut for å sjekke inn igjen til endelig destinasjon. Heldigvis for oss så kom bagasjen ganske raskt, så vi kom langt fram i køen for transfer. Vi fikk til slutt sjangsebillett på fly til SVG, som gikk rundt 40 minutter etter at vi var på transferdesken. Heldigvis kom vi med!
Beklager en noe upresis rapport, men det meste er tatt ut av hodet...
Denne turen startet som en vanlig ferietur til Chiang Mai, hvor jeg har vært rundt 9-10 ganger nå på ferie. Utreisen var SVG-CPH-BKK-CNX, med SAS, med ankomst CNX 1. November 2008.
Vi sjekket inn på vårt vanlige hotell, Tapae Place Hotel, nære Tapae Road i Chiang Mai. Dette hotellet har vi bodd på de siste 7 gangene vi har vært i Chiang Mai, og er et rimelig hotell med grei standard.
Det meste av ferien gikk som normalt, selv om vi selvfølgelig fulgte med på nyheter og det som skjedde i Bangkok.
Det nærmet seg avreise, og BKK var fremdeles stengt. CNX holdt åpen, men det var endeløse køer og ikke mulighet til å få komme seg noen sted derifra. Det meste av informasjon konsentrerte seg om folk som var i Bangkok, og SAS eller ambassaden kunne heller ikke si noe særlig om hva vi burde gjøre. Holde oss i Chiang Mai, eller prøve å komme oss ned til Bangkok.
Den 30. november, vår egentlige hjemreisedag, bestemte vi oss for å leie en bil for å kjøre ned til Bangkok. Vi kjørte fra hotellet i Chiang Mai rundt 9 om formiddagen, og kjørte nærmest i ett, via Tak, Nakhon Sawan, Singburi og Ayutthaya til Bangkok og Rembrandt hotell. Turen tok ca 13 timer, og vi ankom hotellet ca 22.00. Det vennlige personalet på hotellet fant oss igjen på listene de hadde fått av SAS, og det var ingen problem å få rom.
Vi var forberedt på å bli på hotellet minst et par dager, men det ble bare med en natt. Jeg forsøkte fremdeles å få kontakt med SAS pr telefon, men det var nærmest umulig, og de gangene jeg kom i kontakt med dem var det ikke så mye informasjon å få. På en tavle nede ved resepsjonen, var det neste dag kommet informasjon om at reisende som hadde vært strandet siden 26 og 27. November skulle kontakte SAS. Vi regnet dermed med at vi måtte være på hotellet en stund til.
Rundt 1830 den 1. Desember gikk jeg ned i resepsjonen da jeg skulle en tur på 7-eleven for å kjøpe meg noe mat. Det var hektisk aktivitet der nede, og jeg spurte om det var noen fra SAS der så jeg kunne høre noe mer hvor lang tid de regnet med det gikk før vi fikk fly hjem. Jeg ble sendt opp i 2. etasje hvor det var innsjekking, og spurte en thai SAS staff. Han sa så at vi måtte pakke med en eneste gang, og sjekke inn, da de var i ferd med å avslutte innsjekk.
Jeg sprang så bort til heisen, opp på rommet og ringte reisefølget mitt og satte i gang med å pakke. Jeg tror aldri jeg har pakket så fort i mitt liv, jeg brukte vel ca 5 minutter på pakking og utsjekk fra hotellet, før vi sprang opp til 2. etasje for innsjekking på bussen. Vi ble så tildelt bussnummer. Jeg må vel kanskje si at både jeg og han jeg reiste med var ganske stresset på det tidspunktet vi gikk inn i bussen!
Opprinnelig skulle bussen gå rundt 1900... men dette er jo thailand, så den gikk ikke før nærmere 2000. De hadde egentlig satt opp 6 busser, hvor alle skulle gå samtidig, men så fant de ut at de 3 siste bussene skulle gå en time senere, for å få med mest mulig folk.
Turen ned med buss var ikke noe å skryte av. Toalettet var ikke helt slik en er vant med på busser her i Norge, og enten var det for varmt, eller så var det for kaldt. Jeg tror han sjåføren ble litt irritert, ettersom hvis AC stod på så ble det klager, og hvis den stod av så ble det klager av det også. Noen passasjerer var værre enn andre med klagingen. Jeg var egentlig bare glad for å komme med bussen.
I Thailand har bussjåførene et interessant kjøremønster. De kjører som galne, og har absolutt ikke hørt om 3-sekunders regelen. De kjører HEELT oppi ræva på folk, til de enten skifter fil, kjører til siden, eller tar en forbikjøring. Bussene i mellom har et eget signalsystem for å indikere trafikken framover. den 1. og 2. bussen blinker venstre - høyre - venstre for å indikere at det er fritt å kjøre forbi. blinker høyre om det kommer motgående trafikk, osv osv. Dette foregikk konstant under den 14 timer lange turen.
Under over alle under så kommer vi oss trygt fram til HKT. Fra utsiden ser det i utgangspunktet stille og rolig ut, men når vi kommer inn i terminalen er det nærmest kaos! Innsjekkingsområdet er Proppfullt av passasjerer, og ca 40-50 forran i hver kø. SAS har 4 innsjekkingsskranker, og køen snegler seg framover. Etter rundt 1 time i kø, og ca 0 meter lenger framme i køen, begynner personalet på flyplassen å dele ut Brus, vann og mat. Etterhvert gå også køen noe raskere. Flyet skulle egentlig gå kl 1200, men tiden blir endret flere ganger, siden nesten ingen få sjekket inn. Men til slutt får vi boardingkort vi også. Til vår store overraskelse på første fly til CPH.
Turen går så videre opp til immigration, og dette tar jo nesten like lang tid, da en god del av passasjerene har vært for lenge i landet. Dette blir ikke tatt lett på, selv om alle vet at det har vært umulig å komme seg ut før. Jeg blir brakt til sides og plassert forran et skrivebord etter at de oppdager at jeg har vært der for lenge. Kontrolløren spør meg hvorfor jeg har vært for lenge, og virker litt oppgitt og sier at dette var ikke bra. Han tar kopi av passet og reisedokumentene mine, rabler noe på thai i passet mitt, og sier en morsk stemme at for denne gangen så skulle jeg få slippe å betale bot, før han begynner å glise! :P (Shock!).
Avreise blir igjen utsatt et par timer, men til slutt kommer vi oss av gårde.
Når vi kommer inn på flyet og før vi har gått fra gate, får vi vite at dette er flyet og crewet som har vært strandet i Bangkok siden flyplassen ble stengt. Etter at vi har kommet oss i luften, så kommer en fra crewet på PA-anlegget og forteller om hvordan de har hatt det, om at det blir begrenset med service ombord på denne turen, men at de skal gjøre så godt de kan. Etter hvert kommer også kapteinen på høyttaler og prater en del om hentingen av flyet på BKK og turen ned til HKT. Vi får også beskjed om at det ikke var catering på HKT, så crewet har vært ute på shopping i Phuket og kjøpt inn noen sandwicher, brus og øl. De har kaffe ombord, men de har desverre ikke kaffekanner(!) så om vi ønsker oss kaffe, så må vi bare komme til galley og forsyne oss.
Hver og en av flightcrewet kommer etterhvert over PA-anlegget og forteller hvordan de har opplevd det som skjedde i Bangkok, og vi får også vite at dette var siste tur før pensjonstilværelsen for sjefå i kabinen, samt siste tur med SAS for ei anna ei. Det blir noen ganske pågråten beskjeder fra disse to, og jeg tror dem når de sa at denne turen kom de aldri til å glemme!
Da vi ankom CPH, var det å forsøke å få tak i bagasjen så fort som mulig, for vi måtte så ut for å sjekke inn igjen til endelig destinasjon. Heldigvis for oss så kom bagasjen ganske raskt, så vi kom langt fram i køen for transfer. Vi fikk til slutt sjangsebillett på fly til SVG, som gikk rundt 40 minutter etter at vi var på transferdesken. Heldigvis kom vi med!
Beklager en noe upresis rapport, men det meste er tatt ut av hodet...