Sykkelthor
27-10-2024, 19:59
Dannede mennesker løper ikke. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv når jeg mer eller mindre dresskledd ser 31-bussen forsvinne før jeg rekker å nå den. Heldigvis for meg går den ofte nok til at det kommer en ny før jeg rekker irritere meg.
Uansett, det var mye løping å beskue da jeg ankom Frankfurt fredag kveld. En haug med folk var veldig veldig giret på å ikke bli strandet der, så de løp det de maktet i retning av gatene sine. Frankfurts støy-portforbud er ganske ubarmhjertig og those who fall behind are left behind. Jeg derimot ruslet til utgangen og fant et tog til sentrum. Men vi må spole bittelitt tilbake.
I mai løp jeg maraton. Det gikk.. vel, jeg kom til mål og så kan vi la den ballen ligge. Men jeg var litt giret på revansje over meg selv og livet at allerede på Kastrup samme kveld meldte jeg meg på Frankfurt Marathon. 6-7 måneder på å trene er jo oceaner av tid. Men så kom livet litt i veien (igjen), så egentlig hadde jeg absolutt ingenting i Frankfurt, og i hvert fall ikke i noe maraton, å gjøre. Men så var det jo plutselig sånn at Lufthansa sa jeg kunne få bli Senator hvis jeg bare fløy 6 ganger med dem. Jeg hadde alt to legs, så jeg manglet 4. perfekt for en liten løpetur i Frankfurt! Joda, en liten strafferunde via München måtte til, men hva gjør man ikke for å få kalle seg Herr Senator.
Dannede mennesker løper jo som nevnt ikke, og på vei til OSL var det også totalt unødvendig å løpe til bussen siden 4 biler hadde bestemt seg for å krasje på Ring-3. Bak disse fire bilene stod min flybuss. Og der stod den. Bom fast og lenge. Jeg har ikke for vane å prate med fremmede kvinner, men da jeg så en dame med koffert på busstoppet øynet jeg plutselig muligheten til å få halvert taxiregningen min, så jeg viste henne prompte webkameraet til Statens vegvesen hvor man kunne se både flybuss, vrakrester og blålys og så var den i boks. Flybussen refunderte til og med billetten før jeg hadde rukket å si vær så snill, så alt i alt en ganske så smooth måte å komme seg til OSL en fredags ettermiddag.
Lufthansa leier seg inn hos SAS loung på OSL og som Senator er jo ikke vanlig lounge godt nok, neida, man får slippe helt inn i det aller helligste av gold loungen som var akkurat så velkjent som den pleier å være. Totalt begivenhetsløs flytur til München. Ikke spor av å anerkjenne at jeg var superviktig herr Senator der jeg satt på 7F, to rader bak gardinen. Men det var egentlig helt greit for jeg sov hele veien. Viktig med nok hvile før man skal yte maksimal i idrettsprestasjoner må vite. Apropos idrettsprestasjoner: de hadde Patron tequila i loungen i München, så da lot jeg maraton være maraton og tenkte at det måtte være lov å kose seg litt en fredagskveld.
Gaten var beleilig nok den aller nærmeste fra loungen så jeg kom akkurat tidsnok til å høre to-tre andre Senatoren (det er nemlig det de heter i flertall) klage høyrøstet på at de ikke fikk gå ombord med gruppe 1 som er First og Hon. Vi som derimot har lært både tallene fra en til ti og den lille og den store multiplikasjonstabellen ble stående og vente på at gruppe 2 ble ropt opp.
En av dem som klaget sin nød hadde fått setet ved siden av meg og hadde slengt ryggsekken sin på mitt sete. Det var litt upraktisk når jeg skulle plassere mitt atletiske bakparti der, så jeg spurte på mitt aller beste skoletysk om han kunne flytte den. Siden han hadde så hastverk med å komme ombord burde han jo verdsette at folk satte seg ned fort også? Ja ja ja, var svaret indignert før han motvillig flyttet sekken. Han skulle videre til Marokko hvor jeg håper han får magesjau, for det hadde matchet personligheten hans.
Vi bordet for øvrig via hele to dører i München. Første gang jeg har testet 2L på en A321, men når Lufthansa tilbyr toeren blir man jo nysgjerrig. Try everything once antar jeg? Ingen anerkjennelse av Senator her heller, men det hadde faktisk blir rent for meget all den tid jeg tror det var 30-40 stykker av oss ombord.
Vel fremme i Frankfurt bar det i vei til Bliss Hotell. Jeg booket det fordi det lå nært både Hauptbahnhof, start og mål for nevnte maraton. Når det er sagt er det definitivt ikke det beste strøket i byen og jeg ble tilbud hasj 3-4 ganger på en 10 minutter lang spasertur til hotellet og på kvelden var det jevnt over utrivelig å være ute. Når jeg skal ha revansje neste år (foreshadowing anyone?) velger jeg nok et annet hotell. Hasj er uansett ikke prestasjonsfremmende, så jeg takket pent nei til alle tilbudene. Apropos hasj.. Navnet Bliss Hotell tror jeg stammer fra hasjrøyken som siver inn gjennom vinduet om natten. Man våkner herlig avslappet og uthvilt i hvert fall.
Maratonet var akkurat like langt og vondt som det pleier å være, så det trenger vi ikke å snakke mer om. Men jeg lurte på om Lufthansa kom til å verdsette medaljen og oppgradere meg ene og alene på bakgrunn av det, så jeg beholdt den på hele veien til flyplassen. Men så begynte folk å se dumt på meg siden jeg spradet rundt med en medalje rundt halsen og så kom jeg på at Lufthansa nok verdsetter hard cash mer en middelmådige atletiske utskeielser, så siden jeg takket nei til å betale 1000kr for å sitte på business ble jeg tildelt 15C.
Loungen i Frankfurt er det ikke så mye å si om. De har dusjer der. Jeg er megastort fan av å dusje på flyplasser og gjør det så ofte som jeg kan, men for å si som kidsa: it hits different når man er svett og jævlig. Da jeg følte meg som et nytt menneske var det dags for øl og pretzel. Man er jo tross alt i Tyskland.
Vel ombord var det det 14 nesten tomme rader business, så det forklarer nok prisen jeg ble tilbudt for oppgradering. Men fikk i det minste ledig midtsete, en liten ekstra sjokolade og en flaske med vann før avgang der bak forhenget. Man er jo tross alt Senator som Lufthansadamen sa da hun dumpet nevnte sjokolade og vannflaske i fanget. Det mest begivenhetsrike jeg opplevde på flyturen var to sørlendinger to rader bak, hvordan den ene klarte å si: «Æ trodde seriøst at æ va’ den einaste homoen i byen!». Jeg håper flere enn meg får litt Little Britain-vibes, eller så er det meg det er noe galt med.
Vel fremme i München bar det rakt av gårde til Senatorloungen etter en øl – man har jo løpt langt og må få væskebalansen i orden må vite. Tequila var tydeligvis bare en fredagsgreie, så det måtte jeg se langt etter nå. Og så var de tomme for Haribo! Skandale! Non som vet hvor jeg kan sende klagen? Jeg har til og med løpt maraton, så da må man jo ha litt Haribo.
Anyhow, her sitter jeg og dingler i loungen. Jeg har en enkelt flytur til Oslo igjen, men hvor spennende kan den liksom være? Hvis jeg ikke forsover meg kan jeg nok gi en oppdatering i morgen tidlig, men jeg antar at den kommer til å bli like begivenhetsløs som de andre.
Uansett, det var mye løping å beskue da jeg ankom Frankfurt fredag kveld. En haug med folk var veldig veldig giret på å ikke bli strandet der, så de løp det de maktet i retning av gatene sine. Frankfurts støy-portforbud er ganske ubarmhjertig og those who fall behind are left behind. Jeg derimot ruslet til utgangen og fant et tog til sentrum. Men vi må spole bittelitt tilbake.
I mai løp jeg maraton. Det gikk.. vel, jeg kom til mål og så kan vi la den ballen ligge. Men jeg var litt giret på revansje over meg selv og livet at allerede på Kastrup samme kveld meldte jeg meg på Frankfurt Marathon. 6-7 måneder på å trene er jo oceaner av tid. Men så kom livet litt i veien (igjen), så egentlig hadde jeg absolutt ingenting i Frankfurt, og i hvert fall ikke i noe maraton, å gjøre. Men så var det jo plutselig sånn at Lufthansa sa jeg kunne få bli Senator hvis jeg bare fløy 6 ganger med dem. Jeg hadde alt to legs, så jeg manglet 4. perfekt for en liten løpetur i Frankfurt! Joda, en liten strafferunde via München måtte til, men hva gjør man ikke for å få kalle seg Herr Senator.
Dannede mennesker løper jo som nevnt ikke, og på vei til OSL var det også totalt unødvendig å løpe til bussen siden 4 biler hadde bestemt seg for å krasje på Ring-3. Bak disse fire bilene stod min flybuss. Og der stod den. Bom fast og lenge. Jeg har ikke for vane å prate med fremmede kvinner, men da jeg så en dame med koffert på busstoppet øynet jeg plutselig muligheten til å få halvert taxiregningen min, så jeg viste henne prompte webkameraet til Statens vegvesen hvor man kunne se både flybuss, vrakrester og blålys og så var den i boks. Flybussen refunderte til og med billetten før jeg hadde rukket å si vær så snill, så alt i alt en ganske så smooth måte å komme seg til OSL en fredags ettermiddag.
Lufthansa leier seg inn hos SAS loung på OSL og som Senator er jo ikke vanlig lounge godt nok, neida, man får slippe helt inn i det aller helligste av gold loungen som var akkurat så velkjent som den pleier å være. Totalt begivenhetsløs flytur til München. Ikke spor av å anerkjenne at jeg var superviktig herr Senator der jeg satt på 7F, to rader bak gardinen. Men det var egentlig helt greit for jeg sov hele veien. Viktig med nok hvile før man skal yte maksimal i idrettsprestasjoner må vite. Apropos idrettsprestasjoner: de hadde Patron tequila i loungen i München, så da lot jeg maraton være maraton og tenkte at det måtte være lov å kose seg litt en fredagskveld.
Gaten var beleilig nok den aller nærmeste fra loungen så jeg kom akkurat tidsnok til å høre to-tre andre Senatoren (det er nemlig det de heter i flertall) klage høyrøstet på at de ikke fikk gå ombord med gruppe 1 som er First og Hon. Vi som derimot har lært både tallene fra en til ti og den lille og den store multiplikasjonstabellen ble stående og vente på at gruppe 2 ble ropt opp.
En av dem som klaget sin nød hadde fått setet ved siden av meg og hadde slengt ryggsekken sin på mitt sete. Det var litt upraktisk når jeg skulle plassere mitt atletiske bakparti der, så jeg spurte på mitt aller beste skoletysk om han kunne flytte den. Siden han hadde så hastverk med å komme ombord burde han jo verdsette at folk satte seg ned fort også? Ja ja ja, var svaret indignert før han motvillig flyttet sekken. Han skulle videre til Marokko hvor jeg håper han får magesjau, for det hadde matchet personligheten hans.
Vi bordet for øvrig via hele to dører i München. Første gang jeg har testet 2L på en A321, men når Lufthansa tilbyr toeren blir man jo nysgjerrig. Try everything once antar jeg? Ingen anerkjennelse av Senator her heller, men det hadde faktisk blir rent for meget all den tid jeg tror det var 30-40 stykker av oss ombord.
Vel fremme i Frankfurt bar det i vei til Bliss Hotell. Jeg booket det fordi det lå nært både Hauptbahnhof, start og mål for nevnte maraton. Når det er sagt er det definitivt ikke det beste strøket i byen og jeg ble tilbud hasj 3-4 ganger på en 10 minutter lang spasertur til hotellet og på kvelden var det jevnt over utrivelig å være ute. Når jeg skal ha revansje neste år (foreshadowing anyone?) velger jeg nok et annet hotell. Hasj er uansett ikke prestasjonsfremmende, så jeg takket pent nei til alle tilbudene. Apropos hasj.. Navnet Bliss Hotell tror jeg stammer fra hasjrøyken som siver inn gjennom vinduet om natten. Man våkner herlig avslappet og uthvilt i hvert fall.
Maratonet var akkurat like langt og vondt som det pleier å være, så det trenger vi ikke å snakke mer om. Men jeg lurte på om Lufthansa kom til å verdsette medaljen og oppgradere meg ene og alene på bakgrunn av det, så jeg beholdt den på hele veien til flyplassen. Men så begynte folk å se dumt på meg siden jeg spradet rundt med en medalje rundt halsen og så kom jeg på at Lufthansa nok verdsetter hard cash mer en middelmådige atletiske utskeielser, så siden jeg takket nei til å betale 1000kr for å sitte på business ble jeg tildelt 15C.
Loungen i Frankfurt er det ikke så mye å si om. De har dusjer der. Jeg er megastort fan av å dusje på flyplasser og gjør det så ofte som jeg kan, men for å si som kidsa: it hits different når man er svett og jævlig. Da jeg følte meg som et nytt menneske var det dags for øl og pretzel. Man er jo tross alt i Tyskland.
Vel ombord var det det 14 nesten tomme rader business, så det forklarer nok prisen jeg ble tilbudt for oppgradering. Men fikk i det minste ledig midtsete, en liten ekstra sjokolade og en flaske med vann før avgang der bak forhenget. Man er jo tross alt Senator som Lufthansadamen sa da hun dumpet nevnte sjokolade og vannflaske i fanget. Det mest begivenhetsrike jeg opplevde på flyturen var to sørlendinger to rader bak, hvordan den ene klarte å si: «Æ trodde seriøst at æ va’ den einaste homoen i byen!». Jeg håper flere enn meg får litt Little Britain-vibes, eller så er det meg det er noe galt med.
Vel fremme i München bar det rakt av gårde til Senatorloungen etter en øl – man har jo løpt langt og må få væskebalansen i orden må vite. Tequila var tydeligvis bare en fredagsgreie, så det måtte jeg se langt etter nå. Og så var de tomme for Haribo! Skandale! Non som vet hvor jeg kan sende klagen? Jeg har til og med løpt maraton, så da må man jo ha litt Haribo.
Anyhow, her sitter jeg og dingler i loungen. Jeg har en enkelt flytur til Oslo igjen, men hvor spennende kan den liksom være? Hvis jeg ikke forsover meg kan jeg nok gi en oppdatering i morgen tidlig, men jeg antar at den kommer til å bli like begivenhetsløs som de andre.