Sykkelthor
12-02-2024, 13:08
For snart et år siden var jeg på date med en festlig dame hvor litt av formålet var at vi skulle finne en vin som smakte hadde preg av petroleum. Eller «lukter badedyr» som jeg pleier å si. Vin, både med og uten hint av badedyr, fant vi på Territoriet og jeg tror daten var bra for dama gidder å våkne opp med trynet mitt hver morgen den dag i dag. Når vi først satt der og pludret om vin og badedyr var det jo nærliggende å komme inn på temaet at det faktisk finnes flyselskaper som deler ut badeender hvis man bare sitter langt nok fremme i flyet og at jeg alltid har hatt lyst på en slik en and.
Når sant skal sies ble nok praten om badeender trigget av en samtale om bucket-list-ting og det å reise Lufthansa First har stått på min liste helt siden jeg fikk øynene opp for poengsamling og mer behagelige reisemøter enn økonomi for greit over 15 år siden. En og annen tur på førsteklasse har det blitt, både på Thai og Asiana. Og jeg skal definitivt ikke klage over turene jeg har hatt på business heller opp gjennom årene, men Lufthansa First stod liksom igjen som noe nærmest mytisk og halvt uoppnåelig. Med relativt hyppige reiser til Frankfurt ble jeg til stadighet minnet på ønsket om å fly LH First også. Hver gang taxien kjørte inn foran terminalen mumlet for meg selv: «En eller annen gang skal jeg si at vi skal svinge til høyre inn til First Clas Terminalen». Men jeg gjorde det aldri, og de siste årene har det av ymse grunner aldri helt klaffet, enten på grunn av manglende tid, manglende penger, manglende poeng, manglende tilgjengelighet eller manglende CT. Men en dag..! Men så fikk man jo også greit kaffen i vrangstrupen den dagen SAS annonserte at de skulle forlate Star Alliance og med det stenge enhver mulighet for å brenne eurobonuspoeng på en badeand. Å si at det brant på dass var en understatement (First Class problems er også, problemer, ikke sant?). Kaffen i vrangstrupen fikk nok også dama da jeg spurte om hun kunne ta fri en fredag for å reise på tur. Joda, det kunne hun, sa hun, hvor skal vi? New York, sa jeg. Helgetur. Tror jeg. Må se hvor det finnes billetter i First. Mulig det blir Mexico. Eller Sao Paulo. Jeg er med! sa dama, uten å stille flere spørsmål – ordentlig kvalitetsdame altså!
Regnemaskinene til awardfares ble kommandert til å se på tilgjengelige billetter til NYC en gitt helg i februar og jammen meg var det ikke ledig i business allerede. Det er jo definitivt ikke langt nok fremme i flyet hvis det er badeand man vil ha, men hvis alt skal gå rett vest er det tross alt bedre å sitte der enn å sitte hjemme, så det ble booket. Så var det bare å sette på varsling på ledige billetter i First og vente. Problemet var at det ikke ble nødvendig å vente særlig lenge, for veldig kjapt kunne nettsiden til Lufthansa selv fortelle meg at flyvningene til NYC den helgen var utsolgt i First. Alle sammen. Begge veier. Man kan trygt si at stemningen var litt laber – vi snakker jo tross alt om 15 år med bucketlist-venting her.
Men så var det jeg kom på at Lutfhansa flyr til Boston. Og hvem i all verden er det som vil fly dit en tilfeldig fredag i februar? Dit måtte det jo være masse ledig? Jeg fulgte nettsidene til Lufthansa som.en.hauk. 4 ledige seter i First skulle tilsi at det ville bli sluppet minst 2 seter til poeng. 6 ledige på returen. Vi har en vinner! «Kjære? Vi skal ikke til NYC, vi skal til Boston. Ok?» «OK!» - jeg har sagt at dama er fantastisk, ikke sant?
Første endring av reisen ble gjort på sekundet 09:00 da CT-telefonen åpnet. Jeg stod på en snødekket parkeringsplass i Trondheim og danset mens agenten fortalte meg hva slags knapper og glansbilder jeg måtte betale for herligheten. Jeg skulle fly First. First med Lufthansa. Andre endring kom dagen etter med litt mindre dansing, men med ca. tilsvarende mengde glede da det også ble ledig i First på returen. «Det blir dessverre 5 timer å vente i München på vei hjem», sa agenten. «Tror det går fint jeg, sa jeg med et gigantisk glis før jeg fortsatte: «Jeg har badeand»
Siden dette var en bucket-liste-tur ble det optimalisert. Optimalisert i den forstand at vi fløy til Frankfurt torsdag kveld, tok en natt på hotell på flyplassen og deretter videre. Hvorfor? Fordi jeg skulle kunne si til taxisjåføren at han skulle svinge til høyre inn foran FCT. Avgang fra Frankfurt 10-et-ellerannet og deretter 4 drøye timer i München før vi tok med alle badeendene til Boston. Hvis ikke det er optimalisert reiserute i First vet ikke jeg. Da vi svingte inn foran FTC begynte jeg nesten å gråte.
Jeg minnes en tid hvor SAS-appen min pleide å varsle «go to gate» mens flytoget passerte Lillestrøm. Det pleide å gå greit, men det hadde blitt litt snaut med slike marginer nå. Så som ansvarlige reisende hadde vi valgt å møte opp 3 timer før avgang – akkurat nok tid til en dusj, badeand, champagne og litt eggs benedict. Utvalget bobler i FCT var denne fredagen forresten Pol Roger NV, Vranken BdB og Nicolas Feuillatte rosé. Jeg foretrakk Roger, mens dama ga tommel opp for Vranken. Badeender ble etterspurt og prompte utlevert. Bortsett fra at de må ha snakket litt feil seg imellom blant de ansatte for like før vi skulle gå kom PAen vår og ga oss to til. Men hey, hvem er vi til å si nei takk til flere ender, så med en skulderveske full av gakk-gakker bar det en etasje ned og inn i en minibuss. Dessverre ikke Porsche til flyet i dag, men man kan ikke få alt heller – og jeg fikk fire ender så...
Det var kø på jetbroen ut til flyet, men det var ingen sak for sjåføren vår som ropte ENTSCHULDIGUNG! Og brøytet seg frem med oss på slep. For et par konfliktsky og beskjedne nordmenn ble det nesten litt mye. Reisefølget mitt hadde på forhånd sagt at hun var litt bekymret for at de andre skulle se bilen vi kom kjørende med. Idet vi dumpet ned i setene våre kunne jeg berolige henne med at det nok ikke var noen som hadde sett bilen og hvis de hadde sett den hadde de glemt alt om den ved å bli dyttet til side av en streng tysk dame i refleksvest.
Når sant skal sies ble nok praten om badeender trigget av en samtale om bucket-list-ting og det å reise Lufthansa First har stått på min liste helt siden jeg fikk øynene opp for poengsamling og mer behagelige reisemøter enn økonomi for greit over 15 år siden. En og annen tur på førsteklasse har det blitt, både på Thai og Asiana. Og jeg skal definitivt ikke klage over turene jeg har hatt på business heller opp gjennom årene, men Lufthansa First stod liksom igjen som noe nærmest mytisk og halvt uoppnåelig. Med relativt hyppige reiser til Frankfurt ble jeg til stadighet minnet på ønsket om å fly LH First også. Hver gang taxien kjørte inn foran terminalen mumlet for meg selv: «En eller annen gang skal jeg si at vi skal svinge til høyre inn til First Clas Terminalen». Men jeg gjorde det aldri, og de siste årene har det av ymse grunner aldri helt klaffet, enten på grunn av manglende tid, manglende penger, manglende poeng, manglende tilgjengelighet eller manglende CT. Men en dag..! Men så fikk man jo også greit kaffen i vrangstrupen den dagen SAS annonserte at de skulle forlate Star Alliance og med det stenge enhver mulighet for å brenne eurobonuspoeng på en badeand. Å si at det brant på dass var en understatement (First Class problems er også, problemer, ikke sant?). Kaffen i vrangstrupen fikk nok også dama da jeg spurte om hun kunne ta fri en fredag for å reise på tur. Joda, det kunne hun, sa hun, hvor skal vi? New York, sa jeg. Helgetur. Tror jeg. Må se hvor det finnes billetter i First. Mulig det blir Mexico. Eller Sao Paulo. Jeg er med! sa dama, uten å stille flere spørsmål – ordentlig kvalitetsdame altså!
Regnemaskinene til awardfares ble kommandert til å se på tilgjengelige billetter til NYC en gitt helg i februar og jammen meg var det ikke ledig i business allerede. Det er jo definitivt ikke langt nok fremme i flyet hvis det er badeand man vil ha, men hvis alt skal gå rett vest er det tross alt bedre å sitte der enn å sitte hjemme, så det ble booket. Så var det bare å sette på varsling på ledige billetter i First og vente. Problemet var at det ikke ble nødvendig å vente særlig lenge, for veldig kjapt kunne nettsiden til Lufthansa selv fortelle meg at flyvningene til NYC den helgen var utsolgt i First. Alle sammen. Begge veier. Man kan trygt si at stemningen var litt laber – vi snakker jo tross alt om 15 år med bucketlist-venting her.
Men så var det jeg kom på at Lutfhansa flyr til Boston. Og hvem i all verden er det som vil fly dit en tilfeldig fredag i februar? Dit måtte det jo være masse ledig? Jeg fulgte nettsidene til Lufthansa som.en.hauk. 4 ledige seter i First skulle tilsi at det ville bli sluppet minst 2 seter til poeng. 6 ledige på returen. Vi har en vinner! «Kjære? Vi skal ikke til NYC, vi skal til Boston. Ok?» «OK!» - jeg har sagt at dama er fantastisk, ikke sant?
Første endring av reisen ble gjort på sekundet 09:00 da CT-telefonen åpnet. Jeg stod på en snødekket parkeringsplass i Trondheim og danset mens agenten fortalte meg hva slags knapper og glansbilder jeg måtte betale for herligheten. Jeg skulle fly First. First med Lufthansa. Andre endring kom dagen etter med litt mindre dansing, men med ca. tilsvarende mengde glede da det også ble ledig i First på returen. «Det blir dessverre 5 timer å vente i München på vei hjem», sa agenten. «Tror det går fint jeg, sa jeg med et gigantisk glis før jeg fortsatte: «Jeg har badeand»
Siden dette var en bucket-liste-tur ble det optimalisert. Optimalisert i den forstand at vi fløy til Frankfurt torsdag kveld, tok en natt på hotell på flyplassen og deretter videre. Hvorfor? Fordi jeg skulle kunne si til taxisjåføren at han skulle svinge til høyre inn foran FCT. Avgang fra Frankfurt 10-et-ellerannet og deretter 4 drøye timer i München før vi tok med alle badeendene til Boston. Hvis ikke det er optimalisert reiserute i First vet ikke jeg. Da vi svingte inn foran FTC begynte jeg nesten å gråte.
Jeg minnes en tid hvor SAS-appen min pleide å varsle «go to gate» mens flytoget passerte Lillestrøm. Det pleide å gå greit, men det hadde blitt litt snaut med slike marginer nå. Så som ansvarlige reisende hadde vi valgt å møte opp 3 timer før avgang – akkurat nok tid til en dusj, badeand, champagne og litt eggs benedict. Utvalget bobler i FCT var denne fredagen forresten Pol Roger NV, Vranken BdB og Nicolas Feuillatte rosé. Jeg foretrakk Roger, mens dama ga tommel opp for Vranken. Badeender ble etterspurt og prompte utlevert. Bortsett fra at de må ha snakket litt feil seg imellom blant de ansatte for like før vi skulle gå kom PAen vår og ga oss to til. Men hey, hvem er vi til å si nei takk til flere ender, så med en skulderveske full av gakk-gakker bar det en etasje ned og inn i en minibuss. Dessverre ikke Porsche til flyet i dag, men man kan ikke få alt heller – og jeg fikk fire ender så...
Det var kø på jetbroen ut til flyet, men det var ingen sak for sjåføren vår som ropte ENTSCHULDIGUNG! Og brøytet seg frem med oss på slep. For et par konfliktsky og beskjedne nordmenn ble det nesten litt mye. Reisefølget mitt hadde på forhånd sagt at hun var litt bekymret for at de andre skulle se bilen vi kom kjørende med. Idet vi dumpet ned i setene våre kunne jeg berolige henne med at det nok ikke var noen som hadde sett bilen og hvis de hadde sett den hadde de glemt alt om den ved å bli dyttet til side av en streng tysk dame i refleksvest.