KnutW
09-06-2023, 23:49
«Hah! You can’t do this in British airways!» Kapteinen, som faktisk var major, hadde verdens bredeste glis der vi svingte oss innover Lysefjorden i snaue 3000 fot. Med en Royal Air Force VC10. Og han hadde helt rett: Å ratte rundt i knehøyde gjennom fjord-Norge med en firemotors jetliner er definitivt ikke noe man gjør i BA. Eller noe annet flyselskap for den saks skyld.
Forhistorien er det samme gamle mantraet: Det er det man ikke gjør som man til slutt angrer mest på. Så da muligheten for å søke om en studietur med en RAF VC10 på Norgestur ifm en NATO-øvelse bød seg, var det bare å klinke til. Og RAF sa ja!
Fremmøte var ukristelig tidlig på Sola en marsmorgen i 1995. Etter å ha blitt behørig registrert og fått en kort briefing om dagens oppdrag gikk jeg sammen med besetningen ut på tråkka. Der sto ZA141, den aller første VC10 som ble ombygd til tankfly, klar i morgensolen.
Dagens oppdrag var å fly over Sør-Norge til Østerdalen, legge oss i et ventemønster og tanke Tornadoer. Deretter retur til Sola, beregnet flytid cirka 2:30.
På slaget 0700 startet vi opp de fire RR Conway motorene og takset ut for avgang på bane 18. Det var en strålende morgen, klar luft, nesten vindstille og ubegrenset sikt. Vi spurte tårnet om lov til å starte turen low level VFR for virkelig å nyte utsikten i vestlandsfjordene. ATC viste stor velvilje og det var nok en del rogalendinger som bråvåknet den morgenen. Rolls Royce var aldri kjent for støysvake motorer…
En venstresving etter avgang førte oss over Sandnes og dalstrøka innafor på kurs østover. Lysefjorden ligger da rett frem. De britiske flygerne hadde hørt om Prekestolen og Kjerag, men aldri fått anledning til å se disse turistattraksjonene. Før nå. VFR-klareringen sto ved lag og vi fortsatte innover fjorden med akkurat nok høyde til å unngå de mange høyspentlinjene som er strukket over fjorden. Som «lokal kjentmann» guidet jeg som best jeg kunne og pekte ut både Prekestolen og Kjeragmassivet. Britene var imponert over naturen, men «duty calls». Vi nærmet oss enden av fjorden -og fjellene bak- med 500 km/t. «Request IFR climb and direct area Oscar». Det ble godkjent, og VC10’ern fikk lov å bevise hva den var god for i klatring. Og det er som kjent ikke så rent lite.
Etter en halvtimes tid på marsjhøyde var det på tide å komme seg ned til 19000 fot i «Area Oscar», alias Østerdalsområdet, for å møte Tornadoene. Vi etablere oss pent og pyntelig i et avlangt ventemønster, og de første Tornadoene dukket opp like etterpå. Vi slapp ut slangene fra de to poddene, en på hver vinge, og Tornadoene hang seg på. Mens en tanket la makkeren seg et stykke ute til hhv høyre og venstre for oss, deretter byttet de to innbyrdes plass. Da sistemann var ferdig tanket brakk de av, og forsvant ned i lav høyde. Såvidt jeg husker var det to omganger med fire Tornadoer i hver runde. Hele seansen varte ca 45 minutter, deretter var det opp igjen til marsjhøyde og retur til Sola.
Jeg fikk lov å forlate cockpit og gå baki for å fotografere mens jagerne holdt på med tankingen. Kabinen var uisolert, kald og bråkete. Alt av fordums glamour, pomp og prakt var byttet ut til fordel for digre tanker med 3500 imp gallons.
I motsetning til mange andre tankfly der boomen blir styrt av en egen operatør som er plassert i halen på flyet, ble tankingen på VC10 ordnet fra cockpit av systemoperatøren. Det er kamera som viser hva som skjer under og bak flyet. VC10 har en tredje slange montert på skroget under halepartiet, men denne ble stort sett bare brukt til tanking av større fly, C-130, VC10 og TriStar. Besetningen består av kun tre flygere, samme som da VC10 fløy sivilt.
ZA141 var som nevnt det første flyet som ble bygget om til tanker. Det tok sin tid, de begynte i 1978 og første tur som tankfly var 22. juni 1982.
Maskinen ble opprinnelig levert til BOAC som G-ARVG og fløy første gang 17. oktober 1963. I 1975 ble den solgt til Gulf Air som brukte den frem til 1977.
Den sto lagret et års tid før den ble solgt til RAF og fløyet til Bristol-Filton for konvertering til tankfly.
Siste tur for RAF var i 1999, og den ble skrotet i 2001.
Forhistorien er det samme gamle mantraet: Det er det man ikke gjør som man til slutt angrer mest på. Så da muligheten for å søke om en studietur med en RAF VC10 på Norgestur ifm en NATO-øvelse bød seg, var det bare å klinke til. Og RAF sa ja!
Fremmøte var ukristelig tidlig på Sola en marsmorgen i 1995. Etter å ha blitt behørig registrert og fått en kort briefing om dagens oppdrag gikk jeg sammen med besetningen ut på tråkka. Der sto ZA141, den aller første VC10 som ble ombygd til tankfly, klar i morgensolen.
Dagens oppdrag var å fly over Sør-Norge til Østerdalen, legge oss i et ventemønster og tanke Tornadoer. Deretter retur til Sola, beregnet flytid cirka 2:30.
På slaget 0700 startet vi opp de fire RR Conway motorene og takset ut for avgang på bane 18. Det var en strålende morgen, klar luft, nesten vindstille og ubegrenset sikt. Vi spurte tårnet om lov til å starte turen low level VFR for virkelig å nyte utsikten i vestlandsfjordene. ATC viste stor velvilje og det var nok en del rogalendinger som bråvåknet den morgenen. Rolls Royce var aldri kjent for støysvake motorer…
En venstresving etter avgang førte oss over Sandnes og dalstrøka innafor på kurs østover. Lysefjorden ligger da rett frem. De britiske flygerne hadde hørt om Prekestolen og Kjerag, men aldri fått anledning til å se disse turistattraksjonene. Før nå. VFR-klareringen sto ved lag og vi fortsatte innover fjorden med akkurat nok høyde til å unngå de mange høyspentlinjene som er strukket over fjorden. Som «lokal kjentmann» guidet jeg som best jeg kunne og pekte ut både Prekestolen og Kjeragmassivet. Britene var imponert over naturen, men «duty calls». Vi nærmet oss enden av fjorden -og fjellene bak- med 500 km/t. «Request IFR climb and direct area Oscar». Det ble godkjent, og VC10’ern fikk lov å bevise hva den var god for i klatring. Og det er som kjent ikke så rent lite.
Etter en halvtimes tid på marsjhøyde var det på tide å komme seg ned til 19000 fot i «Area Oscar», alias Østerdalsområdet, for å møte Tornadoene. Vi etablere oss pent og pyntelig i et avlangt ventemønster, og de første Tornadoene dukket opp like etterpå. Vi slapp ut slangene fra de to poddene, en på hver vinge, og Tornadoene hang seg på. Mens en tanket la makkeren seg et stykke ute til hhv høyre og venstre for oss, deretter byttet de to innbyrdes plass. Da sistemann var ferdig tanket brakk de av, og forsvant ned i lav høyde. Såvidt jeg husker var det to omganger med fire Tornadoer i hver runde. Hele seansen varte ca 45 minutter, deretter var det opp igjen til marsjhøyde og retur til Sola.
Jeg fikk lov å forlate cockpit og gå baki for å fotografere mens jagerne holdt på med tankingen. Kabinen var uisolert, kald og bråkete. Alt av fordums glamour, pomp og prakt var byttet ut til fordel for digre tanker med 3500 imp gallons.
I motsetning til mange andre tankfly der boomen blir styrt av en egen operatør som er plassert i halen på flyet, ble tankingen på VC10 ordnet fra cockpit av systemoperatøren. Det er kamera som viser hva som skjer under og bak flyet. VC10 har en tredje slange montert på skroget under halepartiet, men denne ble stort sett bare brukt til tanking av større fly, C-130, VC10 og TriStar. Besetningen består av kun tre flygere, samme som da VC10 fløy sivilt.
ZA141 var som nevnt det første flyet som ble bygget om til tanker. Det tok sin tid, de begynte i 1978 og første tur som tankfly var 22. juni 1982.
Maskinen ble opprinnelig levert til BOAC som G-ARVG og fløy første gang 17. oktober 1963. I 1975 ble den solgt til Gulf Air som brukte den frem til 1977.
Den sto lagret et års tid før den ble solgt til RAF og fløyet til Bristol-Filton for konvertering til tankfly.
Siste tur for RAF var i 1999, og den ble skrotet i 2001.