Utenbys
07-06-2023, 03:23
Jeg hadde ikke planlagt å skrive en tripreport for denne turen. Men fikk jeg sove, nei – så da ble det tastatur og noen øl fra roomservice isteden.
Utsikten fra rommet, om jeg trekker fra gardinen, er i retning Ceaușescu’s Folley. Nå for tiden holder vel den lokale regjeringen hus der. Men det var ikke det jeg skulle skrive om, selv om det er greit å si hvor jeg er.
Ny Eurobonusperiode og to opptjeningsår igjen til Lifetime Gold så når en ferietur skal bookes så blir det jo booket hos SAS og i dette tilfellet snek deg seg inn litt Lufthansa for å nå distansen. Flyveture ble BGO-ARN-FRA-OTP. Skal hjem igjen via samme rute om en seks dager eller så. Første to etappene med SK(ish). Først sete 1A i en CRJ og så 1C i en sprelleny A320. At CRJen ikke hadde WIFI er som forventet, kjerren var tross alt fra 2016. At A320en som kom av samlebåndet i 2023 ikke hadde WIFI var litt mer overraskende. Men en kan jo spørre menneskene som jobber hvorfor det er tilfellet at ikke kjerren har WIFI. Svaret var at fabrikken ikke kunne montere skiboksen og nødvendige greier før leveranse og det var viktig å få kjerren i luften med betalende pax om bord. Så fikk nå WIFI-greiene komme når det var på tide med noe service.
For nysgjerrige sjeler kan jeg avsløre at CRJen var EI-FPI og A320en var EI-SIY.
På første etappe ble det servert en wrap (ikke polarrulltingen, men noe litt bedre) og på andre etappe «beef pastrami». Var i alle fall det som stod på etiketten på pappboksen maten var inni. Passasjeren over midtgangen hadde forhåndsbestilt pizza og jeg var veldig misunnelig der jeg satt og spiste «beef pastrami». At første etappe kom seg opp fra 35 på BGO var egentlig imponerende, for der var det pakket til taket med folk og fe.
Men som overskriften antyder så er det ikke SK denne historien handler om. Det er Lufthansa. Vi kom litt sent inn til FRA og ble møtt med en buss. En stund stod jeg inni bussen og tenkte at dette er livet mitt, her skal jeg stå til jeg dør. Men plutselig hadde alle, som holdt tempo som om de var på vei til sin egen begravelse ut av flyet og inn i bussen, dukket opp. Så bussen tok oss til terminalen. Og tilfeldighetene ville det til at gaten for flighten videre var ved siden av en Senatorstue. Så da rakk jeg en sigg og Becks før boarding var i gang.
Ny Luftbuss320 og sete 2D. Og LH holder stand på noen områder med blokkert midtsete. Jeg kaller det lebensraum. Skriften på nakkestøtten på det blokkerte setet sa «Ihr Freiraum». Det er så langt mine tyskkunnskaper strekker seg det samme som lebensraum.
Vel oppe i luften kom det noe mat som var ganske god. Særlig god var sjokoladekrembrowniedingsen. Men nå nærmer vi oss årsaken til at jeg følte det nødvendig å skrive om turen. Men før jeg nevner det så må vi nevne LH sin WIFI. De har altså en greie benevnt som «chat only» som koster EUR 3,- for hele distansen. At det kun kan benyttes til chat er ikke kødd. Jeg forsøkte å sende et bilde i en Signal-melding, og det tok ca 30 minutter. Men ren tekst kom frem rimelig prompt så det var fullt mulig å holde utvalgte venner orientert om tragedien som skjedde ombord.
Lufthansa har, i likhet med SAS, en meny om bord som forteller hva de har å servere. SAS har nylig kommet med sommermeny der Mikkeller IPA er byttet ut med Mikkeller APA. Hva den nye APA smaker kan jeg ikke si, for (og det var cateringfolkene sin skyld – altså) de hadde fortsatt bare IPAen om bord. Men det var Lufthansa dette handlet om. De har en mangesiders meny med mat og drikke å velge mellom. Jeg så meg ut en Crew Republic Drunken Sailor IPA fra Bavaria som jeg hadde lyst på og spurte om å få. Men neida. Menyen var jo for kveget akter for gardinen. Foran gardinen kunne en få Becks, rød/hvit/sprudlende vin og GT (kankje mer, var så langt jeg kom i min research). Men jeg hadde jo sett meg ut denne Drunken Sailor og hadde lyst på den så jeg spurte på nytt og fikk (det er jo tyskere) samme svar. Men jeg prøvde enda en gang, streng i stemmen, å si at jeg ville ha den IPAen. Så da ordnet det seg, mot EUR 4,50 betalt med Frukttelefon.
Altså – hva i svingende styggedom – er det som får LH-brass til å bestemme seg for at en vare de har lastet på trallen ikke skal være tilgjengelig for pax som sitter forut for gardinen med mindre en virkelig insisterer OG betaler ekstra penger?
Sånn – da har jeg fått sagt det jeg trengte å si. Og drukket litt Ursus som en hyggelig roomservice-person kom med. God natt.
Men nå glemte jeg å fortelle historien om plastposen på Arlanda. For der satt jeg i nesten fem timer og plutselig så jeg en svær plastpose som danset rundt på taket. Fikk tak i ett stykk ansatt og pekt og antydet at dette er jo ikke bra. Det står jo fly med jetmotorer rett nedenfor taket. Ansatt ringer sjefen sin som kommer og titter og finner en skyddsvakt som også kommer og titter. Ingen av dem har adgangskort som slipper dem ut på taket for å hente plasten. Og der stopper historien, for jeg måtte nå et fly.
Bilder som hører til denne historien finnes. Men det skjer tydeligvis ikke at jeg skal skalere dem akkurat nå. Så jeg gjør det enkelt: https://1drv.ms/f/s!AjNksL8cAvMOgsoeoUtzQtkdn_SwaQ?e=hQKKxj
Natti
Utsikten fra rommet, om jeg trekker fra gardinen, er i retning Ceaușescu’s Folley. Nå for tiden holder vel den lokale regjeringen hus der. Men det var ikke det jeg skulle skrive om, selv om det er greit å si hvor jeg er.
Ny Eurobonusperiode og to opptjeningsår igjen til Lifetime Gold så når en ferietur skal bookes så blir det jo booket hos SAS og i dette tilfellet snek deg seg inn litt Lufthansa for å nå distansen. Flyveture ble BGO-ARN-FRA-OTP. Skal hjem igjen via samme rute om en seks dager eller så. Første to etappene med SK(ish). Først sete 1A i en CRJ og så 1C i en sprelleny A320. At CRJen ikke hadde WIFI er som forventet, kjerren var tross alt fra 2016. At A320en som kom av samlebåndet i 2023 ikke hadde WIFI var litt mer overraskende. Men en kan jo spørre menneskene som jobber hvorfor det er tilfellet at ikke kjerren har WIFI. Svaret var at fabrikken ikke kunne montere skiboksen og nødvendige greier før leveranse og det var viktig å få kjerren i luften med betalende pax om bord. Så fikk nå WIFI-greiene komme når det var på tide med noe service.
For nysgjerrige sjeler kan jeg avsløre at CRJen var EI-FPI og A320en var EI-SIY.
På første etappe ble det servert en wrap (ikke polarrulltingen, men noe litt bedre) og på andre etappe «beef pastrami». Var i alle fall det som stod på etiketten på pappboksen maten var inni. Passasjeren over midtgangen hadde forhåndsbestilt pizza og jeg var veldig misunnelig der jeg satt og spiste «beef pastrami». At første etappe kom seg opp fra 35 på BGO var egentlig imponerende, for der var det pakket til taket med folk og fe.
Men som overskriften antyder så er det ikke SK denne historien handler om. Det er Lufthansa. Vi kom litt sent inn til FRA og ble møtt med en buss. En stund stod jeg inni bussen og tenkte at dette er livet mitt, her skal jeg stå til jeg dør. Men plutselig hadde alle, som holdt tempo som om de var på vei til sin egen begravelse ut av flyet og inn i bussen, dukket opp. Så bussen tok oss til terminalen. Og tilfeldighetene ville det til at gaten for flighten videre var ved siden av en Senatorstue. Så da rakk jeg en sigg og Becks før boarding var i gang.
Ny Luftbuss320 og sete 2D. Og LH holder stand på noen områder med blokkert midtsete. Jeg kaller det lebensraum. Skriften på nakkestøtten på det blokkerte setet sa «Ihr Freiraum». Det er så langt mine tyskkunnskaper strekker seg det samme som lebensraum.
Vel oppe i luften kom det noe mat som var ganske god. Særlig god var sjokoladekrembrowniedingsen. Men nå nærmer vi oss årsaken til at jeg følte det nødvendig å skrive om turen. Men før jeg nevner det så må vi nevne LH sin WIFI. De har altså en greie benevnt som «chat only» som koster EUR 3,- for hele distansen. At det kun kan benyttes til chat er ikke kødd. Jeg forsøkte å sende et bilde i en Signal-melding, og det tok ca 30 minutter. Men ren tekst kom frem rimelig prompt så det var fullt mulig å holde utvalgte venner orientert om tragedien som skjedde ombord.
Lufthansa har, i likhet med SAS, en meny om bord som forteller hva de har å servere. SAS har nylig kommet med sommermeny der Mikkeller IPA er byttet ut med Mikkeller APA. Hva den nye APA smaker kan jeg ikke si, for (og det var cateringfolkene sin skyld – altså) de hadde fortsatt bare IPAen om bord. Men det var Lufthansa dette handlet om. De har en mangesiders meny med mat og drikke å velge mellom. Jeg så meg ut en Crew Republic Drunken Sailor IPA fra Bavaria som jeg hadde lyst på og spurte om å få. Men neida. Menyen var jo for kveget akter for gardinen. Foran gardinen kunne en få Becks, rød/hvit/sprudlende vin og GT (kankje mer, var så langt jeg kom i min research). Men jeg hadde jo sett meg ut denne Drunken Sailor og hadde lyst på den så jeg spurte på nytt og fikk (det er jo tyskere) samme svar. Men jeg prøvde enda en gang, streng i stemmen, å si at jeg ville ha den IPAen. Så da ordnet det seg, mot EUR 4,50 betalt med Frukttelefon.
Altså – hva i svingende styggedom – er det som får LH-brass til å bestemme seg for at en vare de har lastet på trallen ikke skal være tilgjengelig for pax som sitter forut for gardinen med mindre en virkelig insisterer OG betaler ekstra penger?
Sånn – da har jeg fått sagt det jeg trengte å si. Og drukket litt Ursus som en hyggelig roomservice-person kom med. God natt.
Men nå glemte jeg å fortelle historien om plastposen på Arlanda. For der satt jeg i nesten fem timer og plutselig så jeg en svær plastpose som danset rundt på taket. Fikk tak i ett stykk ansatt og pekt og antydet at dette er jo ikke bra. Det står jo fly med jetmotorer rett nedenfor taket. Ansatt ringer sjefen sin som kommer og titter og finner en skyddsvakt som også kommer og titter. Ingen av dem har adgangskort som slipper dem ut på taket for å hente plasten. Og der stopper historien, for jeg måtte nå et fly.
Bilder som hører til denne historien finnes. Men det skjer tydeligvis ikke at jeg skal skalere dem akkurat nå. Så jeg gjør det enkelt: https://1drv.ms/f/s!AjNksL8cAvMOgsoeoUtzQtkdn_SwaQ?e=hQKKxj
Natti