LN-KGL
20-08-2006, 18:48
Det er søndag morgen og jeg har pakket om alt i min nye Samsonite Polycarbonate koffert som jeg kjøpte på fredags ettermiddag på Cheshire Oaks outlets (dette inkluderte også alle mine fire kameraer jeg hadde med på turen). Ante ikke hvor mye den veide, men hadde en mistanke om at det var over 20 kg. Gamlekofferten var moden for utskiftning, så den ble stående igjen på hotellet.
Vi hadde kvelden før avtalt å ta siste frokost på øyriket for denne gang kl. 08:30, og det var tre uthvilte og sultne som stilte utenfor frokostsalen fem minutter før tiden. Tannpuss og utsjekk var overstått kl. 09:15 og avsted gikk det i retning Liverpool John Lennon Airport.
Rundt 45 minutter senere ankom vi flyplassen. Før dette hadde greid å fylle tanken på spottermobilen og siden to av oss forble inne i bilen under tanking greide vi også å sette av bilalarmen mens KOG var inne for å betale. Begge vi to som satt igjen i bilen lurte på hvilken tulling som hadde satt av bilalarmen, vi var hellig overbevist om at det ikke var oss. Med bilen tilbakelevert stod tre karer med en koffert hver (Fellowship hadde også en liten pilke-på-isen-ryggsekk-med-klappstol i tillegg) og en klar plastpose hver med pass, penger og pilletter (jeg hadde også pigaretter, plighter og en pakke pyggegummi i posen). Det var nå litt over tre timer til og forhåpentligvis kunne vi få sjekket inn hos Ryanair for vår tur til Torp kl.13:35. Dengang ei, vi måtte vente til nærmere to timer før avgang sa de i skranken, så selvsagt søkte vi opp nærmeste kaffebar i avgangshallen. De siste mynter ble skapet sammen til kaffe og vann. De tre musketerene fant seg et bord og fortærte den siste Smil kjøpt av undertegnede på OSL, jordbærgummi kjøpt av Fellowship og grønne stenfrie druer kjøpt på fellesen sammen med kaffeen/vannet/colaen. Undertegnede tok seg en tur utenfor for sjekke nikotinnivået, men det var en sur opplevelse med blåst og regn – og derfor søkte jeg tilflukt på vestenden av terminalen. I det jeg er i ferd med å avslutte røyken, dundrer det på vinduet fra innsiden – KOG veivet – hadde innsjekkingen åpnet?
Da stod vi i køen for innsjekk med bare en håndfull foran oss og blant dem var tre vennepar som ikke hadde fått med seg at håndvesker ikke var tillatt. Det gjorde at det tok litt tid før vi kom til, letteste bagasje haddde selvsagt KOG, på god annenplass var Fellowship og når jeg satte min på vekten endet den på 25,4 kg. Men tror du jeg fikk betale ekstra – nei, bare et fint oransje merke med Heavy ble satt på den – MOL må strigråte!!!
Nå bare med gjennomsiktige plastposer med alle P-ene i lurte de to andre meg med mot sikkerhetskontrollen over to timer før avgang. Jeg dømte ikke at det hadde blitt OSL-tilstander på innsiden av LPL – ikke-røyking over alt. I sikkerhetskontrollen måtte sko og belter tas av og sendes gjennom maskinen sammen med den tomme jakken og plastposen. To P-er ble inndratt fra min plastpose – min yndige påfugl-1-plighter og en pakke pyggegummi (det er fali det). Så var det gjennom ramma og deretter armene ut og full kroppsvisitering. Verre var det for KOG, han fikk konfiskert sitt lekre prilleetui – men prillene fikk han beholde. Det var også folksomt av bevæpnet politi i sikkerhetskontrollen.
Endelig inne i varmen, være godtkjent, kunne fly gjorde godt, men den forbaskede Marlboroen i plastposen fristet overmåte – men lite hjalp det, en lighter var ikke å oppdrive i butikkene på innsiden. KOG var på leit etter et engangskamera for å kunne forevige hendelsen, og sannelig hadde de det. Tror du ikke han fikk tillatelse å ta bilder av politiet i full mundur. På innsiden traff vi på en ekte flyentusiast av den eldre garde med gul vest. Han skulle bemanne opplysningstavlen som viste LPLs foreslåtte utbygning, men det var opplagt mer interessant å prate med de tre utskremte fra Norge. Vi fikk vite en hel del om gamle Speke, den nye planlagte spotterparken på sørsiden av rullebanen, gamle fly, .... Vi fikk slått i hjel noen minutter der. Heldigvis var vi forutseende og tok oss et lite måltid før vi boardet, men mer om det senere.
Det nærmet seg boarding og siden fargen på avgangstavla viste en grønn bakgrunnsfarge med tekst Wait in Lounge så det ut til at vår fly var i rute. 20 minutter før avgang skiftet teksten til Go to Gate 16 og avsted det bar. Siden vi hadde fått tildelt boarding-nummer 012-014 var vi i den tidligste køen og kunne håpe på bra seter. Resultatet ble den første seterekke på styrbord side og selvsagt meg i midten. Nå ventet vi bare på de siste reisende, og da falt de første ubehagelige ordene fra en av kabinbesetningen – og dette gikk ut over en sen mamma på reise med sine fire unger. KOG tok frem sitt engangs plastkamera og tok et par bilder av den polske CAen lukke døra. Dette resulterte i neste skyllebøtte, denne gang tildelt KOG – ikke noe elektronisk utstyr kan benyttes under avgang sa CAen, men som sant var sa KOG med et smil at alt var kjemisk med dette kameraet og det inneoldt ingen elektronikk. Murre, murre, £$€¤%# var svaret fra CAen.
Som resultat av alt dette ble det en tre minutter forsinket pushback og KOG var heldig og fikk være med. I luften ble det annonsert at det på denne flighten ikke var noe å kjøpe – enda en inntektskilde for MOL gikk fløyten på denne turen.
Det var en rolig flight og vi landet på tid på Torp. Som tidligere omtalt her på forumet så var fasilitetene på Torp undermåls – tre flighter på samme tid kan ikke et bagasjebånd alene håndtere. Resultatet ble 30 minutter venting på kofferten – heldigvis kunne noen minutter slås i hjel med å tanke opp i tax freen. Så med en gjennomsiktig plastpose, en full taxfreepose og stor koffert bar det ut gjennom grønn sone i tollen på jakt etter en lighter. Lighteren ble funnet hos Narvesen (en av de siste de hadde – nesten utsolgt av naturlige årsaker). Men fikk jeg tatt noen drag før jeg gikk om bord i bussen retning Oslo – å nei, bagasjebåndet stjal den tiden.
Dette var en søndag ettermiddag og bussturen til Asker – der jeg skulle av – tok nesten to timer 30 minutter, over en time mer enn rutetiden sa. Da var det bare å rulle ned bakken fra Nycomed til taxiholdeplassen ved Asker Jernbanestasjon. 30 minutter senere var jeg hjemme på Hurum; puuuuuuuh.
Så til konklusjoner fra EuroTour 2-2006:
1. SAS Braathens er KJEMPEBRA.
2. Schiphol må vi mer til – neste gang et lengre opphold.
3. Jet2 hadde vært bra hvis de hadde vært flinkere til å holde rutetidene.
4. Leeds Bradford flyplass er en enkel flyplass å reise til, men ikke noe spennende for spottere – det er jo nesten bare Jet2 her.
5. Travelodge-kjeden kan anbefales.
6. Nydelig natur og vennlige folk i North Yorkshire.
7. Yorkshire Air Museum må få et nytt besøk.
8. Manchester International Airport skuffer aldri.
9. Besøk av Cosford kan godt utsettes til neste år – da åpner Cold War-avdelingen.
10. Liverpool Johan Lennon er best uten Critical.
11. Aldri mer Ryanair.
12. Flytoget er mye bedre enn buss til en flyplass.
13. Venner og kjente er bra å treffe.
14. Insidere er god å ha i sin bekjentskapskrets.
Til slutt et bilde Fellowship tok i cockpit under innflyving til AMS.
http://www.plane-spotter.com/Jpegs/EuroTour2006-2/imgp0683.jpg
Vi hadde kvelden før avtalt å ta siste frokost på øyriket for denne gang kl. 08:30, og det var tre uthvilte og sultne som stilte utenfor frokostsalen fem minutter før tiden. Tannpuss og utsjekk var overstått kl. 09:15 og avsted gikk det i retning Liverpool John Lennon Airport.
Rundt 45 minutter senere ankom vi flyplassen. Før dette hadde greid å fylle tanken på spottermobilen og siden to av oss forble inne i bilen under tanking greide vi også å sette av bilalarmen mens KOG var inne for å betale. Begge vi to som satt igjen i bilen lurte på hvilken tulling som hadde satt av bilalarmen, vi var hellig overbevist om at det ikke var oss. Med bilen tilbakelevert stod tre karer med en koffert hver (Fellowship hadde også en liten pilke-på-isen-ryggsekk-med-klappstol i tillegg) og en klar plastpose hver med pass, penger og pilletter (jeg hadde også pigaretter, plighter og en pakke pyggegummi i posen). Det var nå litt over tre timer til og forhåpentligvis kunne vi få sjekket inn hos Ryanair for vår tur til Torp kl.13:35. Dengang ei, vi måtte vente til nærmere to timer før avgang sa de i skranken, så selvsagt søkte vi opp nærmeste kaffebar i avgangshallen. De siste mynter ble skapet sammen til kaffe og vann. De tre musketerene fant seg et bord og fortærte den siste Smil kjøpt av undertegnede på OSL, jordbærgummi kjøpt av Fellowship og grønne stenfrie druer kjøpt på fellesen sammen med kaffeen/vannet/colaen. Undertegnede tok seg en tur utenfor for sjekke nikotinnivået, men det var en sur opplevelse med blåst og regn – og derfor søkte jeg tilflukt på vestenden av terminalen. I det jeg er i ferd med å avslutte røyken, dundrer det på vinduet fra innsiden – KOG veivet – hadde innsjekkingen åpnet?
Da stod vi i køen for innsjekk med bare en håndfull foran oss og blant dem var tre vennepar som ikke hadde fått med seg at håndvesker ikke var tillatt. Det gjorde at det tok litt tid før vi kom til, letteste bagasje haddde selvsagt KOG, på god annenplass var Fellowship og når jeg satte min på vekten endet den på 25,4 kg. Men tror du jeg fikk betale ekstra – nei, bare et fint oransje merke med Heavy ble satt på den – MOL må strigråte!!!
Nå bare med gjennomsiktige plastposer med alle P-ene i lurte de to andre meg med mot sikkerhetskontrollen over to timer før avgang. Jeg dømte ikke at det hadde blitt OSL-tilstander på innsiden av LPL – ikke-røyking over alt. I sikkerhetskontrollen måtte sko og belter tas av og sendes gjennom maskinen sammen med den tomme jakken og plastposen. To P-er ble inndratt fra min plastpose – min yndige påfugl-1-plighter og en pakke pyggegummi (det er fali det). Så var det gjennom ramma og deretter armene ut og full kroppsvisitering. Verre var det for KOG, han fikk konfiskert sitt lekre prilleetui – men prillene fikk han beholde. Det var også folksomt av bevæpnet politi i sikkerhetskontrollen.
Endelig inne i varmen, være godtkjent, kunne fly gjorde godt, men den forbaskede Marlboroen i plastposen fristet overmåte – men lite hjalp det, en lighter var ikke å oppdrive i butikkene på innsiden. KOG var på leit etter et engangskamera for å kunne forevige hendelsen, og sannelig hadde de det. Tror du ikke han fikk tillatelse å ta bilder av politiet i full mundur. På innsiden traff vi på en ekte flyentusiast av den eldre garde med gul vest. Han skulle bemanne opplysningstavlen som viste LPLs foreslåtte utbygning, men det var opplagt mer interessant å prate med de tre utskremte fra Norge. Vi fikk vite en hel del om gamle Speke, den nye planlagte spotterparken på sørsiden av rullebanen, gamle fly, .... Vi fikk slått i hjel noen minutter der. Heldigvis var vi forutseende og tok oss et lite måltid før vi boardet, men mer om det senere.
Det nærmet seg boarding og siden fargen på avgangstavla viste en grønn bakgrunnsfarge med tekst Wait in Lounge så det ut til at vår fly var i rute. 20 minutter før avgang skiftet teksten til Go to Gate 16 og avsted det bar. Siden vi hadde fått tildelt boarding-nummer 012-014 var vi i den tidligste køen og kunne håpe på bra seter. Resultatet ble den første seterekke på styrbord side og selvsagt meg i midten. Nå ventet vi bare på de siste reisende, og da falt de første ubehagelige ordene fra en av kabinbesetningen – og dette gikk ut over en sen mamma på reise med sine fire unger. KOG tok frem sitt engangs plastkamera og tok et par bilder av den polske CAen lukke døra. Dette resulterte i neste skyllebøtte, denne gang tildelt KOG – ikke noe elektronisk utstyr kan benyttes under avgang sa CAen, men som sant var sa KOG med et smil at alt var kjemisk med dette kameraet og det inneoldt ingen elektronikk. Murre, murre, £$€¤%# var svaret fra CAen.
Som resultat av alt dette ble det en tre minutter forsinket pushback og KOG var heldig og fikk være med. I luften ble det annonsert at det på denne flighten ikke var noe å kjøpe – enda en inntektskilde for MOL gikk fløyten på denne turen.
Det var en rolig flight og vi landet på tid på Torp. Som tidligere omtalt her på forumet så var fasilitetene på Torp undermåls – tre flighter på samme tid kan ikke et bagasjebånd alene håndtere. Resultatet ble 30 minutter venting på kofferten – heldigvis kunne noen minutter slås i hjel med å tanke opp i tax freen. Så med en gjennomsiktig plastpose, en full taxfreepose og stor koffert bar det ut gjennom grønn sone i tollen på jakt etter en lighter. Lighteren ble funnet hos Narvesen (en av de siste de hadde – nesten utsolgt av naturlige årsaker). Men fikk jeg tatt noen drag før jeg gikk om bord i bussen retning Oslo – å nei, bagasjebåndet stjal den tiden.
Dette var en søndag ettermiddag og bussturen til Asker – der jeg skulle av – tok nesten to timer 30 minutter, over en time mer enn rutetiden sa. Da var det bare å rulle ned bakken fra Nycomed til taxiholdeplassen ved Asker Jernbanestasjon. 30 minutter senere var jeg hjemme på Hurum; puuuuuuuh.
Så til konklusjoner fra EuroTour 2-2006:
1. SAS Braathens er KJEMPEBRA.
2. Schiphol må vi mer til – neste gang et lengre opphold.
3. Jet2 hadde vært bra hvis de hadde vært flinkere til å holde rutetidene.
4. Leeds Bradford flyplass er en enkel flyplass å reise til, men ikke noe spennende for spottere – det er jo nesten bare Jet2 her.
5. Travelodge-kjeden kan anbefales.
6. Nydelig natur og vennlige folk i North Yorkshire.
7. Yorkshire Air Museum må få et nytt besøk.
8. Manchester International Airport skuffer aldri.
9. Besøk av Cosford kan godt utsettes til neste år – da åpner Cold War-avdelingen.
10. Liverpool Johan Lennon er best uten Critical.
11. Aldri mer Ryanair.
12. Flytoget er mye bedre enn buss til en flyplass.
13. Venner og kjente er bra å treffe.
14. Insidere er god å ha i sin bekjentskapskrets.
Til slutt et bilde Fellowship tok i cockpit under innflyving til AMS.
http://www.plane-spotter.com/Jpegs/EuroTour2006-2/imgp0683.jpg