KnutW
12-10-2017, 16:10
DEL 1: MOT ØST
«You breakfast not included! You pay 600 Rubels! NOW!» sa den platinablond-blekede damen bak disken. Damen var selve personifiseringen av Di Derres Rumba med Gunn, på størrelse med en liten traktor og kretsmester i tunge ting som skal kastes langt. Den eneste forskjellen var at hun het Irina, ikke Gunn. Undertegnede, som har 106 kg fordelt på 1,95 meter turte ikke annet enn å bla opp 600 rubler. Cash kontant.
Utrolig hva man lar seg overtale til å bli med på. Det koker vel egentlig ned til den gamle lærdommen om at det er det man ikke gjør som man til slutt angrer mest på. Så da en bekjent i Nederland for noen uker siden ymtet frempå om å fly Jak-42 i Russland, var jeg ikke så veldig vond å overtale.
Jak-42 er en av flytypene som har stått høyt på "burde-vel-se-å-få-tatt-en-tur-før-den-forsvinner"-lista, men som det alltid har vært litt kronglete å få tatt en tur med. Det er få eller ingen europeiske selskaper utenfor ex-sovjet som har fløyet den og i de siste årene har bestanden begynt å bli utrydningstruet. Selv i Russland tynnes det raskt i rekkene av flybare individer. Jeg hadde nesten avskrevet den som en av dem det aldri ble noen tur med, men plutselig satt jeg på en Lufthansa Airbus på vei til Domodedovo-flyplassen i Moskva. Der ble det en natt på det lokale transitthotellet før en sen frokost til 600 rubler og ettermiddagsflyet til Izjevsk.
Izj-hva-for-noe sa du? Det sa jeg også da jeg fikk melding om å bestille en tur-retur Domodedovo - Izjevsk med Izjavia. Her måtte det googles, nederlenderen hadde gjort hjemmeleksa grundig på forhånd og jeg måtte hanke inn slakken. Izjavia var for inntil to uker siden totalt ukjent for meg og sant og si sto vel detaljkunnskapene om byen Isjevsk til strykkarakter de også.
Nuvel, der googles. Isjevsk er regionhovedstad i den like ukjente delrepublikken Udmurtia, ligger 1000 kilometer øst for Moskva og har omtrent like mange innbyggere som Oslo. Byen er hovedsete for det berømte eller beryktede -alt avhengig av hvilken side man står på i krigen- Kalashnikov firmaet. De har sågar et eget Kalashnikov-museum der man i tillegg til å se på utstillingene også kan få prøveskyte produktene. Vel og merke mot et vesentlig tillegg i inngangsbilletten. På grunn av Izjavias rutetabell og jobbens krav om tilstedeværelse ble det ikke tid til et besøk, men for våpeninteresserte er det sikkert noe som kan friste.
Izjavia er det lokale flyselskapet og altså en av de siste mulighetene til å få kjøpt en vanlig billett med Jak-42. De er også flyentusiast-vennlige nok til å ha Jak-42 som eneste jetfly-type, det betyr at det ikke er aktuelt med bytte av flytype på kort varsel. Perfekt!
Domodedovo-flyplassen er pusset opp og bygget ut de senere årene, den fremstår nå som ganske ok. Interiørarkitekten har riktignok hatt en fetisj for romerske søyler, noe som gjør butikkområdet i andreetasjen litt komisk sett med vestlige øyne, men russerne har jo sansen for pompøs arkitektur. Det var sågar store -og rene(!)- vinduer som ga prima muligheter for fotografering. Serveringstilbudene var heller ikke så verst, alt i alt en grei plass å tilbringe noen timer før avgang med rute I8 306 til Izjevsk, passende nok fra utgang 42.
Jak-42 er sovjetisk. På godt og vondt. Den starter helt sikkert uten problemer i 70 kuldegrader og takser ut gjennom én meter nysnø for å ta av på en tundrabane i Sibir uten å protestere. Litt småtøff å se på er den også. På den annen side er inngangsdøren rundt 1,50 høy, det drypper kondens fra taket, forskjellen på motorenes støynivå inni og utenfor flyet er ubetydelig og varmeanlegget har en hovedbryter med to stillinger: av og på.
Aircondition tror jeg designeren må ha ansett som vestlig imperialistisk dekadenes og utelot derfor den detaljen. Skikkelige førsteklasse-seter ble derimot ansett som rett og rimelig når man betaler fire- femgangern av økonomiklasseprisen og åtte gode, brede seter er satt inn i forreste kabin.
Baki hos almuen er det langt mer kummerlig, her er det gamle kommunistiske slagordet om samhold og forbrødring tatt på alvor og komforten er deretter. Setene i seg selv er ok, men de står fryktelig tett sammen. Man får god kontakt med naboen enten man vil eller ikke.
Jeg oppdaget et par eksempler på sovjetisk konstruksjonsteknikk da jeg kom på plass i setet. Kikket jeg rett opp var det en glippe mellom interiøret i taket og veggen, der oppe så man spant, nagler og skruer. Det så igrunnen ut til å være ganske profft utført, har sett atskillig være på sovjetiske fly. Ute på vingen stakk det opp en liten svart og hvit metallpinne. Det var rett og slett en visuell back-up indikasjon på at understellet var nede og låst. Hjul nede = pinne opp, og omvendt. Basic, men det funker. Ingen lamper eller sikringer som svikter og sender et distrahert crew i myra, ref EA401.
«You breakfast not included! You pay 600 Rubels! NOW!» sa den platinablond-blekede damen bak disken. Damen var selve personifiseringen av Di Derres Rumba med Gunn, på størrelse med en liten traktor og kretsmester i tunge ting som skal kastes langt. Den eneste forskjellen var at hun het Irina, ikke Gunn. Undertegnede, som har 106 kg fordelt på 1,95 meter turte ikke annet enn å bla opp 600 rubler. Cash kontant.
Utrolig hva man lar seg overtale til å bli med på. Det koker vel egentlig ned til den gamle lærdommen om at det er det man ikke gjør som man til slutt angrer mest på. Så da en bekjent i Nederland for noen uker siden ymtet frempå om å fly Jak-42 i Russland, var jeg ikke så veldig vond å overtale.
Jak-42 er en av flytypene som har stått høyt på "burde-vel-se-å-få-tatt-en-tur-før-den-forsvinner"-lista, men som det alltid har vært litt kronglete å få tatt en tur med. Det er få eller ingen europeiske selskaper utenfor ex-sovjet som har fløyet den og i de siste årene har bestanden begynt å bli utrydningstruet. Selv i Russland tynnes det raskt i rekkene av flybare individer. Jeg hadde nesten avskrevet den som en av dem det aldri ble noen tur med, men plutselig satt jeg på en Lufthansa Airbus på vei til Domodedovo-flyplassen i Moskva. Der ble det en natt på det lokale transitthotellet før en sen frokost til 600 rubler og ettermiddagsflyet til Izjevsk.
Izj-hva-for-noe sa du? Det sa jeg også da jeg fikk melding om å bestille en tur-retur Domodedovo - Izjevsk med Izjavia. Her måtte det googles, nederlenderen hadde gjort hjemmeleksa grundig på forhånd og jeg måtte hanke inn slakken. Izjavia var for inntil to uker siden totalt ukjent for meg og sant og si sto vel detaljkunnskapene om byen Isjevsk til strykkarakter de også.
Nuvel, der googles. Isjevsk er regionhovedstad i den like ukjente delrepublikken Udmurtia, ligger 1000 kilometer øst for Moskva og har omtrent like mange innbyggere som Oslo. Byen er hovedsete for det berømte eller beryktede -alt avhengig av hvilken side man står på i krigen- Kalashnikov firmaet. De har sågar et eget Kalashnikov-museum der man i tillegg til å se på utstillingene også kan få prøveskyte produktene. Vel og merke mot et vesentlig tillegg i inngangsbilletten. På grunn av Izjavias rutetabell og jobbens krav om tilstedeværelse ble det ikke tid til et besøk, men for våpeninteresserte er det sikkert noe som kan friste.
Izjavia er det lokale flyselskapet og altså en av de siste mulighetene til å få kjøpt en vanlig billett med Jak-42. De er også flyentusiast-vennlige nok til å ha Jak-42 som eneste jetfly-type, det betyr at det ikke er aktuelt med bytte av flytype på kort varsel. Perfekt!
Domodedovo-flyplassen er pusset opp og bygget ut de senere årene, den fremstår nå som ganske ok. Interiørarkitekten har riktignok hatt en fetisj for romerske søyler, noe som gjør butikkområdet i andreetasjen litt komisk sett med vestlige øyne, men russerne har jo sansen for pompøs arkitektur. Det var sågar store -og rene(!)- vinduer som ga prima muligheter for fotografering. Serveringstilbudene var heller ikke så verst, alt i alt en grei plass å tilbringe noen timer før avgang med rute I8 306 til Izjevsk, passende nok fra utgang 42.
Jak-42 er sovjetisk. På godt og vondt. Den starter helt sikkert uten problemer i 70 kuldegrader og takser ut gjennom én meter nysnø for å ta av på en tundrabane i Sibir uten å protestere. Litt småtøff å se på er den også. På den annen side er inngangsdøren rundt 1,50 høy, det drypper kondens fra taket, forskjellen på motorenes støynivå inni og utenfor flyet er ubetydelig og varmeanlegget har en hovedbryter med to stillinger: av og på.
Aircondition tror jeg designeren må ha ansett som vestlig imperialistisk dekadenes og utelot derfor den detaljen. Skikkelige førsteklasse-seter ble derimot ansett som rett og rimelig når man betaler fire- femgangern av økonomiklasseprisen og åtte gode, brede seter er satt inn i forreste kabin.
Baki hos almuen er det langt mer kummerlig, her er det gamle kommunistiske slagordet om samhold og forbrødring tatt på alvor og komforten er deretter. Setene i seg selv er ok, men de står fryktelig tett sammen. Man får god kontakt med naboen enten man vil eller ikke.
Jeg oppdaget et par eksempler på sovjetisk konstruksjonsteknikk da jeg kom på plass i setet. Kikket jeg rett opp var det en glippe mellom interiøret i taket og veggen, der oppe så man spant, nagler og skruer. Det så igrunnen ut til å være ganske profft utført, har sett atskillig være på sovjetiske fly. Ute på vingen stakk det opp en liten svart og hvit metallpinne. Det var rett og slett en visuell back-up indikasjon på at understellet var nede og låst. Hjul nede = pinne opp, og omvendt. Basic, men det funker. Ingen lamper eller sikringer som svikter og sender et distrahert crew i myra, ref EA401.