Ganske mye SAS og litt Thai..

[Sykkelthor]

.. eller historien om hvordan jeg i løpet av tre uker hadde 9,5 t/rt BGO-OSL og gjorde unevnelige ting på en Thai A380 på vei til Bangkok.

Åh nei, ikke igjen..! Her satt man fint plassert på 1C mens nesen pekte riktig nei ned mot Bergen, og så, som tidenes kjipeste déjà vu pekte nesen plutselig oppover igjen (https://forum.flyprat.no/showthread.php?t=136392). Tipp f-ings topp. Så kom han aller helst fremst på øret og sa at det var tåke i Bergen. Steike mye tåke.. De skulle gjøre et forsøk til, men hvis det ikke gikk da gadd de ikke mer og ville dra hjem igjen - hjem til Oslo altså. På feil side av fjellene. Fult av østlendinger er det også der. Og bergensere som er så miljøskadet at de sier søppel i stedet for boss, stakkars folk..

De burde sikkert ha sendt et propellfly fra Widerøe i forveien til å blåse bort noe av tåken, for det gikk som det måtte gå; rett til himmels igjen. Før jeg mistet dekningen sendte jeg to sms-er. Den første gikk hjem og sa stort sett «F@en, du kan begynne å spise middag uten meg». Den andre gikk til en tidligere kollega bak i flyet og lød «Hvis vi havner på hotell i natt skal du hjelpe meg å tømme baren. Har du hørt om Zacappa?» Men det er i grunnen aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg tenkte at hvis vi nå faktisk havnet på hotell så ble det trolig en fin historie å skrive om. Og folk her inne later til å like å lese om de gangene jeg flyr til Bergen uten å faktisk lande i Bergen.

[Bergern]

Å kjære vene! Her er det bare å stålsette seg. Gode mageøvelser i vente :D

[Sykkelthor]

I tillegg til å sende to meldinger klarte jeg å hive meg rundt i SAS-appen og booke en billett på neste fly tilbake til riktig side av fjellene. Joda, man blir sikkert booket om og sånt, men all erfaring tilsier at når driten treffer den berømmelige viften er det hver mann for seg selv. Enden på visen ble at jeg plutselig satt med både 3F og 4B på et og samme fly tilbake til Bergen. Da hjulene endelig faktisk traff en rullebane kunne flyvertinnen nølende annonsere: «Mine damer og herrer, velkommen, øhm, tilbake igjen til Oslo lufthavn Gardermoen», Jo, takk skal du ha.. «Vi SAS og Star Alliance takker for at dere valgte å fly med oss og håper å se dere igjen snart» Noen ganger lurer jeg på om besetningen tenker over hva de faktisk står og lirer av seg til passasjerer som få minutter senere skal beine avgårde til serviceskranker og gater for å hive seg med på neste fly - med SAS - som om det var evakueringen av Saigon som var på trappene.

Loungen var full så det var ikke stort annet å ta seg til enn å stå som en flokk kveg rundt gaten. Et kort et øyeblikk vurderte jeg å selge en av plassene mine til høystbydende,
for det var nok av kjøpere omkring, men et olmt blikk fra mannen bak skranken sa at det nok var en dårlig ide. I tillegg lurte han på hvorfor i alle dager jeg hadde to billetter på en og samme flight. "Reiser så mye at det fort går litt i ball", sa jeg, med den aller største selvfølgelighet i stemmen. Blikket hans tilsa at jeg nok ikke burde fortelle ham om billetten jeg hadde på flighten til Bergen deretter igjen heller, for da hadde sikkert mannen implodert. Nå vet jeg egentlig ikke hvor smart han fyren i gaten var, for da jeg var elskverdig nok til å faktisk gi ham det ene setet mitt spurte han av alle ting om jeg ville beholde 4B eller 3F. Øhm, nei, altså, vi liker vel alle midtseter når flyet garantert er stappfult.. duh.. Apropos ideer om kjøp og salg så har jeg en annen ide til neste gang det er irrops på Gardermoen. Som diamantmedlem får man jo kølapper i en annen nummerserie og blir attpåtil prioritert foran folk flest. De lappene er det helt sikkert et marked for! Skal vi si 10kr pr kølapp? Det er jo en kanondeal for alle involverte.. Når gullkort omsettes bør det jo finnes et marked for gullkortkølapper også?

Midt i seansen med ombooking og videresalg av billetter kom piloten tuslende og sa til mannen i gaten at han "hadde info". Det pleier aldri å være et godt tegn når de som skal fly flyet vet mer om tingenes tilstand enn de som skal sende flyet avgårde, spesielt når avgangstid nærmer seg og det faktisk ikke står et fly utenfor gaten. I kampens hete, eller bare det faktum at jeg fremdeles var litt på thai-tid (vi kommer til dette, bare gi meg litt tid), hadde jeg helt oversett dette, men en titt ut vinduet kunne bekrefte pilotene påstand. Status var at piloten var på plass, men selve flyet manglet. Det var på tur fra Ålesund eller et eller annet sted hvor de snakker merkelig. Steike mye tåke der også. Men det var vist på vei. Styrmannen var også oppe i luften et eller annet sted, men ikke sammen med resten av crewet, for de var på et tredje fly. Eller så hadde de gitt opp satt seg med på en eller annen bar i protest, slik jeg vurderte å gjøre, men ved gaten var de i hvert fall ikke.

Gatemannen og piloten ble sammen enige om at det nok var best å la forsamlingen få beskjed om tingenes tilstand, selv om de fleste allerede hadde overvært dialogen mellom dem. Tre tastetrykk senere kom den skingrende datastemmen på øret "Mine damer og herrer. SAS har melding om en forsinkelse" Ja, no shit du.. Skulle vært hjemme for tre timer siden men jeg er fremdeles i Oslo selv om jeg har billett på hvert eneste tilgjengelige fly over fjellet..
Enden på historien ble at jeg 6 timere senere enn normalt faktisk kom meg hjem hjem til slutt, uten å havne på hotell. Og selv om det ikke ble noe Zacappa på meg og en irrops-report fra Sykkelthor til dere, kom jeg på at jeg har noen nylige turer som kanskje er av interesse likevel.

Jeg pendler nemlig til Oslo. Det har jeg gjort en stund. Mer enn et år faktisk. Det er verdens dårligste deal for miljøet, samboerskap og for så vidt firmaøkonomi, men det ble nå en gang slik. Da vi skrev desember i fjor hadde jeg egentlig tenkt å si at nå var det nok, men så kom jeg på at det jo faktisk fantes noe som het Travel Pass Unlimited. De andre på kontoret har enten glemt at jeg finnes eller tror jeg er nyansatt når jeg en sjelden gang er innom, så det var liksom ikke noe poeng å slutte å pendle nå uansett. Jeg gikk til sjefen min i beste Kjell fra Lunch-stil og proklamerte at hvis han hostet opp penger til et slik et så ville han ikke betale en krone for flybilletter etter 2. januar (hvis bare han hostet opp 89.000 i en engang). Til hun hjemme sa jeg at jeg med en slik billett kunne reise hjem hver eneste dag i stedet for å være borte hele uken (hvis bare jeg stod opp kl 04:30 hver dag for å reise til Oslo). Jeg følte meg riktig så smart der jeg argumenterte om produktets fortreffelighet, mens jeg tror de i andre enden av argumentasjonsrekken lurte på hva jeg hadde røykt. Hvem i alle dager vil frivillig stå opp kl 04:30 hver eneste dag for å fly over fjellene for å gå på jobb i en annen by..? For folk flest er det tidenes mest åndssvake ide, men her inne kan vi kanskje forstå litt av galskapen? Jeg håper det.. Jeg fortsatte i hvert fall pendlingen en stund til, men som motytelse skulle det arrangeres ferie. Langt bort. Et varmt sted. Fair enogh, sa jeg, men da må vi reise i stort fly med store seter, for å reise langt i stort fly med små seter går ikke. Dessuten begynte jeg å bli mektig lei av små fly med små seter, cola zero og Wasa..

[kekker]

Hahah, jeg dauer!

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsetningen! :-D

Når du frivillig utsetter deg for dette, så håper jeg at våre venner i SK bærer deg i gullstol ombord i flyet hver morgen!

[Sykkelthor]

Når du frivillig utsetter deg for dette, så håper jeg at våre venner i SK bærer deg i gullstol ombord i flyet hver morgen!

Apropos det.. Vi må ta en pause fra den planlagte rapporten for å få med en hendelse fra dagens SK236. Var det andre som var med der? Eller, rettere sagt, skulle vært med der? Siden jeg ikke har skrevet hvilke flighter som faktisk inngår i rapporten, men kun spesifisert SAS og Thai tar jeg meg en liten frihet, for det her er en historie verdt å fortelle.
Morgenen startet alt for tidlig med en taxi som, passende nok, også kom alt for tidlig. Vanligvis kjører jeg selv, men det ble med tanken i morgens fordi jeg følte at væskebalansen var lit i ulage i går og følgelig bestemte jeg meg for å ordne det med rødvin. Fremme på BGO og vel om bord i 1A var det som det pleier å være. Vel å merke helt til herremannen på 1D ble hentet ut av flyet. Stakkars mann, tenkte jeg, ikke bare ble han vekket fra morgenslumringen, men han blir attpåtil offloadet fra et fly med ledige seter uten å ha gjort noe for å fortjene det. Han hadde ikke snorket en gang! Men så kom kapteinen på øret og sa at flyet var i stykker. Egentlig hadde han en lengre utgreiing om hva som var galt, men konklusjonen var den samme; flyet var i stykker, det kom ikke til å fly til Oslo og vi fikk værsågod sitte ned og vente på beskjed.

Akkurat det siste der var det ikke alle som syntes noe særlig om, og flere prøvde å forlate baljen med makt. Jeg tror sågar en klarte det. Etterpå fulgte en spydig kommentar om at de hadde hentet ut han første, som det nå slett ikke var synd på, for han var Pandion (gjetter jeg på) og satt godt plassert på 6:25-flyet.. Så der fikk vi den.. Diamanter skal kidnappes og bures inne på fly som har gått i stykker, mens Pandions skal bæres i gullstol bort til neste ledige avgang. Men, det ordnet seg til slutt og etter Fleslandsmesterskap i 60m mellom gate 27 og 32 var det dags for nye passasjerer på 6:25-flyet til Oslo. Sikkert til alle de opprinnelige passasjerenes store forargelse, for det betød at sloten kom og gikk mens flyet ble fylt opp og opp og opp. Apropos den sloten så kom kapteinen på øret igjen, eller, jeg antar at det var en annen fyr enn han på 6-flyet selv om de høres helt like ut. Han kunne meddele at vi hadde fått en ny slot 06:40etellerannet UTC-tid. UTC er definitivt ikke det samme som sommertid, for det var i praksis to timer til avgang. Hva annet kan man gjøre enn å snu seg til sidemannen og si: Haha, kapteinen har sett feil i kalenderen for 1. april var i forgårs! Min sidemann syntes ikke det var like morsomt som meg, men han hadde sikkert et mye mer spennende møte enn meg planlagt i andre enden.

Beskjeden om to timers forsinkelse sendte en bølge av panikk gjennom flyet og plutselig var det både folk som ville inn og folk som ville ut med det samme. Og midtgangen på en 737 er ikke såååå bred at det gjør noe, så det var et salig kaos.. Men jeg har lest nok av Fnate til å vite at man bør ha is i magen. Og siden jeg hadde is i magen (om enn ikke bokstavelig talt) kom nok det her til å gå i orden. Morgenmøtet mitt var sikkert ikke så spennende heller og jeg skulle jo snart hjem igjen også. Var jeg riktig heldig rakk jeg kanskje et glass brus i loungen før returen.. Min største bekymring var i grunnen om de hadde lastet nok frokostbokser, nå som vi plutselig var tre ganger så mange om bord. Sånn sett passet det godt at en del dresskledde løp ut døren mens de mumlet noe om Skype, Lync og Hangouts, for det økte jo sjansen for at jeg fikk frokost betraktelig.. Ironisk nok for de som forlot skuten endte vi opp med å få ny slottid igjen, så summa samarium ble vi bare 20 minutter forsinket til Oslo. Vel, plus de 25 minuttene sen jeg var fordi jeg kom med et annet fly.

Historien om ferien, Thai og unevnelige ting kommer snart, jeg lover! Men dere bør spise før dere leser..

[Sykkelthor]

Google ble tvunget i kne med ordre om å finne en øy med sol, varme og minst mulig folk for en uke i mars. I tillegg ble Tallin oppringt med beskjed om å finne billetter til øyen Google hadde spyttet ut i søkeresultatet sitt. Google sa Koh Yao Yai, en liten flekk på kartet en time med båt ut fra Phuket, mens Tallin sa at billetter dit kunne jeg drite i all den tid øyen ikke har flyplass. Ok da, sa jeg. Fly oss til Phuket da. Men siden vi ville ha mer enn 23 timer stopover i Bangkok i tillegg (det viser seg at one night ikke helt er nok) ble enden på visen at Tallin booket oss t/rt OSL-BKK i Thai Royal First, mens vi kjøpte separate billetter fra Bangkok til Phuket med lommerusk og en bruskork. Utreisen var via Heathrow i A380, mens hjemreisen gikk via München i en 747. Vel klar over at Thai pleier å bytte ut flyene sine på ruten til München oftere enn folk bytter undertøy tok jeg noe motvillig imot billettene og håpet på det beste all den tid Thai har noen 747 med ok First, og noen gamle sletne baljer med skikkelig jalla first.

Normalt pleier jeg å ha en natt eller to på hotell i Oslo for å ikke bli helt ødelagt av å stå opp kl 04:30. Men den uken vi skulle avgårde til Thailand ville skjebnen det slik at jeg hadde noen akk så viktige avtaler å se til i Bergen på kveldstid, så jeg måtte rett og slett hjem. Hver dag. Avtalene ble kanskje ekstra viktig av at SAS har en 2 x poeng-promo som startet den mandagen jeg ringte for å kansellere hotellet, men jeg tror nok avtalene var viktige før promoen dukket opp også. Til slutt ble så uken ut som: mandag t/rt Oslo, tirsdag t/rt Oslo, onsdag t/rt Oslo. Alle dager med avgang 06:10. Attpåtil var bookingen til Bangkok fra Oslo fredag morgen, så på torsdag ettermiddag bar det tilbake igjen til Oslo. Først tenkte jeg at det var skikkelig teit å reise så mye, men så kom jeg på at hvis jeg bare ble vant til å stå opp 04:30 på forhånd så var jeg jo nesten ferdig justert til thaitid og slapp jetlag. Genialt, Thor! Noen ganger er jeg så smart at jeg skremmer meg selv.. Men da torsdagen kom var jeg så ødelagt av å stå opp tidlig og komme sent i seng at jeg hverken visste eller brydde meg om hvilken tidssone jeg befant meg i..

Natt til fredag ble tilbrakt på Park Inn OSL og som concierge ble vi oppgradert til et eller annet hjørnerom med no grøntfôr i en skål og en lapp med navnet mitt på. For vå vidt business as usual, men sammenlignet med mitt andre hjem, Park Inn, inne i Oslo sentrum har Park Inn OSL sett bedre dager. Men, hva trenger man egentlig for en natt? Frokost var sikkert inkludert, men vi beregnet at vi nok kunne sove en halvtime ekstra hvis vi sparte frokosten til gullstuen på OSL. Innsjekk dagen etter var ikke mye å skrive hjem om, for selv om vi fløy i First var første leg i SAS Go. Kjipt hvitt SAS boardingpass fikk vi, og ombord skulle de ha 25kr for Ramlösa. Da jeg prøvde å hinte om at jeg var diamant ble det møtt med et snøft og et blikk som sa at det hadde vært mye enklere for besetningen hvis jeg hadde klisteret smartpasset i pannen slik at de slapp å plundre med iPad og manifestet. Smooth SAS, skikkelig smooth!

Vel fremme på Heathrow hadde jeg tre timer og to ting på agendaen; nytt boardingpass og lounge. Siden SAS hadde gitt meg et kjipt hvitt et tenkte jeg at Thai kunne gi meg et med en stor feit F for ferie på. Ikke bare kunne de, men de insisterte faktisk, for det var visst særdeles viktig at jeg fikk et som kunne rives i to når man gikk ombord. Har de ikke hørt om strekkoder eller sakser her, tenkte jeg for meg selv, men jeg fikk jo nytt boardingpass så jeg var happy. Med et feiende fint First boardingpass bar det avgårde til loungen. Damen i transfersenteret sa at vi kunne bruke Singapore Airlines sin ved gate 46 - og de hadde attpåtil parkert Thai-baljen like ved siden av, så der var så fint som det kunne blitt.

På vei bort sa jeg til meg selv og mitt reisefølge at vi neppe burde ha alt for store forhåpninger om loungen, for det er som ellers også i livet best å bli positivt overrasket. Og så ligger standarden på SAS sin innenlandslounge på OSL hvor man egentlig blir glad for å få slippe å sitte på fanget til noen andre... Og du verden som vi ble positivt overrasket! Ikke bare var det stille, fredelig og nesten ingen mennesker, men det fantes små bord med hvite duker, en hyggelig liten fyr som hadde en meny og et brennende ønske om å servere oss eggs benedict til lunsj og en champagnekjøler med Laurent-Perrier. SAS kan ta seg en bolle! Eller en skål med harsk FirstPrice-chips..

To timer senere, nede ved gaten fikk jeg en idé. Jeg reiste jo i First.. Så da må man jo være.. ..først? Heldigvis var det en egen kø for oss i ekstra store seter slik at vi slapp å menge oss med "de andre" i store seter. For ikke å snakke om "de andre andre" som skulle sitte 12 timer i små seter. Idéen min ble satt ut i livet og det var ikke rent lite tilfredsstillende å tusle ombord og si "First" til alle folkene som underveis spurte hvor jeg skulle, både fordi jeg var først og attpåtil hadde en stor F på boardingpasset. Med tre broer koblet til kunne man jo nesten gått seg vill på veien inn også, så det var bra at de passet på at vi ikke uforvarende havnet i de små setene. Vel ombord ble det bukket og neiet mens man snudde seg omkring. Hodetelefoner, toalettmappe og pysjamas ble pekt på og den obligatoriske flasken med Dom Perignon ble funnet frem. Til de som måtte lure er gjeldende årgang 2006. Jeg hadde faktisk sett frem til å smake på den for jeg får meg vanligvis ikke til å kjøpe så dyre saker hjemme. Det kommer jo ut i andre enden igjen uansett. Det er mulig jeg er litt blasert, men Laurent-Perrier i loungen var faktisk bedre.

Mot all sunn fornuft kom A380en seg i luften og maten ble servert. Ikke no tralletrilling i First, nei, her skal alt bæres frem for hånd. Det betyr at ting unektelig tar en stund, men det er jo langt til Bangkok så.. Ellers var det ikke mye praktivitet på vinfronten, sånn bortsett fra at champagnen aldri gikk tom. Eller, en ting til ble var de veldig proaktiv på, og det var vodkaen til kaviaren. Der kom det rundt en eldre kar som jeg faktisk kun så med vodkaflasken, så jeg innbiller meg at det var hans eneste oppgave på hele flyturen. Til hovedretten tenkte jeg at jeg ville ha et glass rødvin, og jeg så at de hadde to røde, en fra Bordeaux og en Baune, som jeg antok var en pinot noir siden det stort sett er det eneste de dyrker av rødvin i burgund. En bekymret mine kom over flyvertinnens ansikt da jeg ytret mitt ønske om pinot, men hun skulle gå og spørre. Jaha? Så de laster ikke full catering til folk i de store setene? Jaja, det var jo ikke verdens undergang, tenkte jeg. Etter noe som virket som en evighet kom hun krypende tilbake og måtte beklage seg noe alldeles voldsomt for de serverte ikke noe pinot i min "class of service" - Ehh, neivel? Så det finnes noen ombord som får bedre servering enn meg, tenkte jeg plutselig bekymret? Mon tro om det kanskje var pilotene, for de var i hvert fall de eneste som satt lenger fremme enn meg.. Men, sa damen, hun hadde denne røde her, fra Baune(!). Om ikke den kunne gjøre det godt? Ehh, jo, mon tro om ikke det du. Kommunikasjon er vanskelig dere, selv på førsteklasse...

[Sykkelthor]

Den ene hovedretten, eller hva det var, jeg mistet tellingen etter hvert, var blant annet en thaisuppe med noen tørkede reker ved siden av. Uten å reflektere så veldig mye om tingenes tilstand bestemte jeg meg for å smake på en av rekene for jeg var jo på ferie og da skal man smake litt på alt. Man får også litt dårlig dømmekraft på ferie, men det er kanskje nettopp derfor man får det for seg å smake på alt også. Rekene var så fishy som kun tørket reke kan være.. Men en ting skal Thai ha, de sulteforer i hvert fall ikke gjestene sine. Jeg tror ikke jeg klarte å spise opp en eneste av rettene de bar fram, og jeg er vanlig vis en som spiser som en med.. uhm.. kraftig beinbygging. Etter maten var det i grunnen dags for natt og pysjamasen ble funnet frem samtidig som setet ble lagt i vater. I tillegg skrudde besetningen opp temperaturen og jeg er helt sikker på at de skrudde på termostaten til den løsnet fra veggen. Jeg vet ikke om de prøvde å akklimatisere oss til thailandske temperaturer eller å drive satan selv ut av kroppene våre, men resultatet var i hvert fall at jeg svettet som en baptistprest på under gudstjeneste – og de svetter ikke så rent lite når de hoder show har jeg sett på TV.

Da jeg våknet igjen et eller annet sted over India var det visst klar for frokost, men jeg var seriøst uggen. Kombinasjon av lite søvn i forkant, litt turbulens, umenneskelig temperatur i kabinen og tørkede reker medførte at det brygget opp til storm i mageregionen – det eneste problemet var at jeg enn sp lenge var såpass i ørsken at jeg ikke elt tenkte over det. Flyvertinnen hadde spurt om hun allernådigst fikk lov til å vekke med meg frokost, noe hun fikk, men siden jeg våknet av meg selv kom hun løpende med kaffe og appelsinjuice. Siden vi alt hadde slått fast at kommunikasjon er vanskelig, selv på førsteklasse, nikket jeg bare da hun ramset opp alle frokosttingene, så det var ikke rent lite som ble funnet frem etter hvert. Og siden man er på ferie må man jo smake på alt sammen…

Jeg glemte forresten en sak i forrige innlegg. Da flyvertinnen kom og bukkenikkeneiet mens jeg snudde meg omkring skulle hun også fortalt meg hvor lang flytiden var, men det glemte hun. Det resulterte i at purser nesten kom krypende på sine knær og ba ydmykt om unnskyldning for at en an hans lakeier hadde kunnet finne på å glemme et så vitalt stykke informasjon. Hjelpes, tenkte jeg, vi kommer vel frem når vi kommer frem og hvis det tar for lang tid er det jo bare å trekke en av dem i ermet og spørre «Are we there yet..?»

Frokosten ble pirket litt i, men etter et tafatt forsøk kastet jeg inn håndkle og sa at de nok kunne ta bort restene. Det hjalp heller ikke at jeg var blitt seriøst uggen i mellomgulvet, så jeg satt i grunnen bare og ventet på at toalettet forran skulle bli ledig. Damen som var der inne så ut som hun var av britisk overklasse for hun tok seg i hvert fall kongelig god tid, men jeg tenkte at jeg nok hadde en stor jobb forran meg, så da var det best med stort toallett. Enkelt logikk det i grunnen. Etter å ha ventet og ventet og ventet fant jeg ut at jeg nok helt sikkert ikke burde vente spesielt mye lenger, så jeg bestemte meg for å utforske toalettet i de bakre gemakker. Bak, gjennom galley fant jeg et mindre et og rakk i grunnen bare å tenke at «Nå Thor, nå har du i grunnen litt hastverk for det neste som kommer til å skje er du ikke helt herre over selv».

Har alle her inne sett Santa Clarita Diet på Netflix? Spesifikt den ene scenen hvor Drew Barrymore har et lite uhell mens de viser frem et hus? (http://pixel.nymag.com/imgs/daily/vulture/2017/03/29/29-santa-clarita-diet.w710.h473.jpg) Omtrent slik må det ha sett ut tror jeg, for det startet mens jeg enda stod to to skritt fra døren. I ren refleks, i den grad jeg var herre over egne reflekser på det tidspunktet, sparket jeg opp døren og siktet jeg mot åpningen. Jeg tror jeg traff sånn, cirka. Heldigvis må det ha vært en mann på toalettet før meg, for dosetet stod oppe – litt flaks må man jo ha her i livet.. Døren dro jeg skamfult igjen bak meg og funderte på om jeg måtte komme ut igjen, noen sinne. Helst følte jeg for å bare bli igjen inne på det lille avlukket inntil de skulle skrote flyet. Det er sikkert ikke lenge til heller, i hvert fall ikke hvis man tok toalettets tilstand med i betraktningen.

Som konsulent pleier jeg ikke å gjøre noe uten å vurdere as-is først. Det er slik vi enkle konsulenter klarer å finne ut hvordan to-be skal bli. Jeg hadde heldigvis hatt briller på meg, men de måtte jeg faktisk ta av for å kunne se an status i speilet. Jeg måtte for så vidt også tørke speilet. As-is kunne sett bedre ut, for å si det mildt. Og så slo det meg hvor mye på vei han stakkars purseren hadde tatt på vei for å glemme et klokkeslett, så jeg tenkte med gru på hva han mon tro måtte mene om at jeg høyst sannsynlig hadde ødelagt et av toalettene på flyet hans. Så tenkte jeg på hva mon tro et A380-toalett koster å erstatte, men så kom jeg på rekene og bestemte meg for å bruke dem som motargument i et kommende erstatningssøksmålet. Det største problemet da at kokken sikkert kom til å begå thai-ekvivalenten av harakiri, men jeg gikk i hvert fall fri fra episoden. Etter litt grubling kom jeg frem til at det best to-be scenarioet nok var å late som om alt var i skjønneste orden og ingen verdens ting var i veien, hverken med meg eller toalettet. Sånn sett er det fint at toalettene til Thai er utstyrt med et tonn papir, munnskyllevann og eau de toilette. Skjønt egentlig tror jeg inntet mindre enn en kanne bensin og en fyrstikk kunne reddet det toalettet i den tilstanden jeg hadde klart å sette det i.

Blek om nebbet og fremdeles noe skamfull åpnet jeg døren igjen etter noe som virket som en evighet og så køen av mennesker utenfor. Hennes kongelige høyhet var visst fremdeles på det store toalettet foran, så alle de andre som ville skifte ut av pysjamasen stod i kø utenfor mitt lille katastrofeområde. Jeg vurderte et øyeblikk å rygge tilbake, stenge meg inne på toalettet igjen og si at det var opptatt til vi traff bakken i Bangkok, men endte opp med å ønske nestemann lykke til før jeg lusket tilbake til setet mitt - for å skifte tilbake til pysjamasjen igjen.

[roger]

Huff huff. Særdeles dårleg idé å lese dette med ein litt for lett framkallbar influensahoste. Prøvde å halde igjen lattermusklane, men det var vel like lett å forhindre som episoden over. :D

Sent fra min MotoG3 via Tapatalk

[oy-viv]

Har I ikke en thai restaurant i Bergen, som I kan øve jer på inden
I flyver til Thailand næste gang:colgate:?

[TG923]

Jeg er sikkert rar, men jeg ser ikke fordelen i å reise grytidlig om morran, sitte trangt i et par timer til en eller annen europeisk flyplass for å reise første klasse til BKK når man kan reise business direkte ørten timer senere og komme samtidig fram.

Ikke er det tralleservering i biz heller, og toalettene våre vil vi ha i fred (men her er det jo ikke førsteklassereisende som ødelegger heller :cool: )

Joda, jeg har også reist sånn, men ikke med avreise grytidlig om morran. For meg ødelegger det hele reisen.

[Upsaker]

Haha, fantastisk lesning. Håper formen ble bedre etter denne lille episoden.

[SAJblue]

Fantastisk bra skildring Thor!

Er det for å få folket til å sove at de skrur opp varmen til saunatemperaturer? Er det forresten innafor å be de skru ned igjen?

[Sykkelthor]

Jeg er sikkert rar, men jeg ser ikke fordelen i å reise grytidlig om morran, sitte trangt i et par timer til en eller annen europeisk flyplass for å reise første klasse til BKK når man kan reise business direkte ørten timer senere og komme samtidig fram. Har vi en lege i salen? Denne herren lider åpenbart av dilerium!

Beklager folkens, jeg ble fanget av jobb, mer SAS (fremdeles med doble poeng, hurra!) og påskeferie, men nå har jeg endelig funnet en ledig stund til å fortsette skildringen. Sitter for øvrig på et finfin SAS-maskin, en av de litt eldre med de hode gamle myke setene. Fikk attpåtil øye på en flyvertinne som jeg tror jeg følger på instagram og holdt på å hilse før jeg i siste sekund innså at verken hun eller jeg har den fjerneste anelse om hverandres eksistens. Kunne blitt en interessant samtale..

Håper formen ble bedre etter denne lille episoden. Joda, jeg kviknet til igjen, ikke minst ved synet av en golfbil ved ankomstgaten med navnet mitt på. Swoosh gjennom imigration og ut gjennom tollen. Tollkontrollen var for øvrig fornøyelig. Bagasjen ble trilletrallet av en portør fra Thai og han nikket og vinket kun til tollbetjentene og kjørte oss i en fin bue rundt røntgenmaskinen med tilhørende kø. Moralen er altså at hvis man mot formodning skal smugle noe inn i Thailand må man reise i First - just cost of doing business I guess..

Øyen vi hadde sett oss ut var som nevnt Koh Yao Yai, en søvnig liten øy hvor det virker som om klientellet stort sett består av bakcpackere som trenger litt r&r etter en uke på grisefylla og fullmånefest, samt et og annet par på bryllupsreise. Historisk en muslimsk øy, så øl utenfor hotellet er det dårlig med, men til gjengjeld slipper man også fullstendig for Pattaya-tilstander. Virkelig et fint sted, hvor de største problemene bestod i å velge om man skulle ha de blå eller svarte flip-flopene på til frokost og om man ville ha massasje ved bassenget før eller etter lunsj. Gode muligheter for båttur til Phi Phi var det også, og hvis man er like heldig som vi var, får man en egen kjelegekko i dusjen. Vi døpte vår for Georg.

Etter en uke i mer eller mindre komatøs tilstand bar det tilbake til Bangkok. Siden vi hadde separate billetter og ikke gad å betale mer enn nødvendig tenkte som så at vi nok kom til å overleve bak i bussen. Airbus A330 for å være omtrent nøyaktig. Svær balje med 2-4-2 konfig, mn setene var tipptopp for 1,5 time. I boardingkøen forran oss stod noen briter som jeg, fordomsfull som jeg er, antar har vært i Pattaya. De var akkurat så lyserosa og rappkjeftet som kun briter kan være. Da det ble annonsert at boarding 20 minutter forsinket haglet det med gloser, stort sett kjente, men en og annen ny en kunne man også notere seg til en skikkelig blåmandag. Junior ble sendt avgårde for å kjøpe øl og konemor tok turen bort i nærmeste suvenirbutikk for å se om den lokale spriten kunne døyve skuffelsen over forsinkelsen. Da boarding endelig ble annonsert var jeg ikke helt uten skadefryd da det kom en hyggelig liten dame for å hente frem oss med gullkort så vi slapp å forholde oss til Vicky og resten av familien. Thai hadde sånn sett stålkontroll på prioritetsboarding, så SAS burde egentlig sende noen på studietur med dem. Til de som måtte lure har Thai for øvrig en helt streit lounge i Phuket. Ikke noe å reise ekstra etter, men ca. 4 knepp opp fra en masete terminal.

Vel oppe i luften fikk budhistmunkene servering først, som seg hør og bør, mens vi andre fikk en oppvarmet wrap og et glass juice etterpå. 3/4 film senere traff vi bakken i Bangkok og rullet inn til gate. Denne gangen var det ingen golfbil i sikte, men vi kom oss ut av terminalen på et vis. Egentlig var det ikke vanskelig i det hele tatt, men når man først har kjent smaken av golfbil er det vanskelig å bli avvent.

Min indre gjerrige gamle gubbe hadde før øvrig våknet fra feriedvalen, så det ble bestemt at et tog skulle rekvireres for å ta oss inn til hotellet. Det kostet bare en håndfull tøysepenger, og så tenkte jeg at man sikkert så litt av byen på veien. Kanonplan, spesielt når man har med seg en gigantisk trillekoffert. La meg utdype: Togene og t-banen i Bangkok har slike fine porter som går opp når man piper billetten sin. Disse skal sannsynligvis hindre at noen sniker, så de smeller igjen fortere enn svint når man går gjennom. Hvis man nå for eksempel triller kofferten gjennom sier det smekk og så står man der med skjegget fult postkasse og kofferten på feil side av sperringen. Eventuelt man man ta løpefart og satse på at man kommer gjennom sammen med kofferten, men som oftest ender det med at porten gir et solid kakk i familiejuvelene til de andre reisendes store fornøyelse. Mon tro om det er en utspekulert måte å holde befolkningsveksten i sjakk på, bare kamuflert som snikebegrensning?

Hotellet i Bangkok het Dusit Thani og hadde 50% avslag på suiter. Det inkluderte frokost i club loungen, så man slapp å spise med den gemene hop, så det var derfor det ble valgt. Det lå også ganske så sentralt, hvilket også hjalp på beslutningen. Jeg prøvde å hinte om at vi jo kunne bo på en Radisson-eiendom, men det ble påpekt at jeg hadde bodd mer hos Radisson enn hjemme det siste året, så det kunne vi egentlig bare ta rennefart og gjøre noe ufint med akkurat den tanken. Dusit Thani it was. Da personalet ble klar over at vi bodde på club level eller hva enn det var ble vi sporenstreks geleidet inn i heisen og opp i 3.etasje for innsjekk. Man skal tross alt ikke sjekke inn stående når man har bestilt seg fancyrom. Det ble bukket og neiet og vi snudde oss omkring, mest av forundring, for jeg er vant med at jeg gir hotellet et kredittkort og så gir de meg en nøkkel i retur. Her skulle det informeres og pekes på hver eneste lille bryter og knott på rommet. Balkongen måtte også inspiseres og skylinen ble pekt ut. Et hvert subtilt hint om at vi tross alt viste hvordan en vannkoker fungerte ble vennlig avfeid og i sum tror jeg omvisningen stjal minst 20 minutter av sightseeingtiden vår.

Vi var sultne og hadde one night i Bangkok. Man kunne sikkert gått på bar og eller en eller annen fancy klubb for å se Bangkok fra hundredeogetellerannen-etasje. Men det er ikke helt vår stil, så vi dro på nattmarked i stedet, sammen med det jeg antar er hver eneste bidige en av Bangkoks hipsterelite. Man skulle tro at jeg hadde lært noe på A380en, men det luktet tross alt ganske godt, så på vår vandring langs alle bodene på markedet fant vi ut av vi nok kunne spise det meste bare det var godt stekt. Det var tross alt et ganske stort toalett på hotellet også, dersom uhellet skulle være ute.. Talad Rod Fad, eller Train Night Market kan trygt anbefales, både for mat, bambuskullis og generell hipstertitting.

Dagen etter skulle det handles silke. Det får man vist tak på Pahurat Market, så da bar det avgårde et par stopp med t-banen igjen. Brent barn skyr ilden, og balleknust Thor skyr automatiske porter, så til de andre risende store fornøyelse tok jeg løpefart hver gang jeg skulle gjennom portene. Nå er det slik at t-banen ikke går riktig langt når man skal på Pahurat Market, men redningen var selvsagt nær for i Bangkok har de tuktuker. Ganske mange også, faktisk. Og de skal nesten ikke ha noen som helst penger for å kjøre deg - det er bare det at de sjelden kjører der man faktisk har lyst å bli kjørt. Vår sjåfør, som kunne opplyse om at det var ekstremt sykt farlig å gå alene den vel 1,5km til Pahurat Market, så han ville gjerne kjøre oss for den nette sum av 40 baht. Det var bare en liten snag - «Nono, market close now. Today saturday. King dead. Market open later. Now you take boatride» - Uhm, jammen internett sier at markedet er åpent. «No no! Boatride!»

Og jaaaada, jeg vet det. Man er svak hvis man gir etter, men det gjorde vi altså til slutt, og hva er vel 40 baht blant venner. Vi ble kjørt ned i en ytterst luguber bakgate hvor det satt en gjeng med minst like lugubre folk og solgte båtturer. 3500 baht! Each! Boatride! Floating market! Go now! Ehh, attehvafforno? 3500 bat?? Jeg skal jo bare på en to timers tur, ikke kjøpe hele båten? Damen som solgte båtturer ble dårligere og dårlige i engelsk jo mer jeg protesterte, så til slutt snakket hun kinesisk mens jeg snakket norsk på trass. Det var ganske uaktuelt å bli med på noen båttur, men vår tuktukhelt viste heldigvis råd. Han kunne nemlig kjøre oss tilbake til t-banen igjen, fremdeles bare for 40 baht. Fint sa jeg! Vi må bare stoppe et sted på veien, sa han. Jah, whatever, sa jeg. Etter hva som virket som en evighet tuktuking var status at min bedre halvdel nå var den lykkelige eier av et «silkeskjerf» til 50kr og jeg hadde fått kjøre tuktuk i en time for 40 baht. Men vi var i det minste tilbake ved t-banen og klarte å praie en taxi. Resten av dagen forsvant på nok et marked, de er flinke med slike i Bangkok, og en tur innom palaset. Litt mye bling for min smak, men det må vel til hvis man er konge.