DCHalvorsen
24-05-2006, 21:40
Tirsdag 16. mai 2006
Jeg skulle med SK 248 til Oslo. Den har avgang Flesland 08:35 med seneste innsjekk 07:55. Dette gjorde meg litt i stuss over hvilken flybussavgang jeg skulle velge. Den som går fra SAS-hotellet på Bryggen klokken 07:00 via Minde og Nesttun burde være i rute og vel så det, dersom jeg skulle nå innsjekk. Flybussen en halv time tidligere ville gi meg god tid, svært god tid på Flesland. Men – det har vært en del styr i sikkerhetskontrollen de siste ukene, riktignok mest på Gardermoen, men å komme for sent ville jo være totalt idiotisk, derfor valgte jeg halv syv-avgangen, som etter ruten skal gå fra Minde sånn cirka 06:50.
Den kom og gikk 06:53, og det satt vel rundt 10 reisende i bussen. Noen flere kom på underveis, og vi var på Flesland 07:15. Det var relativt stille og rolig på terminalen, og kanskje var forretningstrafikken i retning Oslo ikke den største i dag, ettersom det var den 17. mai i morgen. Jeg kom derfor lett til på innsjekkingsautomaten, måtte bruke den for å få en tag til kofferten, for selve innsjekk hadde jeg foretatt på Internett dagen før, hvor jeg også hadde valgt meg seter. Både denne operasjonen, innlevering av bagasjen og sikkerhetskontrollen gikk helt fint. Oppe i avgangshallen kjøpte jeg meg en kopp kaffe til 25 kroner, på etablissementet Fresh and Tasty.
SK 248 ble ropt opp klokken 08:12, og en god håndfull reisende møtte stille og rolig frem ved gate 28, og vi slapp om bord nokså raskt. Maskinen var LN-RCW ”Yngvar Viking”, en Boeing 736 fra 1999. Jeg hadde sete 17F. Det var noe trangbølt mellom setene, for knærne kom borti setet foran selv når jeg satt temmelig rett i stolen. Da alle var vel om bord ønsket kaptein Arve B*** alle velkommen. Det var god plass i kabinen, neppe mer enn 20-30 reisende, og på min seterekke satt bare jeg.
Push back fulgte 08:32, og straks LN-BRS ”Olav Kyrre” var ankommet, takset vi mot startbanen. Like bak oss fulgte Norwegians LN-KKV. Take off mot nord klokken 08:38. Været denne morgenen i Bergen var klart og stille, og om natten hadde vel temperaturen vært ned mot nattefrost. Syv minutter etter take off var vi over Hardangerfjorden, og utsikten var formidabel, med snedekte fjell, grønnende lier og grønnlig vann i fjordene. Hardangervidda var fremdeles dekket av sne, men det var noe avblåst på toppene. Kabinpersonalet kom og bød på gratis kaffe / te / vann, en gest selskapet har gjeninnført nokså nylig for å gjenvinne goodwill etter alle streikefadesene tidligere i år. Jeg tok meg en kaffe. Klarværet og utsikten holdt seg helt inn til Gardermoen.
Vi tok bakken i en fin og myk landing klokken 09:10, takset så omtrent rundt hele terminalbygningen og var ved gate 17 klokken 09:15.
Heller ikke på Gardermoen var det noe større oppbud av reisende, og gjennom den beryktede sikkerhetskontrollen var det knapt kø i det hele tatt. Damen foran meg måtte av med begge skoene, og hun ble noe forfjamset av den grunn. Jeg fatter ikke hva folk skal med metallinnlegg i skoene dersom de er ute og flyr regelmessig. Det er egentlig noe ganske uverdig å måtte ta dem av på en slik hektisk plass i det offentlige rom som sikkerhetskontrollen er.
SK 4723 til Tegel hadde avgang klokken 10:00, og jeg hadde såpass god tid at jeg både rakk innom tax free’en og fikk stå og vente en stund på ombordstigning ved gate 32. Noen bortkomne polakker til en Norwegian-flight til Krakow ble gjentatte ganger etterlyst over høytalerne, sannsynligvis til stor irritasjon for speakeren for han strevde ettertrykkelig med å få uttalt noen av navnene sånn noenlunde.
Ombordstigningen startet litt før ti. På Internett hadde jeg valgt meg sete 5A, men skrankemaskinen omplasserte meg til 10C. Jeg protesterte på det og forlangte vindusplass. Jeg fikk da 16F. Om bord så jeg at seterekke 5 var forbeholdt de som reiste økonomi full flex, men 5A-setet forble ubesatt under turen. Alle reisende måtte legitimere seg ved ombordstigning, og etter passfargen å dømme var de fleste norske. Maskinen var LN-RCU ”Sigfrid Viking”, en Boeing 736.
Fra cockpiten sa de at flytiden var beregnet til en time og førti minutter. Kabinen var om mulig 2/3 full. Push back fulgte 10:03 og take off ni minutter senere. Vi fløy inn over skydekket et stykke nede i Østfold, og det letnet først litt da vi nærmet oss Berlin.
Det var tid for litt mat, og til 40 kroner kjøpte jeg meg en ”matpakke”. Jeg fikk da en Flaguette pastrami med salsasaus og cherrytomater. Den var meget saftig, god og smakfull. Kaffe og te var gratis.
Vi fløy inn over Berlin fra øst og landet 11:27. Det vil si en netto flytid på en time og ett kvarter. Vi takset nesten bort til terminalen, men måtte gå av på selve plassen og ble kjørt i buss bort til gate’en. Bagasjen kom forholdsvis raskt.
Oppe ved bussterminalen kjøpte jeg meg et ukeskort med BVG, sonene A og B for 25.40 Euro. Første buss dit jeg skulle var en X109 som gikk klokken 12:00. Turen ned til Uhlandstrasse tok 25 minutt. I Berlin var det lettskyet og sol med litt over 20 varmegrader.
Søndag 21. mai 2006
Litt før ti gikk jeg for å ta X109-bussen fra Uhlandstrasse og rakk da 09:57-avgangen. Et stykke oppe i gatene kom det på en hel skokk middelaldrende tyske damer, og det ble ståplasser i bussen. De skulle sikkert til slottet Charlottenburg; de gikk i hvert fall av der. På et av de siste stoppene, Jakob-Kaiser-Platz kom det på mange flyreisende. De hadde nok kommet dit med U7.
Det første som møtte meg utenfor terminalbygningen på Tegel var en gruppe godt voksne menn med fotoapparater på magen. De stod og kikket ut på plassen og var nok det som kalles spottere. Jeg gikk inn, og etter å ha studert en av innsjekkingsautomatene til Lufthansa, som også gikk god for Star Allianse-medlemmer, puttet jeg kredittkortet mitt inn i sprekken og fikk nesten med det samme opp reisedataene mine. Jeg sjekket inn og valgte meg sitteplasser på A-seter både for flyet til Oslo og det videre til Bergen. Maskinen skrev så ut boardingkort, men noen tag til bagasjen kom ikke.
Borte på tavlen for departures så jeg at Oslo-flyet var satt opp ved gate 5, og det blinket check in. Jeg gikk dit, og på veien passerte jeg en del gater med uendelig lange køer foran innsjekk. Selv nå tidlig en søndag formiddag virket det som om Tegel var på bristepunktet. Ved gate 5 var det nesten ingen kø og to betjente luker. Siden jeg allerede hadde sjekket inn, var det en rask affære å bli kvitt kofferten. Jeg gikk så og tok meg en kopp kaffe og en flaske mineralvann på et serveringssted.
Det var likevel stort sett ett fett hvor jeg satt og ventet på flyet, så jeg brøt opp fra kafeen, betalte i kassen og gikk tilbake til gate 5 og problemfritt gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg satt meg på en av stolene og fortsatte lesingen i ”Hier spricht Berlin. Geschichten aus einer barbarischen Stadt”, som er en riktig morsom bok. Men like bak meg satt noen barbariske mennesker. Et par damer satt og gjorde hverandre betroelser over et bord. De hadde vært på KadeWe og snakket om spisestedet i øverste etasje, om den gode maten og fordelene ved å sitte på et vindusbord der oppe. Og så hadde de også vært på en båttur på Spree, men det var visst ikke noe særlig. ”De’ va’ jo bare opp og ner på den der elvå, og di snakte jo bare på tysk. Kosta de’ heldigvis ikkje merr enn sju euro – hadde våre någe ant om me måtte betalt hundrevis av kroner.” Så gikk de over til noen langdryge resonnementer rundt sine tenåringsbarn og den fordelen at de hadde deltidsarbeid ved siden av skolen og på den måten tjente pengene sine selv. Ja, ja, das Volk.
Det ble ropt opp til ombordstigning, og det dannet seg en lang kø bort mot skranken. Foran meg der stod også noen norske damer, og de bar på tax free-poser fra Tegel, men var kommet noe i stuss om de hadde kjøpt riktig type Bailey’s eller hvordan det nå var.
Det gikk greit å komme seg på flyet, og jeg hadde plass 5A, rett bak gardinen over seterekke 4 som var business. Det var for øvrig en Braathen-maskin vi skulle fly med: LN-TUH ”Magrete Ingesdatter”, en Boeing 737-705 fra 2000. Flyet ble ganske fullt. Med var også en god østlandsk gapkjeft. Han var i utgangspunktet et forferdelig irritasjonsmoment for han snakket høyt og temmelig vulgært med blødmer og vitser, og la stor vekt på å få anerkjennelse for seg og sin flyskrekk. På den andre siden så var han tidvis veltalenheten selv og en riktig ordkunstner. Dette gikk ut over dem han satt ved siden av, som han helt ubedt inngav seg i samtale med. En tysk reisende som kunne norsk ble med på praten, riktignok veldig saklig, men gapkjeften fikk med det mye vann på møllen, og resultatet var at tyskerens livshistorie ble noenlunde jevnlig fordelt ut blant seterekkene. Det ble noe bedre da vi tok av, og det ble mer støy i kabinen. Da hørte jeg kun brokker av alt tullpratet bak meg.
Mellom flyet og bakken lå skydekket temmelig tykt, så det var lite å se ned. Jeg satt derfor helst og leste, men kjøpte meg også en matpakke. Det var chiabatta med ”nordic cheese”, dvs. et litt solid bakverk med norsk gulost på, og smaken var deretter. 5 Euro var prisen.
Ved siden av meg satt to menn i femtiårsalderen som reiste sammen. Først finleste de dagens Dagbladet (som hadde et vulgært førstesideoppslag om en eller annen som hadde vunnet mange millioner i Lotto), så gav de seg til å diskutere 2. divisjons fotball i et østlandsfylke med en detaljkunnskap som var rent oppsiktsvekkende. Selv hadde jeg tatt meg et eksemplar av Tagesspiegel, men denne fullformatavisen var ikke så god å lese på flyet.
Det gikk radig unna til Oslo. Etter ruten skulle vi ankomme klokken 14:00, men var der ti minutter før. På flyforumet til www.scanair.no hadde jeg lest diskusjonstråder om den sendrektige bagasjehåndteringen på OSL, men knapt hadde jeg vært på toalettet i ankomsthallen innen kofferten min lå og fløt på bagasjebåndet. Jeg handlet ikke noe tax free, og hastet gjennom tollen på grønn sone. Ingen kontroll.
Jobben min nå bestod i å bære kofferten opp i avgangshallen og levere den inn på SAS-Braathens bagasje drop. Det gikk veldig greit, for der var det nesten ingen kø, i motsetning til i innsjekkingsskrankene. Kø var det derimot i sikkerhetskontrollen, og jeg fikk stå der i gode ti minutter. Det skumles på nevnte flyforum om at sikkerhetspersonellet har en fordekt gå-sakte-aksjon. Dagen etter, tror jeg, hadde køene vært så lange at reisende hadde hisset seg opp, og såpass amper var situasjon blitt at politiet ble tilkalt for å roe gemyttene, ifølge nyhetene.
SK 271 til Bergen klokken 15:00 var satt opp fra gate xx. Der borte stod og satt mange ventende. Jeg satt meg ned i en stol og fortsatte å lese. Det var intet fly ved broen, og først nærmere klokken tre kom maskinen inn. Skrankepersonalet opplyste at avgangen ville bli noe forsinket av den grunn. Flyet var kommet fra Kristiansand, sa de.
Jeg ble sittende å betrakte mine medreisende litt. Forbausende mange satt og vred på seg og gjorde andre nervøsitets- og urofakter; ja selv godt voksne menn som ellers så ut til å kunne mestre alle livets utfordringer på en innvant måte. Kanskje var de bare leie av å vente og kanskje gruet de innerst inne litt for flyreisen. Flyskrekk er nok mer utbredt enn vi tror, og egentlig er det en forferdelig stressende måte å reise på, alle tidsbesparelser til tross.
Litt over tre slapp vi om bord. Maskinen var LN-RCN ”Hedrun Viking”, en Boeing 738 fra år 2000. Jeg hadde sete 28A som er nesten bakerst i kabinen. Før ombordstigningen ble de på de bakre seterekkene bedt om å komme først i køen. Dette brydde ikke alle seg om, og de ble kø og venting i kabinen på folk foran som skulle ha av seg tøyet og plassere håndbagasje. En distingvert og velkledd reisende hisset seg nokså mye opp over det og holdt en lang tale bakover i kabinen der han skjente på slike som ikke holdt seg til reglene. Ombordstigningen var likevel komplett temmelig raskt og vi la fra gate. Over Gardermoen var det lett regn, og vi fløy rett inn i skydekket og over det.
Kabinen var ganske full, og etter praten til de omkringsittende å dømme, var i hvert fall de fritids- og feriereisende. B-setet var tomt, men på C-setet satt en røslig og godmodig kar. Serveringen av gratis kaffe, te og vann begynte bakfra, men da de var ved seterekken til C-setet og meg, ble det mye styr. Noen skulle forbi vognen, og de to flyvertinnene var i tillegg vel så mye opptatt av å snakke sammen. C-setet og jeg ble glemt og måtte gjøre fakter og anskrik for å få servering. Han fikk seg et glass vann, og jeg en kopp kaffe.
Da vi nærmet oss Hardangervidda vest, klarnet det, og det ble en flott flytur videre inn til Bergen, med utsikt over Hardangerfjordsystemet, finstudier av Sørfjorden, Osterøy Garnes, og Arna og et nydelig blikk over Bergen innen vi tok bakken fra nord litt over fire, gode fem minutter forsinket.
Hadde bagasjen på OSL kommet nesten med en gang, så gjorde den ikke det på BGO. Det ble det gode ti minutter å vente, men min koffert kom som en av de første. Så bar det ut for å se etter flybuss. Det stod en der, og sjåføren var i ferd med å billettere påstigende. Men det var ingen opplysninger om avgangstid eller om han kjørte over Fyllingsdalen eller Nesttun. Resultatet av det var at han måtte svare på ganske mange spørsmål om disse enkle tingene. Bussen skulle gå halv fem og over Nesttun. I forhold til tilbringertjenester i utlandet er flybussen i Bergen egentlig et ganske slett tilbud. Ikke aksepterer de betalingskort heller, men benytter noen antikverte manuelle billettmaskiner som skriver ut små gule lapper som er lett å miste for de som trenger dem som bilag til reiseregningen.
Men – flybussen gikk i rute halv fem, og jeg var hjemme på Fjøsanger litt over fem.
Jeg skulle med SK 248 til Oslo. Den har avgang Flesland 08:35 med seneste innsjekk 07:55. Dette gjorde meg litt i stuss over hvilken flybussavgang jeg skulle velge. Den som går fra SAS-hotellet på Bryggen klokken 07:00 via Minde og Nesttun burde være i rute og vel så det, dersom jeg skulle nå innsjekk. Flybussen en halv time tidligere ville gi meg god tid, svært god tid på Flesland. Men – det har vært en del styr i sikkerhetskontrollen de siste ukene, riktignok mest på Gardermoen, men å komme for sent ville jo være totalt idiotisk, derfor valgte jeg halv syv-avgangen, som etter ruten skal gå fra Minde sånn cirka 06:50.
Den kom og gikk 06:53, og det satt vel rundt 10 reisende i bussen. Noen flere kom på underveis, og vi var på Flesland 07:15. Det var relativt stille og rolig på terminalen, og kanskje var forretningstrafikken i retning Oslo ikke den største i dag, ettersom det var den 17. mai i morgen. Jeg kom derfor lett til på innsjekkingsautomaten, måtte bruke den for å få en tag til kofferten, for selve innsjekk hadde jeg foretatt på Internett dagen før, hvor jeg også hadde valgt meg seter. Både denne operasjonen, innlevering av bagasjen og sikkerhetskontrollen gikk helt fint. Oppe i avgangshallen kjøpte jeg meg en kopp kaffe til 25 kroner, på etablissementet Fresh and Tasty.
SK 248 ble ropt opp klokken 08:12, og en god håndfull reisende møtte stille og rolig frem ved gate 28, og vi slapp om bord nokså raskt. Maskinen var LN-RCW ”Yngvar Viking”, en Boeing 736 fra 1999. Jeg hadde sete 17F. Det var noe trangbølt mellom setene, for knærne kom borti setet foran selv når jeg satt temmelig rett i stolen. Da alle var vel om bord ønsket kaptein Arve B*** alle velkommen. Det var god plass i kabinen, neppe mer enn 20-30 reisende, og på min seterekke satt bare jeg.
Push back fulgte 08:32, og straks LN-BRS ”Olav Kyrre” var ankommet, takset vi mot startbanen. Like bak oss fulgte Norwegians LN-KKV. Take off mot nord klokken 08:38. Været denne morgenen i Bergen var klart og stille, og om natten hadde vel temperaturen vært ned mot nattefrost. Syv minutter etter take off var vi over Hardangerfjorden, og utsikten var formidabel, med snedekte fjell, grønnende lier og grønnlig vann i fjordene. Hardangervidda var fremdeles dekket av sne, men det var noe avblåst på toppene. Kabinpersonalet kom og bød på gratis kaffe / te / vann, en gest selskapet har gjeninnført nokså nylig for å gjenvinne goodwill etter alle streikefadesene tidligere i år. Jeg tok meg en kaffe. Klarværet og utsikten holdt seg helt inn til Gardermoen.
Vi tok bakken i en fin og myk landing klokken 09:10, takset så omtrent rundt hele terminalbygningen og var ved gate 17 klokken 09:15.
Heller ikke på Gardermoen var det noe større oppbud av reisende, og gjennom den beryktede sikkerhetskontrollen var det knapt kø i det hele tatt. Damen foran meg måtte av med begge skoene, og hun ble noe forfjamset av den grunn. Jeg fatter ikke hva folk skal med metallinnlegg i skoene dersom de er ute og flyr regelmessig. Det er egentlig noe ganske uverdig å måtte ta dem av på en slik hektisk plass i det offentlige rom som sikkerhetskontrollen er.
SK 4723 til Tegel hadde avgang klokken 10:00, og jeg hadde såpass god tid at jeg både rakk innom tax free’en og fikk stå og vente en stund på ombordstigning ved gate 32. Noen bortkomne polakker til en Norwegian-flight til Krakow ble gjentatte ganger etterlyst over høytalerne, sannsynligvis til stor irritasjon for speakeren for han strevde ettertrykkelig med å få uttalt noen av navnene sånn noenlunde.
Ombordstigningen startet litt før ti. På Internett hadde jeg valgt meg sete 5A, men skrankemaskinen omplasserte meg til 10C. Jeg protesterte på det og forlangte vindusplass. Jeg fikk da 16F. Om bord så jeg at seterekke 5 var forbeholdt de som reiste økonomi full flex, men 5A-setet forble ubesatt under turen. Alle reisende måtte legitimere seg ved ombordstigning, og etter passfargen å dømme var de fleste norske. Maskinen var LN-RCU ”Sigfrid Viking”, en Boeing 736.
Fra cockpiten sa de at flytiden var beregnet til en time og førti minutter. Kabinen var om mulig 2/3 full. Push back fulgte 10:03 og take off ni minutter senere. Vi fløy inn over skydekket et stykke nede i Østfold, og det letnet først litt da vi nærmet oss Berlin.
Det var tid for litt mat, og til 40 kroner kjøpte jeg meg en ”matpakke”. Jeg fikk da en Flaguette pastrami med salsasaus og cherrytomater. Den var meget saftig, god og smakfull. Kaffe og te var gratis.
Vi fløy inn over Berlin fra øst og landet 11:27. Det vil si en netto flytid på en time og ett kvarter. Vi takset nesten bort til terminalen, men måtte gå av på selve plassen og ble kjørt i buss bort til gate’en. Bagasjen kom forholdsvis raskt.
Oppe ved bussterminalen kjøpte jeg meg et ukeskort med BVG, sonene A og B for 25.40 Euro. Første buss dit jeg skulle var en X109 som gikk klokken 12:00. Turen ned til Uhlandstrasse tok 25 minutt. I Berlin var det lettskyet og sol med litt over 20 varmegrader.
Søndag 21. mai 2006
Litt før ti gikk jeg for å ta X109-bussen fra Uhlandstrasse og rakk da 09:57-avgangen. Et stykke oppe i gatene kom det på en hel skokk middelaldrende tyske damer, og det ble ståplasser i bussen. De skulle sikkert til slottet Charlottenburg; de gikk i hvert fall av der. På et av de siste stoppene, Jakob-Kaiser-Platz kom det på mange flyreisende. De hadde nok kommet dit med U7.
Det første som møtte meg utenfor terminalbygningen på Tegel var en gruppe godt voksne menn med fotoapparater på magen. De stod og kikket ut på plassen og var nok det som kalles spottere. Jeg gikk inn, og etter å ha studert en av innsjekkingsautomatene til Lufthansa, som også gikk god for Star Allianse-medlemmer, puttet jeg kredittkortet mitt inn i sprekken og fikk nesten med det samme opp reisedataene mine. Jeg sjekket inn og valgte meg sitteplasser på A-seter både for flyet til Oslo og det videre til Bergen. Maskinen skrev så ut boardingkort, men noen tag til bagasjen kom ikke.
Borte på tavlen for departures så jeg at Oslo-flyet var satt opp ved gate 5, og det blinket check in. Jeg gikk dit, og på veien passerte jeg en del gater med uendelig lange køer foran innsjekk. Selv nå tidlig en søndag formiddag virket det som om Tegel var på bristepunktet. Ved gate 5 var det nesten ingen kø og to betjente luker. Siden jeg allerede hadde sjekket inn, var det en rask affære å bli kvitt kofferten. Jeg gikk så og tok meg en kopp kaffe og en flaske mineralvann på et serveringssted.
Det var likevel stort sett ett fett hvor jeg satt og ventet på flyet, så jeg brøt opp fra kafeen, betalte i kassen og gikk tilbake til gate 5 og problemfritt gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg satt meg på en av stolene og fortsatte lesingen i ”Hier spricht Berlin. Geschichten aus einer barbarischen Stadt”, som er en riktig morsom bok. Men like bak meg satt noen barbariske mennesker. Et par damer satt og gjorde hverandre betroelser over et bord. De hadde vært på KadeWe og snakket om spisestedet i øverste etasje, om den gode maten og fordelene ved å sitte på et vindusbord der oppe. Og så hadde de også vært på en båttur på Spree, men det var visst ikke noe særlig. ”De’ va’ jo bare opp og ner på den der elvå, og di snakte jo bare på tysk. Kosta de’ heldigvis ikkje merr enn sju euro – hadde våre någe ant om me måtte betalt hundrevis av kroner.” Så gikk de over til noen langdryge resonnementer rundt sine tenåringsbarn og den fordelen at de hadde deltidsarbeid ved siden av skolen og på den måten tjente pengene sine selv. Ja, ja, das Volk.
Det ble ropt opp til ombordstigning, og det dannet seg en lang kø bort mot skranken. Foran meg der stod også noen norske damer, og de bar på tax free-poser fra Tegel, men var kommet noe i stuss om de hadde kjøpt riktig type Bailey’s eller hvordan det nå var.
Det gikk greit å komme seg på flyet, og jeg hadde plass 5A, rett bak gardinen over seterekke 4 som var business. Det var for øvrig en Braathen-maskin vi skulle fly med: LN-TUH ”Magrete Ingesdatter”, en Boeing 737-705 fra 2000. Flyet ble ganske fullt. Med var også en god østlandsk gapkjeft. Han var i utgangspunktet et forferdelig irritasjonsmoment for han snakket høyt og temmelig vulgært med blødmer og vitser, og la stor vekt på å få anerkjennelse for seg og sin flyskrekk. På den andre siden så var han tidvis veltalenheten selv og en riktig ordkunstner. Dette gikk ut over dem han satt ved siden av, som han helt ubedt inngav seg i samtale med. En tysk reisende som kunne norsk ble med på praten, riktignok veldig saklig, men gapkjeften fikk med det mye vann på møllen, og resultatet var at tyskerens livshistorie ble noenlunde jevnlig fordelt ut blant seterekkene. Det ble noe bedre da vi tok av, og det ble mer støy i kabinen. Da hørte jeg kun brokker av alt tullpratet bak meg.
Mellom flyet og bakken lå skydekket temmelig tykt, så det var lite å se ned. Jeg satt derfor helst og leste, men kjøpte meg også en matpakke. Det var chiabatta med ”nordic cheese”, dvs. et litt solid bakverk med norsk gulost på, og smaken var deretter. 5 Euro var prisen.
Ved siden av meg satt to menn i femtiårsalderen som reiste sammen. Først finleste de dagens Dagbladet (som hadde et vulgært førstesideoppslag om en eller annen som hadde vunnet mange millioner i Lotto), så gav de seg til å diskutere 2. divisjons fotball i et østlandsfylke med en detaljkunnskap som var rent oppsiktsvekkende. Selv hadde jeg tatt meg et eksemplar av Tagesspiegel, men denne fullformatavisen var ikke så god å lese på flyet.
Det gikk radig unna til Oslo. Etter ruten skulle vi ankomme klokken 14:00, men var der ti minutter før. På flyforumet til www.scanair.no hadde jeg lest diskusjonstråder om den sendrektige bagasjehåndteringen på OSL, men knapt hadde jeg vært på toalettet i ankomsthallen innen kofferten min lå og fløt på bagasjebåndet. Jeg handlet ikke noe tax free, og hastet gjennom tollen på grønn sone. Ingen kontroll.
Jobben min nå bestod i å bære kofferten opp i avgangshallen og levere den inn på SAS-Braathens bagasje drop. Det gikk veldig greit, for der var det nesten ingen kø, i motsetning til i innsjekkingsskrankene. Kø var det derimot i sikkerhetskontrollen, og jeg fikk stå der i gode ti minutter. Det skumles på nevnte flyforum om at sikkerhetspersonellet har en fordekt gå-sakte-aksjon. Dagen etter, tror jeg, hadde køene vært så lange at reisende hadde hisset seg opp, og såpass amper var situasjon blitt at politiet ble tilkalt for å roe gemyttene, ifølge nyhetene.
SK 271 til Bergen klokken 15:00 var satt opp fra gate xx. Der borte stod og satt mange ventende. Jeg satt meg ned i en stol og fortsatte å lese. Det var intet fly ved broen, og først nærmere klokken tre kom maskinen inn. Skrankepersonalet opplyste at avgangen ville bli noe forsinket av den grunn. Flyet var kommet fra Kristiansand, sa de.
Jeg ble sittende å betrakte mine medreisende litt. Forbausende mange satt og vred på seg og gjorde andre nervøsitets- og urofakter; ja selv godt voksne menn som ellers så ut til å kunne mestre alle livets utfordringer på en innvant måte. Kanskje var de bare leie av å vente og kanskje gruet de innerst inne litt for flyreisen. Flyskrekk er nok mer utbredt enn vi tror, og egentlig er det en forferdelig stressende måte å reise på, alle tidsbesparelser til tross.
Litt over tre slapp vi om bord. Maskinen var LN-RCN ”Hedrun Viking”, en Boeing 738 fra år 2000. Jeg hadde sete 28A som er nesten bakerst i kabinen. Før ombordstigningen ble de på de bakre seterekkene bedt om å komme først i køen. Dette brydde ikke alle seg om, og de ble kø og venting i kabinen på folk foran som skulle ha av seg tøyet og plassere håndbagasje. En distingvert og velkledd reisende hisset seg nokså mye opp over det og holdt en lang tale bakover i kabinen der han skjente på slike som ikke holdt seg til reglene. Ombordstigningen var likevel komplett temmelig raskt og vi la fra gate. Over Gardermoen var det lett regn, og vi fløy rett inn i skydekket og over det.
Kabinen var ganske full, og etter praten til de omkringsittende å dømme, var i hvert fall de fritids- og feriereisende. B-setet var tomt, men på C-setet satt en røslig og godmodig kar. Serveringen av gratis kaffe, te og vann begynte bakfra, men da de var ved seterekken til C-setet og meg, ble det mye styr. Noen skulle forbi vognen, og de to flyvertinnene var i tillegg vel så mye opptatt av å snakke sammen. C-setet og jeg ble glemt og måtte gjøre fakter og anskrik for å få servering. Han fikk seg et glass vann, og jeg en kopp kaffe.
Da vi nærmet oss Hardangervidda vest, klarnet det, og det ble en flott flytur videre inn til Bergen, med utsikt over Hardangerfjordsystemet, finstudier av Sørfjorden, Osterøy Garnes, og Arna og et nydelig blikk over Bergen innen vi tok bakken fra nord litt over fire, gode fem minutter forsinket.
Hadde bagasjen på OSL kommet nesten med en gang, så gjorde den ikke det på BGO. Det ble det gode ti minutter å vente, men min koffert kom som en av de første. Så bar det ut for å se etter flybuss. Det stod en der, og sjåføren var i ferd med å billettere påstigende. Men det var ingen opplysninger om avgangstid eller om han kjørte over Fyllingsdalen eller Nesttun. Resultatet av det var at han måtte svare på ganske mange spørsmål om disse enkle tingene. Bussen skulle gå halv fem og over Nesttun. I forhold til tilbringertjenester i utlandet er flybussen i Bergen egentlig et ganske slett tilbud. Ikke aksepterer de betalingskort heller, men benytter noen antikverte manuelle billettmaskiner som skriver ut små gule lapper som er lett å miste for de som trenger dem som bilag til reiseregningen.
Men – flybussen gikk i rute halv fem, og jeg var hjemme på Fjøsanger litt over fem.